Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Røverkjøp

Bergens Tidende, 19.10.2011

Luciano Berio: Sequenzas

Ensemble Intercontemporain

Deutsche Grammophon

Overdådig lansering av ny billigserie

Tjue dobbeltcd-er med gjenutgivelser av store innspillinger: Slik lanserer Deutsche Grammophon sin nye billigserie Duo. Her er de fire Brahms-symfoniene med Karajan og Berlinerne; her er Sinopolis intense tolkning av Schumanns symfonier med Statskapelle Dresden. Og Mozarts fiolinkonserter med Perlman og Wienerfilharmonikerne. Her er Chopins Nocturner med Maria João Pires, Beethoven-sonater med Pollini, Händels Messias med McCreesh og Gabrieli Consort. Pluss mye, mye mer. Tjue dobbeltcd-er stappfulle av stor musikk og store tolkninger. Mange av innspillingene er relativt nye. Som for eksempel Berios solostykker «Sequenzas» med Ensemble Intercontemporain som kom i 1998. Den gang kom de i en boks som kostet en herregård. Nu får du dem til en veldig rimelig pris. I norske nettbutikker koster Duo-platene ca. 140 kr. Og hvis du bestiller dem i utenlandske nettbutikker, kan du få dem i postkassen for under 80 kr. Inklusive porto.  

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Urverk og skyer

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2003

Verker av György Ligeti 

Ensemble InterContemporain 

Johannes Debus, dirigent

Bursdagskonsert for György Ligeti med Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn

Tiden går. Onsdag fylte György Ligeti 80 år. Etterkrigsgenerasjonens urokråke er blitt en eldre herre. Men musikken hans er fremdeles like sprek og radikal som da han skrev den: seriøs, utfordrende, virtuos - og befriende fandenivoldsk. Og ble spilt nettopp slik på bursdagskonserten i Håkonshallen av det fremragende Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn.

Det går to tendenser gjennom Ligetis verk: "urverk og skyer" kaller han dem med et sitat fra filosofen Karl Popper. Urverket henspiller på hans interesse for det maniske og mekaniske i musikken, for den presise, komplekse rytmiske artikulasjonen. Skyene står for det ugjennomsiktige, det formløse, de langsomt drivende, sitrende klanger.

Det var skyene som dominerte i onsdagens første verk - den tyste, dirrende cellokonserten (1966) som ble fremført med Pierre Strauch som elegant, virtuos solist sittende årvåken på kanten av stolen gjennom to umenneskelig komplekse satser der celloen nesten hele tiden spiller i sitt mest dempete register, på grensen til det hørbare.

Dimitri Vassilakis og Michael Wendeberg spilte "Tre stykker for to klaverer" (1976) slik det kreves: som et urverk. Det er i dette verket Ligeti flørter med Terry Riley og Steve Reich og jobber med minimalistiske teknikker, med gjentakelser, med faseforskyvninger osv. Regelverket virker umiddelbart enkelt og gjennomskuelig, men produserer hele tiden tette, nesten ugjennomtrengelig komplekse sekvenser - ekte Ligeti, milevidt fra Riley og Reich.

I de fleste av Ligetis verker løper de to hovedtendensene sammen, f.eks. i den merkelig skeive og bevisst ustemte "Horn-Trio" (1982) som Dimitri Vassilakis fremførte sammen med Hae-Sun Kang på fiolin og Jens McManama på horn. Og det er også både urverk og skyer i "Kammerkonserten" fra 1969-70 som avsluttet kvelden, og der Ensemble InterContemporain og dirigenten Johannes Debus spesielt imponerte med en ør, piskende tolkning av tredjesatsen - "Preciso e meccanico".

Konserten startet med et kort stykke for to fioliner av Luciano Berio, spilt til minne om den italienske komponisten som døde dagen før, 77 år gammel. Tiden går. Samtidsmusikkens store, gamle komponister forlater oss. Men musikken deres lever fremdeles i beste velgående.

Redsel og ærbødighet

Bergens Tidende Morgen, 14.11.2000

Verk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio, Luigi Dallapiccola

Kenneth Karlsson, klaver

Troldsalen

Stor avslutning av Autunnalen med Kenneth Karlsson og italiensk klavermusikk i Troldsalen

«Jeg har ofte henvist til Rainer Maria Rilke som taler om redselen og ærbødigheten for det skjønne, og om nødvendigheten av ikke å gå til grunne i møtet med skjønnheten», sa Sylvano Bussotti en gang i et intervju. Rilke-sitatet var så viktig for ham at han skrev det inn i «The Rara Requiem» i 1970. Kanskje klinger det også med når han samme år siterer seg selv og sitt Requiem i «Foglio d'album» for soloklaver. Og kanskje var det noe slikt Kenneth Karlsson hadde i tankene da han valgte nettopp dette verket til innledning på konserten i Troldsalen på søndag.

For når Karlsson spiller dette ultrakorte stykket – som egentlig bare er noen få, løsrevne klanger – da åpner han opp for en verden hinsides alle vanlige skjønnhetsnormer. Og åpner samtidig en konsert med italienske klaververk som alle ligger i samme felt, i samme register, som alle arbeider med samme estetiske problemstillinger. Hva enten musikken er signert av den strenge systematikeren Dallapiccola, den unge Berio eller den ekscentriske mystikeren Scelsi er det musikalske uttrykket så rystende intenst, så forferdende vilt, så fylt av betydning at kun en pianist av Karlsson skremmende format er i stand til å håndtere disse verkene, holde dem opp for oss, holde dem på den rette avstanden – slik at det blir mulig å høre dem uten å gå til grunne.

Det blir Kenneth Karlsson som lukker årets Autunnale. Han slutter som han startet. Og her, til aller sist, etter mange dager med ny musikk, er det som om Bussottis lite Albumblad er fallet til ro. Det høres nesten fredfylt ut nå, i hvert fall mer avklart, er ikke fullt så foruroligende lenger.

Berios musikk

Bergens Tidende Morgen, 19.02.2000

Verk av Luciano Berio
Neue Vocalsolisten Stuttgart

Dirigent: Luciano Berio

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende konsert med Luciano Berio og Bergen Filharmoniske Orkester under åpningen av Kulturby Bergen 2000

  

Som komponist har Luciano Berio preget musikkhistorien i et halvt århundre. At han også er en glimrende dirigent av egne verk hørte vi på den flotte konserten i Grieghallen under åpningen av Kulturby Bergen. At han i tillegg er en stor pedagog fortalte allerede kveldens program som var lagt til rette slik at publikum umerkelig ble ført inn i hans komplekse musikalske univers.

Det startet stillferdig, elegant med «Quattro versioni della 'Ritirata notturna di Madrid' di Luigi Boccherini sovrapposte e trascritte per orchestra». Bak den imponerende tittelen gjemmer det seg en liten musikalsk spøk: Berio har lagt fire versjoner av Boccherinis 1700-talls-sviske «Ritirata notturna di Madrid» ovenpå hverandre og har instrumentert dem for stort orkester. Resultatet er blitt en fin, lett - og litt skeiv - rokokko-aktig sats, et kjærlig tilbakeblikk på en svunnet tid. Og samtidig en pedagogisk demonstrasjon av Berios palimpsest-teknikk, dette at han skriver sin musikk inn over sitater fra andre komponister slik at de enkelte lagene skinner igjennom hverandre og kan høres samtidig.

«Rendering» (1988-90) demonstrerer en variant av denne teknikken. Utgangspunktet er noen fragmenter av en Schubert-symfoni som aldri ble ferdig. Berio har instrumentert disse fragmentene men har også fylt mellomrommene ut med musikalsk tid, så å si. Schubert-fragmentene stråler i romantisk 1800-talls glans - og løper så umerkelig over i en gjennomsiktig moderne sats slik at det hele tiden oppstår sarte, skjøre effekter i overgangene.

Og etter pausen braket det da løs med «Sinfonia». Hvor «Rendering» er en akvarell i duse farger, er Sinfonia som et bilde av Rauschenberg - komplekst, vilt, en aggressiv montasje av stoff, en kompostbinge av sitater. «Sinfonia» er ikke bare Berios orkestrale hovedverk, det er også det verket som bedre enn noe annet - rockemusikken, Miles Davis og Dylan inklusive - fanger den eksplosive livsfølelsen, den intellektuelle euforien, de store, utopiske visjonene i årene omkring 1970 - et verk hvor fransk strukturalisme, mai ’68, amerikansk borgerrettighetsbevegelse og Becketts minimalisme bringes i dialog med Mahlers andre symfoni og med sitater fra 200 års musikkhistorie.

C’è musica e musica - det er musikk og så er det musikk - var tittelen på Berios pedagogiske programmer for italiensk fjernsyn i denne perioden. «Sinfonia» forteller at det er musikk og så er det Berios musikk, en musikk som på en forunderlig måte bærer all annen musikk i seg - som erindring, som drøm, som underliggende struktur, som motspill og medspill. Slik musikk høres best i en konsertsal hvor verkene får en nesten romlig dimensjon. På torsdagskonserten hørte vi «Sinfonia» nettopp slik - i en inspirert, gjennomarbeidet tolkning hvor Berios sammenfiltring av arkeologiske lag sto frem og nesten kunne ses som en stor kompleks skulptur av lyd.

Thank you, maestro - sier tenoren i slutningen av den tredje satsen. Også vi takker og bukker. Også takk til de åtte imponerende virtuose sangerne i gruppen Neue Vocalsolisten Stuttgart. Og takk - først og fremst - til det topptrente Bergen Filharmoniske Orkester som påtok seg denne krevende oppgaven og klarte den med bravur.

I disse dagene hvor den bevisstløse amatørismen feirer sine store triumfer, hvor populismen stikker hodet frem overalt, og hvor alle byens koryfeer forsikrer hverandre om at Kulturby Bergen heldigvis ikke er noe kulturelitisk arrangement - i disse dagene er det bra at det finns kunstnere som Berio og institusjoner som Bergen Filharmoniske Orkester som kan minne oss om at all kultur, uansett uttrykk og form, dreier seg om kvalitet. Og at ordet kunst er beslektet med «å kunne».

Musikalsk refleksjon

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1994

Felicity Palmer, mezzosopran

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Håkonshallen

Den siste av Luciano Berios Folk Songs fra 1964 er en azerbaidjansk kjærlighetsang. Anekdoten forteller at Cathy Berberian i sin tid noterte sangen ned fra en sprukken sovjetisk grammofonplate. Det er vel mulig. Men da Felicity Palmer fremførte sangen på torsdag, fikk den fremmedartede ordsalaten en liten, nesten umerkelig vending: Det hele virket veldig eksotisk og overbevisende, men samtidig også litt for riktig, litt for «folkelig», litt for «azerbaidjansk».

Og sådan er det jo i virkeligheten med alle disse små charmerende folkesanger: De rommer så mange motstridende lag. De minner oss hele tiden om noe vi syns vi kjenner. De siterer, de etterligner, de bruker stumper av tradisjonen – til å reflektere over tradisjonen. Og det fine ved Felicity Palmers tolkning i Håkonshallen var nettopp at hun, helt i Berios ånd, holdt dette reflekterende spillet svevende, uavgjort, at alle de ulike muligheter i grenselandet mellom musikalsk ironi og seriøs pastisj fikk lov å stå adskilt, side om side.

At Palmer er en intelligent sangerinne – det visste vi da vi hadde fulgt henne gjennom Berios tvetydige univers. At hun også er en fullblods dramatiker forsto vi etter å ha hørt hennes overveldende fremstilling av Phèdres lidelse og død i kveldens annet hovedverk, Benjamin Brittens monolog for sopran og kammerorkester, bygget over Racines tragedie.

Sammenlignet med sværvektere som Berio og Britten kom kveldens to nordiske orkesterverk uunngåelig noe blekt ut, men vi noterte oss i det minste at Olav Bergs Four Poems er et lite, konsentrert verk med mange fine solopartier; vi bemerket at det ikke er mye strøm på finske Magnus Lindbergs «Corrente» for kammerorkester; og først og fremst konstaterte vi at BIT 20 ensemblet enda en gang gjorde en sterk og overbevisende innsats for det 20. århundrets musikk.