Berios musikk

Bergens Tidende Morgen, 19.02.2000

Verk av Luciano Berio
Neue Vocalsolisten Stuttgart

Dirigent: Luciano Berio

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende konsert med Luciano Berio og Bergen Filharmoniske Orkester under åpningen av Kulturby Bergen 2000

  

Som komponist har Luciano Berio preget musikkhistorien i et halvt århundre. At han også er en glimrende dirigent av egne verk hørte vi på den flotte konserten i Grieghallen under åpningen av Kulturby Bergen. At han i tillegg er en stor pedagog fortalte allerede kveldens program som var lagt til rette slik at publikum umerkelig ble ført inn i hans komplekse musikalske univers.

Det startet stillferdig, elegant med «Quattro versioni della 'Ritirata notturna di Madrid' di Luigi Boccherini sovrapposte e trascritte per orchestra». Bak den imponerende tittelen gjemmer det seg en liten musikalsk spøk: Berio har lagt fire versjoner av Boccherinis 1700-talls-sviske «Ritirata notturna di Madrid» ovenpå hverandre og har instrumentert dem for stort orkester. Resultatet er blitt en fin, lett - og litt skeiv - rokokko-aktig sats, et kjærlig tilbakeblikk på en svunnet tid. Og samtidig en pedagogisk demonstrasjon av Berios palimpsest-teknikk, dette at han skriver sin musikk inn over sitater fra andre komponister slik at de enkelte lagene skinner igjennom hverandre og kan høres samtidig.

«Rendering» (1988-90) demonstrerer en variant av denne teknikken. Utgangspunktet er noen fragmenter av en Schubert-symfoni som aldri ble ferdig. Berio har instrumentert disse fragmentene men har også fylt mellomrommene ut med musikalsk tid, så å si. Schubert-fragmentene stråler i romantisk 1800-talls glans - og løper så umerkelig over i en gjennomsiktig moderne sats slik at det hele tiden oppstår sarte, skjøre effekter i overgangene.

Og etter pausen braket det da løs med «Sinfonia». Hvor «Rendering» er en akvarell i duse farger, er Sinfonia som et bilde av Rauschenberg - komplekst, vilt, en aggressiv montasje av stoff, en kompostbinge av sitater. «Sinfonia» er ikke bare Berios orkestrale hovedverk, det er også det verket som bedre enn noe annet - rockemusikken, Miles Davis og Dylan inklusive - fanger den eksplosive livsfølelsen, den intellektuelle euforien, de store, utopiske visjonene i årene omkring 1970 - et verk hvor fransk strukturalisme, mai ’68, amerikansk borgerrettighetsbevegelse og Becketts minimalisme bringes i dialog med Mahlers andre symfoni og med sitater fra 200 års musikkhistorie.

C’è musica e musica - det er musikk og så er det musikk - var tittelen på Berios pedagogiske programmer for italiensk fjernsyn i denne perioden. «Sinfonia» forteller at det er musikk og så er det Berios musikk, en musikk som på en forunderlig måte bærer all annen musikk i seg - som erindring, som drøm, som underliggende struktur, som motspill og medspill. Slik musikk høres best i en konsertsal hvor verkene får en nesten romlig dimensjon. På torsdagskonserten hørte vi «Sinfonia» nettopp slik - i en inspirert, gjennomarbeidet tolkning hvor Berios sammenfiltring av arkeologiske lag sto frem og nesten kunne ses som en stor kompleks skulptur av lyd.

Thank you, maestro - sier tenoren i slutningen av den tredje satsen. Også vi takker og bukker. Også takk til de åtte imponerende virtuose sangerne i gruppen Neue Vocalsolisten Stuttgart. Og takk - først og fremst - til det topptrente Bergen Filharmoniske Orkester som påtok seg denne krevende oppgaven og klarte den med bravur.

I disse dagene hvor den bevisstløse amatørismen feirer sine store triumfer, hvor populismen stikker hodet frem overalt, og hvor alle byens koryfeer forsikrer hverandre om at Kulturby Bergen heldigvis ikke er noe kulturelitisk arrangement - i disse dagene er det bra at det finns kunstnere som Berio og institusjoner som Bergen Filharmoniske Orkester som kan minne oss om at all kultur, uansett uttrykk og form, dreier seg om kvalitet. Og at ordet kunst er beslektet med «å kunne».