Smak og avsmak

Musikkommentar, Bergens Tidende, 25.11.2009

Så var den der igjen. Historien om eliten som tråkker på massene. Fiffens finkulturelle snobberi skaper klasseforakt og fører til skjev fordeling av kulturstøtten sa Frank Aarebrot (11.11). Og fikk straks så hatten passet av Monica Mæland (17.11) som både belærte ham om kulturpolitikken i Bergen og om hvordan det forholder seg med folks musikksmak.

Jeg skal la ligge diskusjonen om kulturstøttens fordeling. Men kanskje det er på sin plass med en liten kommentar om musikksmak? 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu – som Mæland henviste til – utga i 1979 boka «Distinksjonen» der han skrev at overklassen, middelklassen og arbeiderklassen har hver sitt distinkte kulturmønster. Samfunnets øvre lag utvikler en «ren» smak som legger vekt på kunsten og kulturens formelle aspekter. Og de bruker denne elitistiske smaken til å markere sosial avstand til arbeiderklassen som dyrker en mer «barbarisk» smak. 

Teorien svarte fint til tidsånden på 1970-tallet. Og det er mulig at det faktisk forholdt seg slik med det franske kulturforbruket på den tiden. Men allerede den gangen innvendte noen av Bourdieus kolleger at teorien hans bygger på et meget spinkelt materiale – en undersøkelse av 700 personer i 1963 supplert med en undersøkelse av 500 personer i 1968 – og at han brukte dette materialet til bastante konklusjoner om forhold de opprinnelige undersøkelsene slett ikke var designet til at belyse.

Senere undersøkelser, ofte basert på Bourdieus egen metodikk, har vist at flertallet av folk i den øvre delen av den sosiale rangstigen faktisk ikke har en spesielt «ren», finkulturell smak. De er tvert imot kulturelt «altetende» og spiller på et langt større register enn folk i den andre enden av skalaen både når det gjelder musikalsk smak og deltakelse i kulturelle aktiviteter. I tillegg er den gruppen som utelukkende dyrker den finkulturelle, «rene» smaken blitt mindre og mindre i tidens løp.

Situasjonen er altså betydelig mer komplisert enn Bourdieu ville ha det til. Men han hadde selvsagt rett i at folk bruker musikksmaken sin som et sosialt instrument. Når for eksempel en rockeanmelder forteller at han aldri kunne finne på å gå på klassisk konsert og høre gørrkjedelig felegnikking, så markerer han med sin spesielle versjon av den «rene», snevre smaken en bestemt gruppetilhørighet og en bestemt sosial identitet. På samme måte som når selv de mest altetende og inkluderende musikklyttere likevel blir voldsomt fornærmet hvis man tilbyr dem billetter til julekonserten med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga. Smak er avsmak – sa Bourdieu. Si meg hva du ikke liker, og jeg skal si deg hvem du er.