Det store suget

Bergens Tidende Morgen, 13.05.1996

Verk av Sæverud, Grieg og Brahms
Ju Hee Suh, klaver

Muhai Tang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Glimrende torsdagskonsert med interessant dirigent

Det var et noe uvanlig publikum som hadde funnet veien til Grieghallen torsdag kveld. Man trodde et øyeblikk at Festspillene var begynt: I foajeen ble det talt mange språk. Salen var stappfull av mørke dress og skarpladde skulderputer. Og selv Bergensfiffen hadde kommet seg ut av vinterhiet, flere uker før tiden. Men så var det da også Hansa-uke. De representative pliktene kaller.

Bergens Filharmoniske Orkester løste sine representative plikter ved å spille musikk av Sæverud, Grieg og Brahms. En tanketom sjel i arrangementskomiteen hadde i dagens anledning gjort dem til «Hansa-komponister», liksom. Vel, vel. Det går sikkert an å finne et eller annet som kan binde dem og deres musikk sammen, men én ting er i hvert fald helt sikker: det er ikke middelalderlig handel med tørrfisk som er fellesnevneren.

Men uansett jålete PR-påfunn ble det en glimrende torsdagskonsert med sobert program og et orkester i toppform. Først en energisk oppførelse av Sæveruds robuste «Kjempeviseslåtten», en liten påminnelse om den norske viljen til motstand mot tyske styresmakter. Og så gikk det ellers løs med kveldens to sværvektere: Griegs a-moll konsert og Brahms' første symfoni.

Det skjer et eller annet udefinerbart når bergenserne spiller Grieg-konserten, likevel er det hver gang like overraskende. Allerede i den første orkesterinnsatsen etter de innledende klaverakkorder var det der: det store suget, strømmen som forplanter seg ut i alle deler av musikken, sammenhengen. Kall det hva du vil – sjel, identitet, orkesterkultur. I al fall var det noe særlig som skjedde og elektrisiteten holdt seg hele verket igjennom. Unge koreanske Ju Hee Suh fulgte godt med og gjorde en solid jobb med solostemmen. Det var styrke i åpningen, kraft i de virtuose passasjene, og gjennom hele verket en livlig, utadvendt tolkning med hovedvekt på det briljante. Derimot ble de inderlige, drømmende delene kanskje litt for fargeløse og forsiktige. Eller kanskje var orkesteret så mye i siget at solostemmen av og til ble presset noe ut av fokus.

Brahms' første symfoni er streng musikk, absolutt musikk, musikk med sterk, indre sammenheng men uten store forløsende melodier. Schönberg talte om førstesatsen som «entwicklende Variation», en karakteristikk som kan gjelde for hele verket: det er en tett sammenvevd serie av variasjoner over et komplekst tematisk stoff. Kveldens dirigent, kinesiske Muhai Tang hadde et sikkert grep om denne vanskelige symfonien. Han løste formproblemene med gode tempovalg og markante innledende karakteriseringer av hver av de fire satsene, samtidig med at han klargjorde den overordnede sammenhengen og fremdriften gjennom hele verket. Og midt i det hele hadde han åndsnærvær nok til å bringe orkestret tilbake i løypen da konsentrasjonen et kort øyeblikk begynte å svikte mot slutningen av andante‑satsen. Et interessant bekjentskap, en dirigent som vi gjerne skulle sett i Grieghallen ved en senere anledning.