Uventet og annerledes

Bergens Tidende, 23.10.2015

Tenor Battle

Håkon Kornstad

Jazzland

Ikke vanskelig å la seg sjarmere av Håkon Kornstads nye plate

Plutselig en dag innså den kjente jazzmusikeren at han hadde lyst til å bli operasanger. Tenorsaksofonisten skulle bli operatenor. Og ble det. I 2014, femten år etter platedebuten som jazzmusiker, ble Håkon Kornstad uteksaminert fra Operahøgskolen i Oslo.

Historien er god. Og fortsettelsen er heller ikke dårlig. For på den nye platen, «Tenor Battle», bringer Kornstads sine to musikalske personligheter sammen og skaper noe som verken er opera eller jazz, noe uventet og annerledes hinsides de tradisjonelle kategoriene. Han synger arier av Massenet, Gluck, Bizet og andre operakomponister. Han følger ariene opp med improvisasjoner på sin tenorsax.  Og bak ham komper Sigbjørn Apeland (trøorgel), Per Zanussi (bass og sag), Øyvind Skarbø (trommer) og Lars Henrik Johansen (cembalo).

Musikalsk schizofreni? Nei da. Dette går bra.

Tenoren Kornstad er riktignok ikke noen Pavarotti, for å si det slik. Stemmen hans er lett og lys og har en litt anstrengt, nesten falsettaktig klang i høyden. Likevel er det vanskelig ikke å la seg sjarmere av sangeren Kornstad. For han fraserer musikalsk, med god sans for materialet, og toneleiet hans passer fint til de ariene han har valgt. I tillegg fungerer stemmen godt sammen med det utradisjonelle akkompagnementet.

Kornstads sangideal er tydeligvis hentet fra den eldre delen av operahistorien. Dessuten er opptakene mikset slik at stemmen hans ligger bakover i lydrommet, ofte på nivå med de andre instrumentene. Det skaper en litt gammelmodig, nostalgisk stemning, litt som når man lytter til gamle plater med Gigli, Björling eller Nicolai Gedda. Men så bryter tenorsaksofonisten Kornstad inn og fører oss tilbake til nåtiden med blomstrende soloer. Han får Massenets «En fermant les yeux» til å høres ut som calypso og forvandler Monteverdis «Lasciatemi Morire» til et stykke fritt fabulerende instrumentalmusikk. 

De fleste av numrene går i bedagelig tempo, kanskje fordi Kornstad foretrekker langsomme arier eller kanskje av hensyn til kompet – trøorgel er ikke verdens mest bevegelige instrument. Uansett gir dette tempovalget platen et noe ensformig preg. Og derfor virker det ekstra sterkt når Kornstad underveis smeller til med to raske, napolitansk inspirerte sanger av Francesco Paolo Tosti, to av den slags sanger som de store, gamle tenorene alltid hadde på programmet som ekstranumre. Og som fungerer godt den dag i dag.