En festlig, brokete og bråkete operette

Bergens Tidende, 02.11.2018

Leonard Bernstein: Candide

Thom Southerland, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor & Edvard Grieg Kor

Karen Kamensek, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Leonard Bernsteins Candide oppført som musikalsk revy

Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste –prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759. Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen. Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.

Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene. Men hvilken Candide dreier det seg egentlig om? – kunne en spørre. For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.

Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger. I 1973 fikk operetten helt ny tekst og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster. Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre Candide som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».

Det er slik vi nå møter BNOs Candide i Grieghallen, en Candide uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig. Men selv om regissøren Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner. Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.

BNOs Candide er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.

Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss? Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente og som han fremførte på en konsert i London i 1989.

Og la det være sagt med en gang: Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.

Det er det mange grunner til. En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten. En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.

Og så var det selve den musikalske fremføringen. Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret. Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.

Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide. Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene og først til aller sist kommer frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap. Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».

Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen. Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet. Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette. Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».

Store pretensjoner

Bergens Tidende, 21.05.2008

The Light

Ketil Bjørnstad, Randi Steene og Lars Anders Tomter

ECM

Klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop

Det er ikke noe i veien med pretensjonene. Eller selvfølelsen. Ketil Bjørnstad sitter ved flygelet, alvorlig, med dype pannerynker. Randi Steene, vår verdensberømte mezzo, synger alvorlige tekster av den engelske renessansedikteren John Donne – og av Bjørnstad selv, min santen. Lars Anders Tomter, vår verdensberømte bratsjist, akkompagnerer henne med dype, alvorlige melodilinjer. Man forstår at dette skal være stor, alvorlig kunst. Dessverre er resultatet helt usedvanlig banalt. Bjørnstad har skrevet femten slepende, monotone montasjer av klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop. Randi Steene som sliter med å dempe sin store operastemme ned til dette nivået, høres ut som Birgitte Grimstad på en dårlig dag. Og Lars Anders Tomter, stakkar, har nesten ingenting å spille på, bare Bjørnstads melodier og et par forknytte andrestemmer. Terningkast to for John Donnes dikt i tekstheftet. Og for Jan Erik Kongshaugs lyd.

Overganger

Bergens Tidende, 17.01.2007

Randi Stene, mezzosopran

Trondheim Symfoniorkester

Muhai Tang, dirigent

Simax

Randi Stene synger Zemlinsky og Schulhoff

Wieneren Alexander Zemlinsky og tsjekkeren Erwin Schulhoff døde begge i 1942, den ene i amerikansk eksil, den andre i en konsentrasjonsleir i Bayern. De ble mer eller mindre glemt etter krigen og er først kommet på repertoaret igjen i cd-alderen. På den nye platen presenterer Randi Stene og Trondheimsymfonikerne Zemlinskys Maeterlinck-sanger (op.13) og Schulhoffs to «symfonier for altstemme og orkester» (opp. 26 og 28). Det er flotte, dramatiske verk fra tiden like før og etter første verdenskrig, skrevet i overgangen mellom senromantikk og ekspresjonisme, med hint av Strauss hos Zemlinsky og en raffinert, Mahlersk klangbeherskelse hos Schulhoff. Orkestret spiller upåklagelig, og Randi Stene har fin sans for melankolien i disse sangene. Hennes mørke stemme legger seg inn i orkesterklangen nesten som et ekstra instrument, men blir av og til noe skinger og blafrende, spesielt i de voldsomme utblåsningene hos Zemlinsky.

Vokalkunst

Bergens Tidende, 04.06.2005

Randi Stene, mezzosopran

Håvard Gimse, klaver

Festspillene

Logen

Randi Stenes store musikalske og sceniske talent

I begynnelsen var mobiltelefonen. Og mobiltelefonen var i Logen. Hvor den kimte og kimte – og totalt ødela Randi Stenes introduksjon til kveldens program. Men da alt hadde roet seg, og musikken endelig startet, ble det allikevel en hyggelig kveld. Der en avslappet Stene demonstrerte mange forskjellige sider av sitt store musikalske og sceniske talent.

Både i den innledende avdelingen med sanger av Reynaldo Hahn og i det avsluttende Sibelius-utvalget, var det de voldsomme, dramatiske følelsesuttrykkene som dominerte slik at man av og til nesten hadde en følelse av at denne imponerende stemmen er for stor til denne verden – eller i hvert fall til et lokale som dette. Men inn imellom fikk vi også høre Stene fra den mer avdempete siden i en serie humørfylte folkelige amerikanske sanger i arrangement av Aaron Copland. Og at hun også forstår å blende stemmen ned, helt ned i det intime, ømme registret, demonstrerte hun med en nyansert tolkning av danske Peter Heises versjon av Solveigs sanger fra Peer Gynt.

Håvard Gimse var kvelden igjennom en lydhør, kongenial akkompagnatør. Og hadde i tillegg en fin soloavdeling med korte klaverstykker av Sibelius.

Full kontroll

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Verk av Rameau, Mozart, Britten og Schönberg

Randi Stene, mezzosopran

Terje Tønnesen, leder

Det Norske Kammerorkester

Grieghallen

Det Norske Kammerorkester etter vaktskiftet. Høyprofesjonelle og effektive tolkninger av Britten og Schönberg.

Blir det nye takter etter at Terje Tønnesen har avløst Iona Brown som leder av Det Norske Kammerorkester? Den første konserten med årets festspillmusikere ga ingen klare svar på dette spørsmålet. Programmet var tydeligvis først og fremst beregnet på å demonstrere spennvidde - med et repertoar fra Rameaus tidlige 1700-tall til Brittens sene 1900-tall, med verker for ulike typer besetninger, med Randi Stene som solist osv. Men uansett at programmet pekte i mange forskjellige retninger på en gang, så demonstrerte konserten også at DNK fremdeles er et høyprofesjonelt, effektivt ensemble. Også etter vaktskiftet.

Av og til fungerer det hele kanskje nesten litt for effektivt. Det startet i hvert fall med en fremførelse av Mozarts symfoni nr. 29 så stramt kontrollert, så strømlinjet, men også så forsiktig og hyperkorrekt at det var vanskelig å forstå at denne musikken faktisk opprinnelig ble skrevet av et uregjerlig teenage-idol. Da var det mer humør og kraft i det andre verket fra 1700-tallet, en suite fra Rameaus opera-ballett «Les Indes galantes», lett og munter musikk full av eksotiske lydeffekter og musikalske vitser, spilt med fin sans for de elementære underholdningsverdiene.

Kanskje var det en aldri så liten indikasjon av Terje Tønnesens planer med DNK at det var de to verkene fra 1900-tallet som representerte den musikalske dybden og tyngden i kveldens program. Før pausen sto Randi Stene i sentrum og forgylte med sin overdådige, ekspressive stemme Benjamin Brittens dramatiske kantate «Phaedra». Og så, etter pausen, det verket man virkelig kommer til å huske fra denne kvelden: DNK-strykerne alene på scenen i en intens, overbevisende tolkning av Schönbergs «Verklärte Nacht». En lang, sammenhengende kjede av musikalske begivenheter, en dramatisk musikalsk fortelling hvor alle elementer er betydningsbærende, alle stemmer har sin logiske plassering. Gjennomkontrollert, men med rom for de store, hyperekspressive utladninger.

I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

Nydelig er det i alle fall

Bergens Tidende Morgen, 22.05.1998 

Det kongelige Teater med C.W.Glucks Orfeus og Eurydike

Concerto Copenhagen og Det kongelige Operakor

Dirigent: Ivor Bolton

Regisssør: Andreas Homoki

Medvirkende: Randi Stene, Gitta-Maria Sjöberg, Lise-Lotte Nielsen

Randi Stene i stor, bevegende musikalsk prestasjon

Hva er det egentlig med Orfeus? Hvorfor er det skrevet drøssevis av operaer om denne sangeren og hans mislykkede tur til dødsriket? Hvorfor rangerer denne historien høyt oppe på den europeiske kulturhistoriens topp-ti, oppe sammen med Ødipus, Faust, Don Juan, Hamlet?

Den tyske psykohistorikeren Klaus Theweleit skrev for noen år tilbake at det sentrale i denne historien slet ikke er Orfeus' fortvilelse over Eurydikes død, men det som skjer når de tradisjonelle versjonene slutter, når Orfeus vender tilbake fra dødsriket og forvandler sorgen til stor poesi. Orfeus-myten er, ifølge Theweleit, en grum, morbid historie om kjønnskampen på kunstens område, om forholdet mellom kunstnerne og musene, om mannens kreativitet og hans vampyraktige utnyttelse av kvinnen.

Den ungarsk-tyske stjerneregissøren Andreas Homoki følger denne tolkningen et stykke på vei i sin oppsetning av Glucks barokkopera «Orfeo ed Euridice» som Det kongelige Teater fremførte på Festspillenes åpningskveld. Han gjør spørsmålet om den kunstneriske inspirasjonen til det helt sentrale temaet i operaen, først og fremst ved å la Orfeus' uferdige noteark være det gjennomgående elementet i dekorasjonen. Ganske visst understreker han Glucks naivt moraliserende avslutning, hvor Amor snusfornuftig forteller at Eurydike jo egentlig slett ikke er død, hun lever videre i Orfeus' store verk. Men han ironiserer samtidig over dette ved å fremstille Amor som en liten, prektig og dypt utroverdig speiderjente, underfundig sunget av Lise-Lotte Nielsen.

Vel har oppsetningen sine momenter, men det er bestemt ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble slaktet på premieren i København. En tysk kritiker skrev nylig om en av Homokis andre oppsetninger: Man vet aldri riktig hva som er hensikten, «aber hübsch ist es doch» – men nydelig er det da i alle fall. Og det gjelder bestemt også for Orfeus.

For her er det virkelig mye skrik og bekymrende lite ull, mye som ser flott, dramatisk, interessant ut på scenen, men som i realiteten er helt meningsløst: et operakor forkledd som japper med zombie-gestikk hentet fra «The Night of the Living Dead»; en Orfeus som gjennom hele andre akt fjoller omkring sammen med koret på skrå scenegolv med bind for øynene; en kjempemessig vegg som med stort besvær kjøres frem og tilbake uten noe innlysende dramatisk funksjon. Osv. Osv.

Så synd, så synd – med tanke på hvor utrolig bra den musikalske delen av forestillingen fungerer. I orkestergraven fører dirigenten Ivor Bolton et spenstig, veltrimmet «tidlig musikk»-ensemble gjennom Glucks affektfylte musikk i en tidsriktig følelsesladet tolkning. Og på scenen gir Randi Stene en stor, bevegende musikalsk prestasjon som Orfeus. I begynnelsen synger hun med nesten tilbakeholdt åndedrag, fortvilt, men kontrollert, en dempet, sløret sorg – og bryter så alle bånd i tredje akt sammen med Eurydike, i en stor klagende og anklagende utladning hvor hennes mørke mezzo blander seg perfekt med Gitta-Maria Sjöbergs varme, strålende sopran.

Nordiske einstøinger

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1994

Verk av Carl Nielsen og David Monrad Johansen

Bergen Filharmoniske Orkester, Bergen Filharmoniske Kor og Bergen Lærerhøgskoles Barnekor med diverse solister.

Dirigent: Peter Ernst Lassen

Torsdagskonserten sto i einstøingenes tegn. Først danske Carl Nielsen, så norske David Monrad Johansen, begge representert med store korverk fra begynnelsen av 1920-tallet: kantet, sær musikk fra de europeiske randsonene.

Carl Nielsens Fynsk Forår skildrer barndommens landlige idyll, sett på avstand fra København av en voksen mann. Bildet er kjærlig, vemodig, men også lett ironisk, godmodig ertende  – en dobbelthet som kom fint frem i torsdagens oppførelse, under danske Peter Ernst Lassen stødige ledelse. Det var mye bra orkesterspill, og det ble sunget sikkert og ryddig av koret, på noe som nesten var dansk!  – i hvert fald med så energisk flate a-er og så imponerende myke d-er at danskene i salen ble rammet av akutt hjemlengsel. Aller mest imponerende var Lærerhøgskolens barnekor som med en kort, konsis og klokkeklar innsats fikk den fynske himmel til å åpne seg over Grieghallen.

På denne bakgrunnen kom solistene unektelig til å stå noe svakere: Kjell Magnus Sandve hadde til eksempel en del problemer med intonasjonen i starten og ga en temmelig blafrende utgave av «Den milde dag». Og det kompliserte «Æbleblomst»-avsnittet der alle tre solister eksponeres, hadde mildt sagt et noe kaotisk preg.

David Monrad Johansens Voluspå er et stort anlagt verk, regelmessig i formen, enkelt i melodikk og harmonikk. Den ene korte melodiske frasen følger traust etter den andre og etterhvert skapes det en alvorstung monumental frise. Verkets forsøk på å konstruere det «nasjonale» ved å gripe musikalsk tilbake til middelalder og kirketonarter høres vel litt betenkelig ut i dag, men på den annen side: Under Randi Stenes imponerende sterke solo mot slutten fikk musikken plutselig så mye farge og glød, at vi et kort øyeblikk trodde på volvens forsikring om at det ligger «undersame tavlur av gull i grase».