Fordi det er mulig

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1996

George Crumb: Makrokosmos I-II

David Burge, klaver

Music Factory

Røkeriet/USF

Konsert med et av den moderne klavermusikkens hovedverk

Siste uke hørte vi Ligetis imponerende «Etudes» i Håkonshallen. Sent onsdag kveld, i en tettpakket sal på Verftet, kom turen til en annen av den moderne klavermusikkens mastodonter, George Crumbs Makrokosmos I-II fra 1972-73, fremført av den pianisten som dette eiendommelige verket opprinnelig ble skrevet til: David Burge, Crumbs gamle parter fra Colorado-årene.

Hvorfor bestiger man Mount Everest? – ble Edmund Hillary en gang spurt. Fordi det er der, svarte han. Crumb ville formentlig svare noe liknende, hvis man spurte ham hvorfor han har skrevet et verk som Makrokosmos: Fordi klaveret står der. Fordi det ligger en bestandig utfordring i dette gamle, fortrolige instrumentet. Fordi man kan angripe det på mange andre måter enn den vanlige. Eller simpelthen: fordi det er mulig.

Makrokosmos består av to seksjoner med 12 dele i hver. Delene bygger på stjernetegnene og er dessuten utstyrt med titler som henviser til forskjellige mystisk-religiøse forestillinger. Men det er nå ikke denne private kosmologien som er det primære: Verket er først og fremst en oppdagelsesreise, en utforskning av hva som skjer, hvilke klanger det er mulig å skape, når man, helt bokstavelig, går inn i klaverets indre og slår på strengene eller angriper dem med forskjellige redskaper osv.

Det er formentlig ikke mulig å finne en bedre, mer kompetent guide på reisen gjennom denne merkelige klangverden enn nettopp David Burge. Med den særlige blandingen av laid back humor og intenst alvor som er karakteristisk for hans generasjon av amerikanske avantgardister spilte, hamret, plystret, ulte, ropte og sang han seg gjennom de 24 små satsene, hele tiden vital, konsentrert, nærværende – en virtuos på et felt der det ikke finnes målestokker.

Og når Makrokosmos er forbi, når Mount Everest er besteget – hva da? Da vender vi tilbake. Til den hverdagen der man spiller klaver på en pen og ordentlig måte. Men når vi gjenhører denne pene og ordentlige musikken, opplever vi den kanskje på en annen måte enn før. Kanskje merker vi at en grense overskredet, at musikken har fått en ny resonansbunn, at noe er flyttet?

Fremme i første rekke

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1996

Griegs fiolinsonater

Henning Kraggerud, fiolin

Helge Kjekshus, piano

Troldsalen

Intens Grieg fortolkning med overskudd og kompetanse

Siste høst hørte vi Henning Kraggerud i Troldsalen med bl.a. en sterk fortolkning av Griegs annen fiolinsonate. Onsdag var han tilbake igjen, denne gang med alle tre sonater, og med Helge Kjekshus ved klaveret – i en overveldende konsert der det unge makkerparet spilte sig helt frem i første rekke av norsk musikkliv.

Musikkhistorikerne har opplest og vedtatt at Grieg ikke klarte de store formene, og selv bidro han av og til myten når han beklaget seg over sine problemer med de klassiske sonateforløpene. Men kanskje ligger hans kammermusikalske innsats nettopp i dette at han klarte å omfunksjonere sonateformen innefra, så å si, at han gjorde den til et felt der musikalske konflikter kan spilles igjennom uten at det trenges stadige unnskyldninger og utglattende forsoninger.

Slik presenterte i hvert fald Kraggerud og Kjekshus disse tre oversette fiolinsonatene. Det var hele konserten igjennom en befriende følelse av overskudd og kompetanse, en stemning av in your face, buster! Vekk var alle de pene, polstrede interiører fra det 19 århundres borgerlige kultur: her var det åpne vinduer, frisk luft, vidt utsyn, en moderne verden preget av brå stemningskast, flintskarpe overganger, konsentrerte uttrykk. Musikken ble konstant drevet ut og fremover under et voldsomt følelsespress, ungdommelig rasende i de to første verk, intenst glødende i den komplekse tredje sonaten, hele tiden i nærmest telepatisk samspill mellom Kraggerud og Kjekshus.

Det forlyder at makkerparet skal innspille nettopp disse tre sonatene på Naxos en gang til høsten. Vi skulle gjerne hatt en innspilning allerede nå. Visst var det enkelte røffe pletter underveis ved onsdagens konsert, men fortolkningen hadde til gjengjeld en spontanitet og kraft som er sjelden på dagens platemarked. Kraggeruds og Kjekshus' Grieg er plattenreif, som tyskerne sier. Moden til innspilning.

Et løfte om lykke

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Sequentia

Verk av Hildegard von Bingen

Domkirken

Hypnotisk, ekstatisk middelaldermusikk.

Domkirken, mandag kveld: Åtte svartkledde kvinner kommer inn og plasserer seg midt i rommet, en av dem intonerer «O quam mirabilis». Konserten med gruppen Sequentia er begynt. Det gjelder musikk fra 1100-tallet, utdrag av Hildegard von Bingens musikalske livsverk Symphonia armonie celestium revelationem.

Åtte kvinnestemmer i strengt enstemmig, modal sang; en enkel melodisk linje oppbygget av de samme små figurer som repeteres igjen og igjen i stadig nye kombinasjoner, av og til med en fiolintone som drone i bunnen. En hel kveld uten en eneste treklang: Fremmedartet, monotont på grensen til det enerverende, men etterhvert også hypnotisk, hallusinerende ekstatisk.

Vi sitter i en protestantisk kirke og lytter til katolsk musikk skrevet i Rhinlandet for 800 år siden. Vi er flere hundrede mennesker sammen, men musikken var opprinnelig beregnet skrevet for en ganske snever krets. På halvannen time hører vi en serie musikkstykker som opprinnelig ble oppført med store mellomrom, spredt ut over det liturgiske året. I Hildegards kloster sto det poetiske ordet i sentrum, mens musikken var noe sekundært, en ancilla, en tekstens tjenestepike; i Domkirken er det kun musikken tilbake; hva den latinske teksten forteller er det ingen som skjønner.

Det er mange motsigelser og merkverdigheter i denne situasjonen. På den annen side er den bestemt ikke ukjent. Dagens kulturliv er jo nettopp slik: alle tidligere kulturers produkter er til stede, til rådighet. Men rommeligheten har sine omkostninger: Når fortidens verk rives ut av alle opprinnelige kulturelle, historiske og sosiale sammenhenger, forfaller de, de mister den egentlige funksjonen, den innerste meningen – og blir til eksotikk, estetikk. Og slik er det vi møter Hildegards musikk: en gang var den et ledd i et mystisk ekstatisk ritual blant søstrene på Rupertsberg, i dag er den blitt til eksotisk klang, til Kunst, til Verk – til «stykker» som kan oppføres på konsert i Bergen.

Og det er dette som virker så overveldende når disse åtte sterke kvinnestemmene bringer Hildegard enstonige musikk inn i Domkirken mandag kveld: Den ytterste fremmedheten, bevisstheten om at vi aldri noensinne vil kunne forstå denne musikken, aldri høre den slik den ble tenkt. Og så, på den annen side, opplevelsen av at det i disse minimalistisk rensede melodilinjer allikevel er noe som stadig klinger, henover en avgrunn på 800 år: en eiendommelig glødende sanselighet, et løfte om lykke.

Musikalske rariteter

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Geir Draugsvoll, akkordeon

Festspillene

Håkonshallen

På safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Geir Draugsvoll er en begavet musiker, en stor instrumentalist, en av de fremste på sitt felt. Men han har et problem: han spiller akkordeon, trekkspillets yngre fetter, et instrument som aldri riktig er blitt akseptert i komposisjonsmusikkens finkulturelle mainstream og som derfor ikke har noe større repertoar å vise til.

Ved fredagens sene konsert i Håkonshallen fortalte han, muntert og avslappet, om dette besværlige instrumentet. Og demonstrerte i praksis hvordan han og kollegaene løser problemene med repertoaret: På programmet sto dels en håndfull transskripsjoner – tre cembalosonater av Scarlatti, en sats for «orgelvalse» av Mozart, to stykker fra Messiaens orgelverk «La Nativité du Seigneur» – dels en serie verk skrevet direkte for instrumentet av moderne komponister, bl.a. av Sofia Gubaidulina og Per Nørgaard.

I transskripsjonene merket man at det kanskje ikke utelukkende skyldes sosiale fordommer når akkordeonets repertoar er så begrenset: målt mot tradisjonelle klangidealer er instrumentet faktisk noe av en raritet, en eiendommelig mutasjon. Den karakteristiske, litt ulne, hvesende tonen passet f.eks. ikke særlig godt til de florlette Scarlatti-satsene, mens man i Messiaen-stykkene savnet det opprinnelige orgelets kraft og dybde.

Som helhet fungerte de nyere originalverkene betydelig bedre. Moderne komponister aksepterer instrumentet på dets egne premisser; de forstår at det ikke er et lite keyboard som drømmer om å bli orgel, men noe helt annerledes, noe helt for seg selv. Og de utforsker de mulighetene som ligger i dette nye, dette annerledes. Gubaidulina bruker f.eks. belgens nesten menneskelige åndedrag som fundament i en ekstatisk, klagende henvendelse til høyere makter samtidig med at man hører ekkoer av melankolske russiske trekkspill i det fjerne. Og Nørgaard gir med «Anatomic Safari» et lite katalog over alle instrumentets mest bisarre virkemidler i ni små, humoristiske satser – som slutter med valsetakter og tramp i gulvet, som en kjærlig påminnelse om instrumentets folkelige forhistorie.

Vi kom langt omkring denne kvelden. Og Draugsvoll spilte hele det rikholdige programmet – transskripsjoner og originalverk, nytt og gammelt, avantgarde og vals   med varme og overbevisende musikalitet. En sikker, kyndig guide på denne safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

I gode hender

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1996

Katrine Buvarp, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Festspillene

Troldsalen

Sommerfugler og sigøynere på Troldhaugen

Det er alltid en fornøyelse å gå på konsert med Jorunn Marie Bratlie. Uansett om hun sitter ved klaveret som solist eller som akkompagnatør kan man være sikker på at musikken er i gode hender. På mandag hørte vi hende i begge roller. Og ettersom konserten foregikk i Troldsalen, var hennes soloavdeling naturligvis helliget Griegs musikk, nærmere bestemt Lyriske Stykker, tredje samling, den med Sommerfuglen og Våren. Disse seks stykkene fremføres av og til som om det var tale om en tilfeldig samling virtuost pianistiske highlights. Ikke så hos Bratlie. Her er det ingen tvil: dette er én komposisjon, seks aspekter av samme sak, seks små satser utsprunget av samme musikalske materiale – som hun ga en krystallklar, gjennomartikulert tolkning.

Resten av konserten hørte vi Bratlie i lydhør dialog med den unge fiolinisten Katrine Buvarp. Det skulle være startet med Carl Nielsens annen fiolinsonate, men ble i stedet Beethovens første, i en noe forsiktig tolkning. Buvarp konsentrerte seg først og fremst om å tydeliggjøre musikkens grunnstrukturer, de store forløpene, de brå skift i dynamikk og tempo, men var mer tilbakeholdende når det gjelder utformingen av de finere detaljer, slik at verket som helhet fikk et noe uferdig preg, litt som et fotografi som ennå ikke er helt fremkalt.

Så var det mer kraft og overbevisning i annen avdeling, først i tolkningen av Brahms' fiolinsonate nr. 1 der Buvarp igjen demonstrerte overblikk, men også hadde sans for de små viktige bevegelsene på musikkens innerside. Og etter de sterke, følelsessvulmende dobbeltgrep hos Brahms virket det nesten helt naturlig at konserten sluttet med Sarasates Zigeunerwaisen, verket som alle de gamle macho fiolinister elskede å spille, et ustyrlig stykke storskrytende kitsch – som Buvarp spilte med teknisk overskudd og imponerende trøkk. Og med den lille, ironiske distansen som er helt nødvendig hvis verket skal fungere i en moderne konsertsal.

Gjennom lydmuren

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1996

György Ligeti: Etudes pour piano

James Clapperton, klaver

Music Factory

Håkonshallen

Fjorten forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Når samtidsmusikken fra Geir Johnsons Music Factory blander seg opp i Festspillene skjer det alltid noe spennende, noe som gir dybde og resonans til resten av programmet. Dette året startet det i Håkonshallen, torsdag kveld, der pianisten James Clapperton brøt gjennom lydmuren med György Ligetis «Etudes pour piano».

Etyder: studier, øvelser – bak denne uskyldige, beskjedne tittelen gjemmer det seg et av den moderne klavermusikkens mest fryktinngytende ambisiøse verk. Vi befinner oss langt fra klaverelevenes verden. Her er det ingen gymnastiske fingerøvelser, ingen ydmyke skalastudier, men 14 beinharde eksperimenter med rytmiske forskyvninger, 14 forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Vi kjenner James Clapperton fra mange tidligere besøk på Musikfabrikken og vet at han kan mestre en slik oppgave. Torsdag kveld imponerte han igjen med sin høyt oppdrevne teknikk, sin iskalde, nærmest maskinelle presisjon. Men mest imponerende var det kanskje at han kvelden igjennom, på tvers av alle umenneskelige tekniske krav, formådde å gi hvert enkelt av disse krevende etydene karakter, perspektiv, uttrykk – på en skala fra det helt skjøre og vare til det mest dundrende furioso, av og til med søvngjengeraktig sikkerhet på line over store virtuose fossefall, av og til skjevt haltende som en barpianist på speed.

«Désordre», uorden, kaller Ligeti en av sine etyder. Rent koketteri: Enhver musikkteoretiker vet at nøkkelen til Ligetis verk er orden, matematisk orden. Bak disse 14 stykkene, bak disse komplekse lydmassene ligger det de strengeste musikalske strukturene. Torsdag kveld kunne man høre det hele. Både kaos og orden.

Det store suget

Bergens Tidende Morgen, 13.05.1996

Verk av Sæverud, Grieg og Brahms
Ju Hee Suh, klaver

Muhai Tang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Glimrende torsdagskonsert med interessant dirigent

Det var et noe uvanlig publikum som hadde funnet veien til Grieghallen torsdag kveld. Man trodde et øyeblikk at Festspillene var begynt: I foajeen ble det talt mange språk. Salen var stappfull av mørke dress og skarpladde skulderputer. Og selv Bergensfiffen hadde kommet seg ut av vinterhiet, flere uker før tiden. Men så var det da også Hansa-uke. De representative pliktene kaller.

Bergens Filharmoniske Orkester løste sine representative plikter ved å spille musikk av Sæverud, Grieg og Brahms. En tanketom sjel i arrangementskomiteen hadde i dagens anledning gjort dem til «Hansa-komponister», liksom. Vel, vel. Det går sikkert an å finne et eller annet som kan binde dem og deres musikk sammen, men én ting er i hvert fald helt sikker: det er ikke middelalderlig handel med tørrfisk som er fellesnevneren.

Men uansett jålete PR-påfunn ble det en glimrende torsdagskonsert med sobert program og et orkester i toppform. Først en energisk oppførelse av Sæveruds robuste «Kjempeviseslåtten», en liten påminnelse om den norske viljen til motstand mot tyske styresmakter. Og så gikk det ellers løs med kveldens to sværvektere: Griegs a-moll konsert og Brahms' første symfoni.

Det skjer et eller annet udefinerbart når bergenserne spiller Grieg-konserten, likevel er det hver gang like overraskende. Allerede i den første orkesterinnsatsen etter de innledende klaverakkorder var det der: det store suget, strømmen som forplanter seg ut i alle deler av musikken, sammenhengen. Kall det hva du vil – sjel, identitet, orkesterkultur. I al fall var det noe særlig som skjedde og elektrisiteten holdt seg hele verket igjennom. Unge koreanske Ju Hee Suh fulgte godt med og gjorde en solid jobb med solostemmen. Det var styrke i åpningen, kraft i de virtuose passasjene, og gjennom hele verket en livlig, utadvendt tolkning med hovedvekt på det briljante. Derimot ble de inderlige, drømmende delene kanskje litt for fargeløse og forsiktige. Eller kanskje var orkesteret så mye i siget at solostemmen av og til ble presset noe ut av fokus.

Brahms' første symfoni er streng musikk, absolutt musikk, musikk med sterk, indre sammenheng men uten store forløsende melodier. Schönberg talte om førstesatsen som «entwicklende Variation», en karakteristikk som kan gjelde for hele verket: det er en tett sammenvevd serie av variasjoner over et komplekst tematisk stoff. Kveldens dirigent, kinesiske Muhai Tang hadde et sikkert grep om denne vanskelige symfonien. Han løste formproblemene med gode tempovalg og markante innledende karakteriseringer av hver av de fire satsene, samtidig med at han klargjorde den overordnede sammenhengen og fremdriften gjennom hele verket. Og midt i det hele hadde han åndsnærvær nok til å bringe orkestret tilbake i løypen da konsentrasjonen et kort øyeblikk begynte å svikte mot slutningen av andante‑satsen. Et interessant bekjentskap, en dirigent som vi gjerne skulle sett i Grieghallen ved en senere anledning.