Og det ble lys

Bergens Tidende, 22.05.2009

Verker av Bach, Händel og Wiggen

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Concerto Copenhagen

Grieghallen

Når von Otter er det humøret, er det ingen som gjør Händel bedre enn henne.

I begynnelsen var mørket. Og i mørket knitret og boblet et av Knut Wiggens elektroniske eksperimenter fra 1960-tallet. Så ble det lys i Grieghallen – og vi ble brått kastet bakover i tid, tilbake til barokken i selskap med Anne Sofie von Otter og tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen. Før pausen sto det Bach på programmet, først hele kantaten «Geist und Seele wird verwirret» (BWV 35), og etterpå en sinfonia og to arier plukket fra andre av hans kantater. Det var mange fine momenter underveis, men ofte var det noe lett nølende over fremføringen. Spesielt virket det som om von Otter ikke følte seg helt vel tilpass i dette repertoaret. Og av og til merket man en viss uenighet om tempovalget mellom henne og Concerto Copenhagens energiske leder, cembalisten Lars Ulrik Mortensen. Trolig spilte det også en rolle at de to avsluttende ariene, «Wiedestehe doch der Sünde» (BWV 54) og «Schläfert alle Sorgenkummer» fra bryllupskantaten BWV 197 ikke er skrevet for mezzosopran, men for en dyp altstemme. 

Og så, etter pausen, ble det Händel – og det ble for alvor lys. Concerto Copenhagen startet festen med en svingende, elastisk concerto grosso (op 3:2). Og heretter og ut var det von Otters kveld, en von Otter i toppform som kastet seg ut i en rekke dramatiske arier fra Händels operaer, flott støttet av Lars Ulrik Mortensen og Concerto Copenhagen.  Her var en strålende, perlende «L´alma mia» fra Agrippina, en hjerteskjærende, gripende «Verdi prati». Og til sist en spøkefull versjon av «Resign thy club» fra Hercules. Når von Otter er i det humøret, er det ingen som synger Händel bedre enn henne.

Nydelig er det i alle fall

Bergens Tidende Morgen, 22.05.1998 

Det kongelige Teater med C.W.Glucks Orfeus og Eurydike

Concerto Copenhagen og Det kongelige Operakor

Dirigent: Ivor Bolton

Regisssør: Andreas Homoki

Medvirkende: Randi Stene, Gitta-Maria Sjöberg, Lise-Lotte Nielsen

Randi Stene i stor, bevegende musikalsk prestasjon

Hva er det egentlig med Orfeus? Hvorfor er det skrevet drøssevis av operaer om denne sangeren og hans mislykkede tur til dødsriket? Hvorfor rangerer denne historien høyt oppe på den europeiske kulturhistoriens topp-ti, oppe sammen med Ødipus, Faust, Don Juan, Hamlet?

Den tyske psykohistorikeren Klaus Theweleit skrev for noen år tilbake at det sentrale i denne historien slet ikke er Orfeus' fortvilelse over Eurydikes død, men det som skjer når de tradisjonelle versjonene slutter, når Orfeus vender tilbake fra dødsriket og forvandler sorgen til stor poesi. Orfeus-myten er, ifølge Theweleit, en grum, morbid historie om kjønnskampen på kunstens område, om forholdet mellom kunstnerne og musene, om mannens kreativitet og hans vampyraktige utnyttelse av kvinnen.

Den ungarsk-tyske stjerneregissøren Andreas Homoki følger denne tolkningen et stykke på vei i sin oppsetning av Glucks barokkopera «Orfeo ed Euridice» som Det kongelige Teater fremførte på Festspillenes åpningskveld. Han gjør spørsmålet om den kunstneriske inspirasjonen til det helt sentrale temaet i operaen, først og fremst ved å la Orfeus' uferdige noteark være det gjennomgående elementet i dekorasjonen. Ganske visst understreker han Glucks naivt moraliserende avslutning, hvor Amor snusfornuftig forteller at Eurydike jo egentlig slett ikke er død, hun lever videre i Orfeus' store verk. Men han ironiserer samtidig over dette ved å fremstille Amor som en liten, prektig og dypt utroverdig speiderjente, underfundig sunget av Lise-Lotte Nielsen.

Vel har oppsetningen sine momenter, men det er bestemt ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble slaktet på premieren i København. En tysk kritiker skrev nylig om en av Homokis andre oppsetninger: Man vet aldri riktig hva som er hensikten, «aber hübsch ist es doch» – men nydelig er det da i alle fall. Og det gjelder bestemt også for Orfeus.

For her er det virkelig mye skrik og bekymrende lite ull, mye som ser flott, dramatisk, interessant ut på scenen, men som i realiteten er helt meningsløst: et operakor forkledd som japper med zombie-gestikk hentet fra «The Night of the Living Dead»; en Orfeus som gjennom hele andre akt fjoller omkring sammen med koret på skrå scenegolv med bind for øynene; en kjempemessig vegg som med stort besvær kjøres frem og tilbake uten noe innlysende dramatisk funksjon. Osv. Osv.

Så synd, så synd – med tanke på hvor utrolig bra den musikalske delen av forestillingen fungerer. I orkestergraven fører dirigenten Ivor Bolton et spenstig, veltrimmet «tidlig musikk»-ensemble gjennom Glucks affektfylte musikk i en tidsriktig følelsesladet tolkning. Og på scenen gir Randi Stene en stor, bevegende musikalsk prestasjon som Orfeus. I begynnelsen synger hun med nesten tilbakeholdt åndedrag, fortvilt, men kontrollert, en dempet, sløret sorg – og bryter så alle bånd i tredje akt sammen med Eurydike, i en stor klagende og anklagende utladning hvor hennes mørke mezzo blander seg perfekt med Gitta-Maria Sjöbergs varme, strålende sopran.