En bursdagspresang

Bergens Tidende, 11.12.2012

The Lindeman Legacy

Malmö Kammerkor, Einar Steen-Nøkleberg, Eva Knardahl, Københavns Strykekvartett, Kåre Nordstoga

Simax Classics

Simax feirer Ludvig Mathias Lindeman og hans musikalske familie

Hva husker vi i dag om Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887)? Kanskje at det var ham som skrev melodien til «Et barn er født i Bethlehem» og til «Millom bakker og berg». Men Lindeman var mer enn det. I samtiden var han en internasjonalt berømt organist. Han var den første som opptegnet norske folketoner. Hans samling av «Ældre og nyere Fjeldmelodier» ble avgjørende for utviklingen av norsk nasjonalromantisk musikk på 1800-tallet. Den 28. november var det 200 år siden han ble født. I den anledningen har Simax utgitt The Lindeman Legacy, en boks med tre cd’er som dels tegner et bilde av Lindeman som komponist, dels gir et inntrykk av hans musikalske familie – både hans far, hans bror, hans sønn og svigerdatter var kompetente musikere og komponister. Det er snakk om gjenutgivelser. De to første cd’ene presenterer kormusikk og kammermusikk i opptak fra 1983. Den tredje – og den musikalsk sett mest interessante – rommer opptak fra 2002 av en velopplagt Kåre Nordstoga som sitter ved orgelet i Oslo Domkirke og spiller to av Lindemans flotte variasjonsverk.

Eventyr og prosa

Bergens Tidende, 30.03.2011

Thomas D.A. Tellefsen: The Complete Works for Piano Solo

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Simax Classics

Profesjonell klavermusikk i internasjonal stil

Det store eventyret i norsk musikkhistorie handler om Thomas Tellefsen, tenåringen fra Trondheim som dro til Paris uten penger og uten å kunne fransk, og som endte med å bli Chopins elev – og venn og kollega. Da Chopin døde i 1849, ble Tellefsen betraktet som hans nærmeste arvtaker både som pianist og komponist. Man skjønner hvorfor, når man hører denne Simax-utgivelsen der Einar Steen-Nøkleberg tar for seg alle Tellefsens komposisjoner for soloklaver. For dette er profesjonell musikk skrevet i samtidens internasjonale stil – mazurkaer, nocturner, valser, etyder osv., klavermusikk i de genrene Chopin selv oppdyrket og eksellerte i. Steen-Nøkleberg løfter musikken med sin fenomenale fortolkningskunst, men demonstrerer også at Tellefsen først og fremst var en solid håndverker, og at han ikke hadde læremesterens uregjerlige, musikalske sprengkraft. Hans liv var et eventyr. Som komponist beveget han seg på et betydelig mer prosaisk nivå.

Frontberetninger fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende Morgen, 05.10.2001

Verk av Haydn, Beethoven og Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Stor klaverkveld i Troldsalen med Einar Steen-Nøkleberg. Bergen Kammermusikkforening åpner sesongen.

De siste klaversonatene til Haydn, Beethoven og Schubert - det var opplegget i Troldsalen på torsdag. Tre verk fra en kort periode på om lag tretti år. Enkelt og greit. Men hvilke tre verk, og hvilken periode! Først etterpå skjønner man hvor ufattelig ambisiøst dette programmet er. Og hvor stor en pianist Einar Steen-Nøkleberg er som maktet å gjennomføre det.

For dette er jo ikke bare tre av klaverlitteraturens tyngste verk, det er tre frontberetninger fra en av de største revolusjonene i europeisk musikkhistorie. I 1794 er sonaten ennå den sentrale, selvsagte formen. Men Haydn som mer en noen annen har utviklet den, er allerede i gang med å presse den innefra med harmoniske og melodiske spenninger som den nesten ikke kan romme (Hob. 52). Og i 1822 er bruddet et faktum: Beethovens op. 111 er bare en sonate av navn. Allerede i førstesatsen sprenger et subjektivt uttrykk seg gjennom det klassiske skjemaet, og musikken vender aldri tilbake igjen, den klinger ut i en uendelig lang, mediterende andresats. Og endelig i 1828 er vi hinsides bruddet. Hos Schubert (D. 960) er sonateformen blitt teknikk, en rekvisitt som kan brukes som ramme om en ustoppelig strøm av musikalske innfall.

Alene å komme seg helskinnet igjennom disse tre fryktinngytende verk er en prestasjon i seg selv. Men utover den suverene, tekniske beherskelsen av stoffet var det mest imponerende ved Steen-Nøklebergs tolkning dette at han kvelden igjennom demonstrerte den indre sammenhengen mellom verkene, ikke som tørt musikkhistorisk pensum, men som levende, klingende musikk, som overordnede grep og ørsmå detaljer i fremførelsen. Hans Haydn var mørkere, mer dramatisk enn det er vanlig, men dette nettopp som en foregripelse av det som skulle komme. Og hans Schubert var nok fargerik, full av melodiske fraseringer, men også klar, ettertenksom, alvorlig, spilt som en erindring om det som var gått forut.

Kveldens omdreiningspunkt var klart nok Beethoven. Og da Steen-Nøkleberg i andresatsen av op. 111, etter et kvarters ren C-dur, satte den store trillen inn, da forsto man at alt i dette verket, og alt i denne kveldens musikk, er kommentarer til dette historiske stedet hvor all bevegelse stanser, hvor musikken blir vektløs og oppløser seg selv. 

Guddommelig overblikk, djevelsk energi

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1997

Verk av Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Logen

Stor Schubert-kveld i Logen

Det var Schubert som sto i sentrum i Logen mandag kveld. Og hvilken Schubert! «Wanderer»-fantasien og den store sonaten i B-dur (D. 960), på ett og samme program. Og i tillegg de fire Impromptus, op. 142. Han hadde sannelig ikke gjort det lett for seg selv, Einar Steen-Nøkleberg.

Alene «Wanderer»-fantasien er nok til å skremme vannet av de fleste pianister: en hel klaversonate pakket sammen i en eneste vidstrakt sats, et storslått flettverk av skarpe kontraster og forunderlige nyanser over en bakgrunn av innfløkte tematiske sammenhenger. Et stort, komplekst verk. Teknisk sett utrolig krevende, ja formentlig det mest krevende av alle Schuberts mange klaverkomposisjoner.

Schubert kunne faktisk ikke selv spille verket. Og, forteller et øyenvitne, hver gang han gikk i stå, reiste han seg rasende fra klaverkrakken og påkalte alle helvetes krefter. Einar Steen-Nøkleberg trenger derimot ikke hjelp, hverken fra himmel eller helvete. Han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og kan uforstyrret konsentrere seg om saken selv. Og mandag kveld tolket han «Wanderer»-fantasien og de andre Schubert-verk med guddommelig overblikk og djevelsk energi.

Alt er utvikling og variasjon i Schuberts klavermusikk, svimlende rekker av musikalske ideer som vokser ut av noen få, grunnleggende melodiske kjerner. Steen-Nøkleberg fanget i sine tolkninger begge sider av det schubertske univers: både det viltvoksende og det fast strukturerte.

Her var det understrekning av verkenes nesten improvisatoriske karakter: magiske modulasjoner, glidende dur/moll-overganger, flyktige, asymmetriske fraseringer   Steen-Nøkleberg fikk det nærmest til å virke som om dette var geniale innfall som oppsto på stedet, under selve spillet. Men her var også, og først og fremst, en fokusering på det gjennomkalkulerte i Schuberts musikk, på verkenes store organiske sammenhenger, de lange linjene som går gjennom satsene.

Alt i alt en stor kveld i Logen i selskap med en stor pianist – som godt kunne ha fortjent et større publikum.

Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.

Blanda Drops

Bergens Tidende Morgen, 19.12.1996

Talking/Singing

American Poetry in Music

Siri Torjesen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Albedo ALBCD007

Sopranen Siri Torjesen hørte vi sist i Bergen da hun sang hovedpartiet i Michael Nymans opera «The Man Who Mistook His Wife For His Hat». Nå er hun blitt kåret til årets utøver 1996 av Norsk Komponistforening. I begrunnelsen fremhæver juryen hennes lange, tro tjeneste som formidler av norsk samtidsmusikk. Men at utnevnelsen falder nettopp nå, henger sikkert sammen med hennes innsats i Nymans opera. Og ikke minst med cd-en Talking/Singing som hun ga ut denne høst.

Cd-en er hennes første, og er vel nettopp derfor tenkt å skulle fungere som en slags introduksjon, som en presentasjon av komponister og musikkformer hun liker å synge. Under alle omstendigheter får vi her en pose med blanda drops, en plate som gir bra overblikk over hva Siri Torjesen står for som kunstner: det 20. århundres musikk, sanger som utfordrer det klassiske stemmeidealet, verk i grenselandet mellom støy og musikk, og mellom finkultur og populærkultur.

I dagligstuen

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Anne Lise Berntsen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Villaen, Troldhaugen

Intimitet og utblåsning på Troldhaugen

I det korte mellomrommet mellom musikkens opphør og publikums applaus hører man plutselig stillheten, en fysisk nærværende, nesten håndgripelig stillhet –tilbakeholdte åndedrag, sukk, stole som knirker. I villaen på Troldhaugen hører man noe mer, noe som dagens konsertpublikum etterhvert har glemt: stillheten i et ganske lite, intimt rom, lyden av en håndfull mennesker som sitter i en dagligstue, intenst lyttende. Hele forrige århundres høye liedkunst er skapt for nettopp den slags rom, den slags stillhet. Griegs sanger inklusive.

Og derfor var Anne Lise Berntsens konsert på Troldhaugen fredag kveld en temmelig problematisk opplevelse. For det er bestemt ikke noe dagligstueaktig over hennes kunst. Hun er en sangerinne som trives best i en helt annen slags rom, med en helt annen slags musikk, med komplekse verk og store dramatiske formater. Rollen som Veslemøy i Griegs Haugtussa lå tydeligvis skjevt i forhold til hennes særlige talent. Det var som om hun tvang seg til å legge bånd på stemmen for å tilpasse den til rommet, hun presset den, blendet den ned i styrke så den ofte mistet klang og bærekraft  – og dette forplantet seg til resten av uttrykket og ga en enkelt gang, i «Møte», regulære problemer i høyden.

Etter pausen var hun til gjengjeld på hjemmebane med en imponerende tolkning av Mussorgskijs «Dødens sanger og danser», sunget på russisk med voldsom ekspressivitet, dystert, melankolsk med store utblåsninger over hele stemmeregisteret. Og med en følelsesmessig styrke som virket nesten skremmende i den lille dagligstuen.