Brennende intensitet og hemningsløs energi

Bergens Tidende, 11.11.2009

Beethoven: Strykekvartetter op. 130 og op. 133

Vertavo

Simax

Vertavo feirer 25 års jubileum med Beethovens to siste verk for strykekvartett

«Finsk jentekvartett» – var NTBs overskrift på pressemeldingen om at Vertavo skulle spille på Festspillene i 1989. Da hadde kvartetten med det merkelige navnet eksistert i fem år, og det var andre gangen de fire musikerne var på Festspillprogrammet.

Vel, vel. Etter hvert skjønte man jo at Vertavo faktisk var en kvartett med norske musikere. Men så var det dette med kjønnet da. Gjennom det meste av 1990-tallet ble Vertavo med usvikelig sikkerhet presentert i avisene som «den norske jentekvartetten» eller «den kvinnelige kvartetten» – av journalister og anmeldere som aldri ville drømt om å kalle for eksempel Emerson-kvartetten for en «guttekvartett».

Det er blitt bedre med tiden. I dag er det visst ikke lenger en sensasjon at fire kvinner har funnet sammen for å spille kammermusikk. I dag er Vertavo simpelthen Vertavo – den eneste norske strykekvartetten som opptrer på alle kontinenter og som spiller i det øverste, internasjonale toppsjiktet.

Vertavo har 25 års jubileum i år. Det feirer de fire musikerne med konsert og med «Strykekvartettens dag» til helgen i Oslo. Og Simax feirer det med utgivelsen av denne platen der Vertavo spiller Beethovens to siste verk for strykekvartett.

Uansett om jeg hører Vertavo på konsert eller på plate, blir jeg alltid slått av den brennende intensiteten og den hemningsløse energien i spillet deres. Også denne gangen. Mens mange andre, spesielt eldre, kvartetter dyrker den egale klangen og det sømløse samspillet, understreker Vertavo at disse verkene faktisk er skrevet for fire individuelle stemmer og at kvartettmusikk ikke er abstrakte, åndelige strukturerer, men tvert imot sanselig, materielt stoff. De fire musikerne er riktignok blitt litt mer slepne med årene. Men Beethovens op. 130 er nå en gang den siste av de såkalt gale kvartettene, og da må det bli trøkk og pasjon. Vertavo spiller de seks kontrastfulle satsene ut mot hverandre og markerer alle indre motsetninger og bruddflater med klarhet og kraft. Og spiller etterpå den enorme Grosse Fuge (op. 133), alvorlig, høytidelig, myndig – som en lang, nesten smertelig spenningsbue.  En flott jubileumsgave!