Uventet og annerledes

Bergens Tidende, 23.10.2015

Tenor Battle

Håkon Kornstad

Jazzland

Ikke vanskelig å la seg sjarmere av Håkon Kornstads nye plate

Plutselig en dag innså den kjente jazzmusikeren at han hadde lyst til å bli operasanger. Tenorsaksofonisten skulle bli operatenor. Og ble det. I 2014, femten år etter platedebuten som jazzmusiker, ble Håkon Kornstad uteksaminert fra Operahøgskolen i Oslo.

Historien er god. Og fortsettelsen er heller ikke dårlig. For på den nye platen, «Tenor Battle», bringer Kornstads sine to musikalske personligheter sammen og skaper noe som verken er opera eller jazz, noe uventet og annerledes hinsides de tradisjonelle kategoriene. Han synger arier av Massenet, Gluck, Bizet og andre operakomponister. Han følger ariene opp med improvisasjoner på sin tenorsax.  Og bak ham komper Sigbjørn Apeland (trøorgel), Per Zanussi (bass og sag), Øyvind Skarbø (trommer) og Lars Henrik Johansen (cembalo).

Musikalsk schizofreni? Nei da. Dette går bra.

Tenoren Kornstad er riktignok ikke noen Pavarotti, for å si det slik. Stemmen hans er lett og lys og har en litt anstrengt, nesten falsettaktig klang i høyden. Likevel er det vanskelig ikke å la seg sjarmere av sangeren Kornstad. For han fraserer musikalsk, med god sans for materialet, og toneleiet hans passer fint til de ariene han har valgt. I tillegg fungerer stemmen godt sammen med det utradisjonelle akkompagnementet.

Kornstads sangideal er tydeligvis hentet fra den eldre delen av operahistorien. Dessuten er opptakene mikset slik at stemmen hans ligger bakover i lydrommet, ofte på nivå med de andre instrumentene. Det skaper en litt gammelmodig, nostalgisk stemning, litt som når man lytter til gamle plater med Gigli, Björling eller Nicolai Gedda. Men så bryter tenorsaksofonisten Kornstad inn og fører oss tilbake til nåtiden med blomstrende soloer. Han får Massenets «En fermant les yeux» til å høres ut som calypso og forvandler Monteverdis «Lasciatemi Morire» til et stykke fritt fabulerende instrumentalmusikk. 

De fleste av numrene går i bedagelig tempo, kanskje fordi Kornstad foretrekker langsomme arier eller kanskje av hensyn til kompet – trøorgel er ikke verdens mest bevegelige instrument. Uansett gir dette tempovalget platen et noe ensformig preg. Og derfor virker det ekstra sterkt når Kornstad underveis smeller til med to raske, napolitansk inspirerte sanger av Francesco Paolo Tosti, to av den slags sanger som de store, gamle tenorene alltid hadde på programmet som ekstranumre. Og som fungerer godt den dag i dag.

Flagstad i London

Bergens Tidende, 30.03.2005

The Very Best of Kirsten Flagstad

EMI

Stemmen som brenner seg gjennom tiden

Kirsten Flagstad var med på om lag tusen plater i perioden 1913-59. Den nye dobbelt-cd’en rommer bare en brøkdel, en serie EMI-innspilninger fra 1948-1952. Men selv om det her tegnes et begrenset bilde av hennes kunst, og selv om innspilningene er gjort sent i karrieren, er det mye å glede seg over – imponerende, kraftfulle Wagner-arier; svisker fra Gluck og Purcell; og Grieg-sanger i svulmende orkesterversjoner. Det hele innspilt i London med Philharmonia Orchestra.

Platene demonstrerer også noe av Flagstads enorme spennvidde. Her er en inderlig, avdempet tolkning av Wagners Wesendonck-lieder med Gerald Moore ved klaveret. Og det slutter med en tordnende «Mild und leise» fra Tristan und Isolde med Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler.

Det er ikke noe som eldes raskere enn plater med vokalmusikk. De fleste innspilninger fra årene omkring 1950 er for lengst utdaterte. Men ikke Flagstads. Hennes stemme brenner seg igjennom tiden, og klinger klart og sterkt den dag i dag.

Nydelig er det i alle fall

Bergens Tidende Morgen, 22.05.1998 

Det kongelige Teater med C.W.Glucks Orfeus og Eurydike

Concerto Copenhagen og Det kongelige Operakor

Dirigent: Ivor Bolton

Regisssør: Andreas Homoki

Medvirkende: Randi Stene, Gitta-Maria Sjöberg, Lise-Lotte Nielsen

Randi Stene i stor, bevegende musikalsk prestasjon

Hva er det egentlig med Orfeus? Hvorfor er det skrevet drøssevis av operaer om denne sangeren og hans mislykkede tur til dødsriket? Hvorfor rangerer denne historien høyt oppe på den europeiske kulturhistoriens topp-ti, oppe sammen med Ødipus, Faust, Don Juan, Hamlet?

Den tyske psykohistorikeren Klaus Theweleit skrev for noen år tilbake at det sentrale i denne historien slet ikke er Orfeus' fortvilelse over Eurydikes død, men det som skjer når de tradisjonelle versjonene slutter, når Orfeus vender tilbake fra dødsriket og forvandler sorgen til stor poesi. Orfeus-myten er, ifølge Theweleit, en grum, morbid historie om kjønnskampen på kunstens område, om forholdet mellom kunstnerne og musene, om mannens kreativitet og hans vampyraktige utnyttelse av kvinnen.

Den ungarsk-tyske stjerneregissøren Andreas Homoki følger denne tolkningen et stykke på vei i sin oppsetning av Glucks barokkopera «Orfeo ed Euridice» som Det kongelige Teater fremførte på Festspillenes åpningskveld. Han gjør spørsmålet om den kunstneriske inspirasjonen til det helt sentrale temaet i operaen, først og fremst ved å la Orfeus' uferdige noteark være det gjennomgående elementet i dekorasjonen. Ganske visst understreker han Glucks naivt moraliserende avslutning, hvor Amor snusfornuftig forteller at Eurydike jo egentlig slett ikke er død, hun lever videre i Orfeus' store verk. Men han ironiserer samtidig over dette ved å fremstille Amor som en liten, prektig og dypt utroverdig speiderjente, underfundig sunget av Lise-Lotte Nielsen.

Vel har oppsetningen sine momenter, men det er bestemt ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble slaktet på premieren i København. En tysk kritiker skrev nylig om en av Homokis andre oppsetninger: Man vet aldri riktig hva som er hensikten, «aber hübsch ist es doch» – men nydelig er det da i alle fall. Og det gjelder bestemt også for Orfeus.

For her er det virkelig mye skrik og bekymrende lite ull, mye som ser flott, dramatisk, interessant ut på scenen, men som i realiteten er helt meningsløst: et operakor forkledd som japper med zombie-gestikk hentet fra «The Night of the Living Dead»; en Orfeus som gjennom hele andre akt fjoller omkring sammen med koret på skrå scenegolv med bind for øynene; en kjempemessig vegg som med stort besvær kjøres frem og tilbake uten noe innlysende dramatisk funksjon. Osv. Osv.

Så synd, så synd – med tanke på hvor utrolig bra den musikalske delen av forestillingen fungerer. I orkestergraven fører dirigenten Ivor Bolton et spenstig, veltrimmet «tidlig musikk»-ensemble gjennom Glucks affektfylte musikk i en tidsriktig følelsesladet tolkning. Og på scenen gir Randi Stene en stor, bevegende musikalsk prestasjon som Orfeus. I begynnelsen synger hun med nesten tilbakeholdt åndedrag, fortvilt, men kontrollert, en dempet, sløret sorg – og bryter så alle bånd i tredje akt sammen med Eurydike, i en stor klagende og anklagende utladning hvor hennes mørke mezzo blander seg perfekt med Gitta-Maria Sjöbergs varme, strålende sopran.