Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 02.04.2014

Carl Nielsen: String Quartets Op. 5 & 13

Vertavo String Quartet

Simax

1996

Det er snart 20 år siden Vertavo-kvartetten utga denne platen, men den har holdt seg godt. Den er fremdeles markedets beste tilbud når det gjelder innspillinger av Carl Nielsens to strykekvartetter. Dette er tidlige verk, skrevet på 1890-tallet av en ung, original komponist på vei frem. Vertavoene spiller frisk og ungdommelig, med rytmisk attakk og høyspent energi i de store linjene, og med kjærlig omhu for alle Nielsens små, skjeve figurer i mellomstemmene. Klangen er tøff. Her er det ikke snakk om å slipe og høvle og bøye stemmene mot hverandre. Dette er fire, sterke strykere som satser på å formidle det fysiske, det strømmende, det uregjerlig viltvoksende i den unge Nielsens musikk. De lykkes med det.

Brennende intensitet og hemningsløs energi

Bergens Tidende, 11.11.2009

Beethoven: Strykekvartetter op. 130 og op. 133

Vertavo

Simax

Vertavo feirer 25 års jubileum med Beethovens to siste verk for strykekvartett

«Finsk jentekvartett» – var NTBs overskrift på pressemeldingen om at Vertavo skulle spille på Festspillene i 1989. Da hadde kvartetten med det merkelige navnet eksistert i fem år, og det var andre gangen de fire musikerne var på Festspillprogrammet.

Vel, vel. Etter hvert skjønte man jo at Vertavo faktisk var en kvartett med norske musikere. Men så var det dette med kjønnet da. Gjennom det meste av 1990-tallet ble Vertavo med usvikelig sikkerhet presentert i avisene som «den norske jentekvartetten» eller «den kvinnelige kvartetten» – av journalister og anmeldere som aldri ville drømt om å kalle for eksempel Emerson-kvartetten for en «guttekvartett».

Det er blitt bedre med tiden. I dag er det visst ikke lenger en sensasjon at fire kvinner har funnet sammen for å spille kammermusikk. I dag er Vertavo simpelthen Vertavo – den eneste norske strykekvartetten som opptrer på alle kontinenter og som spiller i det øverste, internasjonale toppsjiktet.

Vertavo har 25 års jubileum i år. Det feirer de fire musikerne med konsert og med «Strykekvartettens dag» til helgen i Oslo. Og Simax feirer det med utgivelsen av denne platen der Vertavo spiller Beethovens to siste verk for strykekvartett.

Uansett om jeg hører Vertavo på konsert eller på plate, blir jeg alltid slått av den brennende intensiteten og den hemningsløse energien i spillet deres. Også denne gangen. Mens mange andre, spesielt eldre, kvartetter dyrker den egale klangen og det sømløse samspillet, understreker Vertavo at disse verkene faktisk er skrevet for fire individuelle stemmer og at kvartettmusikk ikke er abstrakte, åndelige strukturerer, men tvert imot sanselig, materielt stoff. De fire musikerne er riktignok blitt litt mer slepne med årene. Men Beethovens op. 130 er nå en gang den siste av de såkalt gale kvartettene, og da må det bli trøkk og pasjon. Vertavo spiller de seks kontrastfulle satsene ut mot hverandre og markerer alle indre motsetninger og bruddflater med klarhet og kraft. Og spiller etterpå den enorme Grosse Fuge (op. 133), alvorlig, høytidelig, myndig – som en lang, nesten smertelig spenningsbue.  En flott jubileumsgave!

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.

Lettere værtype

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Beethoven, Stravinskij, Walton og Vaage

Vertavokvartetten og BIT 20 Ensemble

Logen

Vertavokvartetten møter BIT 20 Ensemble i Logen

En konsert hvor det musikalske høydepunktet er tre minutter Stravinskij fra 1914? Det høres ikke så veldig opphissende ut, men slik var programmet faktisk lagt da Vertavokvartetten møtte BIT 20 Ensemble i Logen på tirsdag: først Beethovens septett op. 20, så ti små stykker «incidental music» av William Walton, til slutt en ragtimefantasi av Knut Vaage. Og så altså et dryss Stravinskij i midten – tre ørsmå skisser for strykekvartett pluss en septett fra 1952.

Hva som var den dypere meningen med dette programmet, er det vanskelig å si noe om. Vi konstaterer bare at det musikalske barometeret sto på lettere værtype det meste av kvelden. Samt at Vertavokvartetten seiret klart på bortebane. For uansett om de var alene på scenen eller spilte sammen med BIT 20 Ensemblet, så var det dem som var i fokus – og som fikk musikken fokusert. Tydeligst i den intense, tyste, nesten åndeløse fremførelsen av de tre Stravinskij-skissene, men også i Beethoven- og Stravinskij-septettene. Nærværende, kolossalt samspilte, hele tiden mentalt og musikalsk på hugget: hver tone, hver frase fikk det lille ekstra sparket, den lille ekstra dreiningen som skal til for å gi musikken form og farge. Og i tillegg spiller cellisten Bjørg Værnes med en mimikk som kan få selv en døv til å forstå hva musikken handler om.

BIT 20-folkene kom uvegerlig til å stå noe i skyggen denne kvelden, men ga oss blant annet en utmerket tolkning av Waltons Facade-suite fra det tidlige tjuetall - en serie ultrakorte stykker fulle av referanser til samtidens populærmusikk, spilt med høyt humør og tounge-in-cheek. Og med fin forståelse både for Waltons kjærlige ironi og den musikken han ironiserte over.

Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.