Saklighet og musikalsk realisme

Bergens Tidende, 22.04.2022

 

Identities
Annabel Guaita plays piano music by Edvard Grieg, Harald Sæverud and Ketil Hvoslef
Lawo

Annabel Guaita spiller Bergenskomponistene Grieg, Sæverud og Hvoslef.

Pianisten Annabel Guaita ga ut sin første plate i 2012. Den gang tok hun tak i verk av Fartein Valen og satte dem opp mot musikk fra de høymodernistiske Wiener-komponistene Schönberg, Berg og Webern.

Nå, ti år etter platedebuten, kommer da hennes andre utgivelse. Denne gang dreier det seg om «Identities», om Guaitas egen musikalske identitet. «Hva har formet meg som musiker?» – spør hun. Og finner noe av svaret i en rekke verk for soloklaver skrevet av de tre Bergenskomponistene Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ketil Hvoslef.

Grieg og Sæverud er representert med en rekke komprimerte, musikalske miniatyrer – alle med en spilletid på under tre minutter. Grieg-verkene stammer fra de to siste samlingene av hans «Lyriske Stykker» (1898, 1901), mens Sæverud-verkene er hentet fra samlingene «Slåtter og Stev fra Siljustøl» (1943-44).

Guaita er vokst opp med Griegs og Sæveruds musikk, mens Ketil Hvoslefs «Rondo con Variazioni» (1970) er et verk hun først har spilt senere, i ungdommen. Danner disse verkene noen slags helhet? Og har de vært med til å påvirke og danne hennes spillestil? – spør hun.

Slike spørsmål om årsak og virkning er det selvsagt vanskelig å svare på. Men når man lytter til musikken, skjønner man i alle fall hva som fascinerer pianisten Guaita ved disse verkene.

I Sæveruds musikk fokuserer hun på det kantete, dissonante uttrykket og trekker frem spenningene mellom overflate og dybde, mellom hans tilsynelatende enkle linjeføringer og de underliggende harmoniske konfliktene. Og i Hvoslefs fem variasjoner fremhever hun det viltvoksende, ustyrlige stemmevevet hans og løser verkets enorme, uttrykksmessige utfordringer med teknisk presisjon.

Presisjon er i det hele tatt nøkkelen til disse tolkningene – og kanskje til Guaitas spillestil. Når hun spiller, står verkene hele tiden skarpt og klart, men hennes presise, nøkterne fremføring klarer samtidig å frigjøre sterke ekspresjonistiske kvaliteter i Sæveruds og Hvoslefs verk slik at de blusser opp og blomster i kraftige farger.

Det er vanlig å si at Sæveruds musikk er anti-modernistisk. Guaita mener derimot at han – og også Hvoslef – snarere må forstås som anti-romantikere eller som «musikalske realister». Saklighet og realisme preger også hennes tolkning av Grieg-verkene der hun underspiller de nasjonalromantiske, «norske» trekkene og i stedet fremhever det som peker fremover, inn i det nye århundre. Grieg blir vel ikke «musikalsk realist» via disse tolkningene, men musikken hans får en aura av fremmedhet som kler den. 

Gjenhør med Harald Sæverud

Bergens Tidende, 08.05.2021

Verk av Harald Sæverud

Ingar Bergby, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

I forrige århundre ble Harald Sæverud betraktet som Norges største symfoniker. I dette århundre har orkestermusikken hans stort sett vært fraværende i  norske konsertsaler – også i Bergen, hjembyen hans.

Så når hans gamle orkester, «Harmonien», inviterer til en hel Sæverud-kveld i Grieghallen – ja, da er det litt av en begivenhet.

Konserten startet med Sæveruds 5. symfoni, den første av hans tre «krigssymfonier». Ved premieren i Bergen i 1941 hadde den undertittelen «Quasi una Fantasia». Etter krigen ble den kjent som «Motstandsviljens symfoni».

I dag hører vi vel ikke lenger de opprinnelige, direkte assosiasjonene til krig og motstandsbevegelse i Sæveruds musikk, men slik BFO og dirigenten Ingar Bergby spiller den 5. symfonien, skjønner vi i alle fall viljen og kraften i det musikalske uttrykket.

Og vi skjønner at dette er egensindig, egenrådig musikk som beveger seg etter sine egne, helt særegne lover. Under Bergbys presise, strikte ledelse skaper BFO en rasende strøm av musikalske begivenheter, av små motiver og temaer som utvikler seg ved knoppskyting og beveger seg gjennom de ulike instrumentgruppene i brå kast og hyppige rytmeskift.

Dette er musikk som ikke likner noe annet i verden. Og musikk som nettopp må høres – og sees – i en konsertsal. Når vi hører plateinnspillinger av Sæveruds symfonier, kan de ofte virke flate, bråkende, uoverskuelige. Når BFO og Bergby spiller den femte symfonien «live» i Grieghallen, blir den plastisk, tredimensjonal. Et stort, handlingsmettet symfonisk dikt.

Etter pausen ble det mer orkestermusikk, nå Sæveruds scenemusikk til Ibsens «Peer Gynt». Sæverud skrev i sin tid musikken på oppfordring av Hans Jacob Nilsen, sjefen for Det Norske Teatret. Nilsen planla å sette opp en nynorsk versjon av stykket og ønsket seg noe musikk som bedre passet til stykket enn den som Grieg opprinnelig skrev til Ibsen i 1876. Den nynorske versjonen med Sæveruds musikk hadde premiere i 1948.

I Grieghallen fikk vi en «scenisk konsertframføring» av denne versjonen – det vil si, vi fikk høre Sæveruds musikk og se de tilsvarende bruddstykker av «Peer Gynt» spilt av skuespillerne Lars Berge, Reidun Melvær Berge og Karoline Krüger fra Det Vestnorske Teateret i regi av Bjarte Hjelmeland. Den nynorske versjonen av Ibsens tekst var skrevet av Jon Fosse.

Sæverud var klar på at han ikke ville gå i Griegs fotspor når han skulle skrive den nye musikken: «Å tilsette utstyrsmusikk og folkloristiske danser ville skrike som usmurte bremser i denne sammenhengen».

Musikken hans er da også så langt fra Griegs nasjonalromantiske «Peer Gynt» som det vel går an å komme. Der Grieg er søtladen og sentimental, er Sæverud skarp og kantet.

Og slik vi hørte og så brudstykkene i Grieghallen, var dette musikk som passet langt bedre til Ibsens tekst – musikk som fikk frem og understreket det farlige, det brutale og hensynsløse ved denne drømmende og fantaserende Peer Gynt-skikkelsen.

Alt i alt: Flotte smakebiter fra en oppsetting vi gjerne skulle sett og hørt i sin helhet.

Krig og fred

Bergens Tidende, 09.02.2019

Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig

Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på 1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.

Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til «heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.

Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948. Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955, to år etter Stalin død.  

Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.

Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.  Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.

Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.

Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble. Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.

Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001

Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel

Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger

Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.

Gratulerer med dagen

Bergens Tidende Morgen, 14.10.2000

Verk av Sæverud, Sibelius og Beethoven

Henning Kraggerud, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott tolkning av Beethovens femte symfoni på Harmoniens bursdagsfeiring

Harmonien blir 235 år. Ikke noe rundt tall, likefrem. Men bra nok til en liten bergenserfestlighet med fanfare, prolog, spredt allsang og bløtkake i pausen. Kvelden endte med touche til Simone Young. Hvilket ikke er mer enn rett og rimelig. For det som egentlig bør feires, hver dag, bursdag eller ei, er naturligvis at Harmonien i disse årene har en sjefsdirigent som formår å få orkestret til å løfte seg, folde seg ut, til å stråle og blomstre.

På torsdag var det ganske visst i første omgang unge, fantastiske Henning Kraggerud som blomstret og dominerte scenen suverent med en åndeløs, på en gang dypt inderlig og virtuost utagerende tolkning av Sibelius' fiolinkonsert. Men så, etter pausen, ble det orkestrets tur: Beethovens femte symfoni, et mirakel av konsentrasjon og klarhet, fremført med utrettelig energi og med et sugende drive gjennom alle satser, fra aller første bankende figur til aller siste fortissimo fermat.

Prøvesteinen i dette verket har alltid vært den ubrutte overgangen mellom tredje og fjerde sats. På torsdag ble denne lange forvandlingen fra moll til dur spilt optimalt ut, drevet igjennom med tvingende nødvendighet slik at fjerdesatsen ble nettopp dette triumferende, transcenderende gjennombruddet som dikteren E.T.A. Hoffmann hadde i tankene da han i 1810 skrev sin berømte anmeldelse av verket: «Musikken åpner et ukjent rike for mennesket; en verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverden som omgir ham, en verden i hvilken han forlater alle følelser som kan defineres ved hjelp av begreper, for å hengi seg til det uutsigelige».

Gratulerer med dagen. Og med Simone Young.

Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.

På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.

Det store suget

Bergens Tidende Morgen, 13.05.1996

Verk av Sæverud, Grieg og Brahms
Ju Hee Suh, klaver

Muhai Tang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Glimrende torsdagskonsert med interessant dirigent

Det var et noe uvanlig publikum som hadde funnet veien til Grieghallen torsdag kveld. Man trodde et øyeblikk at Festspillene var begynt: I foajeen ble det talt mange språk. Salen var stappfull av mørke dress og skarpladde skulderputer. Og selv Bergensfiffen hadde kommet seg ut av vinterhiet, flere uker før tiden. Men så var det da også Hansa-uke. De representative pliktene kaller.

Bergens Filharmoniske Orkester løste sine representative plikter ved å spille musikk av Sæverud, Grieg og Brahms. En tanketom sjel i arrangementskomiteen hadde i dagens anledning gjort dem til «Hansa-komponister», liksom. Vel, vel. Det går sikkert an å finne et eller annet som kan binde dem og deres musikk sammen, men én ting er i hvert fald helt sikker: det er ikke middelalderlig handel med tørrfisk som er fellesnevneren.

Men uansett jålete PR-påfunn ble det en glimrende torsdagskonsert med sobert program og et orkester i toppform. Først en energisk oppførelse av Sæveruds robuste «Kjempeviseslåtten», en liten påminnelse om den norske viljen til motstand mot tyske styresmakter. Og så gikk det ellers løs med kveldens to sværvektere: Griegs a-moll konsert og Brahms' første symfoni.

Det skjer et eller annet udefinerbart når bergenserne spiller Grieg-konserten, likevel er det hver gang like overraskende. Allerede i den første orkesterinnsatsen etter de innledende klaverakkorder var det der: det store suget, strømmen som forplanter seg ut i alle deler av musikken, sammenhengen. Kall det hva du vil – sjel, identitet, orkesterkultur. I al fall var det noe særlig som skjedde og elektrisiteten holdt seg hele verket igjennom. Unge koreanske Ju Hee Suh fulgte godt med og gjorde en solid jobb med solostemmen. Det var styrke i åpningen, kraft i de virtuose passasjene, og gjennom hele verket en livlig, utadvendt tolkning med hovedvekt på det briljante. Derimot ble de inderlige, drømmende delene kanskje litt for fargeløse og forsiktige. Eller kanskje var orkesteret så mye i siget at solostemmen av og til ble presset noe ut av fokus.

Brahms' første symfoni er streng musikk, absolutt musikk, musikk med sterk, indre sammenheng men uten store forløsende melodier. Schönberg talte om førstesatsen som «entwicklende Variation», en karakteristikk som kan gjelde for hele verket: det er en tett sammenvevd serie av variasjoner over et komplekst tematisk stoff. Kveldens dirigent, kinesiske Muhai Tang hadde et sikkert grep om denne vanskelige symfonien. Han løste formproblemene med gode tempovalg og markante innledende karakteriseringer av hver av de fire satsene, samtidig med at han klargjorde den overordnede sammenhengen og fremdriften gjennom hele verket. Og midt i det hele hadde han åndsnærvær nok til å bringe orkestret tilbake i løypen da konsentrasjonen et kort øyeblikk begynte å svikte mot slutningen av andante‑satsen. Et interessant bekjentskap, en dirigent som vi gjerne skulle sett i Grieghallen ved en senere anledning.