Et løfte om lykke

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Sequentia

Verk av Hildegard von Bingen

Domkirken

Hypnotisk, ekstatisk middelaldermusikk.

Domkirken, mandag kveld: Åtte svartkledde kvinner kommer inn og plasserer seg midt i rommet, en av dem intonerer «O quam mirabilis». Konserten med gruppen Sequentia er begynt. Det gjelder musikk fra 1100-tallet, utdrag av Hildegard von Bingens musikalske livsverk Symphonia armonie celestium revelationem.

Åtte kvinnestemmer i strengt enstemmig, modal sang; en enkel melodisk linje oppbygget av de samme små figurer som repeteres igjen og igjen i stadig nye kombinasjoner, av og til med en fiolintone som drone i bunnen. En hel kveld uten en eneste treklang: Fremmedartet, monotont på grensen til det enerverende, men etterhvert også hypnotisk, hallusinerende ekstatisk.

Vi sitter i en protestantisk kirke og lytter til katolsk musikk skrevet i Rhinlandet for 800 år siden. Vi er flere hundrede mennesker sammen, men musikken var opprinnelig beregnet skrevet for en ganske snever krets. På halvannen time hører vi en serie musikkstykker som opprinnelig ble oppført med store mellomrom, spredt ut over det liturgiske året. I Hildegards kloster sto det poetiske ordet i sentrum, mens musikken var noe sekundært, en ancilla, en tekstens tjenestepike; i Domkirken er det kun musikken tilbake; hva den latinske teksten forteller er det ingen som skjønner.

Det er mange motsigelser og merkverdigheter i denne situasjonen. På den annen side er den bestemt ikke ukjent. Dagens kulturliv er jo nettopp slik: alle tidligere kulturers produkter er til stede, til rådighet. Men rommeligheten har sine omkostninger: Når fortidens verk rives ut av alle opprinnelige kulturelle, historiske og sosiale sammenhenger, forfaller de, de mister den egentlige funksjonen, den innerste meningen – og blir til eksotikk, estetikk. Og slik er det vi møter Hildegards musikk: en gang var den et ledd i et mystisk ekstatisk ritual blant søstrene på Rupertsberg, i dag er den blitt til eksotisk klang, til Kunst, til Verk – til «stykker» som kan oppføres på konsert i Bergen.

Og det er dette som virker så overveldende når disse åtte sterke kvinnestemmene bringer Hildegard enstonige musikk inn i Domkirken mandag kveld: Den ytterste fremmedheten, bevisstheten om at vi aldri noensinne vil kunne forstå denne musikken, aldri høre den slik den ble tenkt. Og så, på den annen side, opplevelsen av at det i disse minimalistisk rensede melodilinjer allikevel er noe som stadig klinger, henover en avgrunn på 800 år: en eiendommelig glødende sanselighet, et løfte om lykke.