Nordiske einstøinger

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1994

Verk av Carl Nielsen og David Monrad Johansen

Bergen Filharmoniske Orkester, Bergen Filharmoniske Kor og Bergen Lærerhøgskoles Barnekor med diverse solister.

Dirigent: Peter Ernst Lassen

Torsdagskonserten sto i einstøingenes tegn. Først danske Carl Nielsen, så norske David Monrad Johansen, begge representert med store korverk fra begynnelsen av 1920-tallet: kantet, sær musikk fra de europeiske randsonene.

Carl Nielsens Fynsk Forår skildrer barndommens landlige idyll, sett på avstand fra København av en voksen mann. Bildet er kjærlig, vemodig, men også lett ironisk, godmodig ertende  – en dobbelthet som kom fint frem i torsdagens oppførelse, under danske Peter Ernst Lassen stødige ledelse. Det var mye bra orkesterspill, og det ble sunget sikkert og ryddig av koret, på noe som nesten var dansk!  – i hvert fald med så energisk flate a-er og så imponerende myke d-er at danskene i salen ble rammet av akutt hjemlengsel. Aller mest imponerende var Lærerhøgskolens barnekor som med en kort, konsis og klokkeklar innsats fikk den fynske himmel til å åpne seg over Grieghallen.

På denne bakgrunnen kom solistene unektelig til å stå noe svakere: Kjell Magnus Sandve hadde til eksempel en del problemer med intonasjonen i starten og ga en temmelig blafrende utgave av «Den milde dag». Og det kompliserte «Æbleblomst»-avsnittet der alle tre solister eksponeres, hadde mildt sagt et noe kaotisk preg.

David Monrad Johansens Voluspå er et stort anlagt verk, regelmessig i formen, enkelt i melodikk og harmonikk. Den ene korte melodiske frasen følger traust etter den andre og etterhvert skapes det en alvorstung monumental frise. Verkets forsøk på å konstruere det «nasjonale» ved å gripe musikalsk tilbake til middelalder og kirketonarter høres vel litt betenkelig ut i dag, men på den annen side: Under Randi Stenes imponerende sterke solo mot slutten fikk musikken plutselig så mye farge og glød, at vi et kort øyeblikk trodde på volvens forsikring om at det ligger «undersame tavlur av gull i grase».

Andakt og ekstase

Bergens Tidende Morgen, 16.04.1994

Bergens Filharmoniske Orkester

Håkon Austbø, klaver

Dirigent: Yoav Talmi

Grieghallen

Det gikk et sus gjennom Grieghallen på torsdag da Håkon Austbø satte fingrene i tangentene og åpnet Bela Bartoks tredje klaverkonsert. Alle skjønte med en gang at noe stort var i ferd med å skje, at dette ville bli en av disse sjeldne kveldene der solisten ikke bare avspiller musikken men lar den bli til på nytt, og der vi, publikum i salen, blir dratt med inn i prosessen og får lov å oppleve verket fra innsiden.

I tolkningen av Bartoks dødsverk plasserte Austbø seg fra første takt på knivens egg i en nervepirrende balanse mellom det strengt kontrollerte og det generøst åpne. Han har arbeidet seg gjennom alle tekniske problem, han kjenner og behersker dette komplekse verket, og spillet hans er gjennomskinnelig klart. Men det er også hele tiden høyspent sitrende, nesten nervøst anspent. For nettopp den suverene beherskelsen av alle detaljer gir ham overskudd til å gå i stadig dialog med verket – og med orkestret og salen: Han lytter intenst etter enhver nok så liten nyanse, ethvert nok så minimalt stemningsskift, klar til å korrigere og profilere, klar til å yte motspill og medspill. Og beveger seg ubesværet, med streng musikalsk logikk fra det åndeløst andaktsfulle i annensatsens adagio religioso til det rytmisk ekstatiske i den rasende, stampende tredjesatsen.

Også for Harmonien var dette en stor kveld. Det hele startet ganske visst med en temmelig valen og ukonsentrert oppførelse av Bachs tredje Brandenburgkonsert. Men så snart vi nådde frem til Bartok falt alt på plass. Og i det avsluttende verket, Tsjaikovskijs fjerde symfoni, fikk den israelske dirigenten Yoav Talmi orkestret til å spille bedre enn vi har hørt det på lenge: klart, overskuelig, med god totalklang og perfekte innsatser i blåsene. En sterk kveld. En av dem man husker.