På grensen til det uspillelige

Bergens Tidende, 16.10.2015 

Bach, Beethoven, Rzewski

Igor Levit, klaver

Sony Classical

Tre plater, tre verk, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen. Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk – Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975. Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»: Etter presentasjonen av det musikalske materialet – en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi – føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg. Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.

Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene. I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter. Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring. Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert. Levit har ro og overblikk. Og han får Bachs lange linjer til å synge.     

I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene. Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt. Og samtidig får han fram alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket. Framføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag. Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.

Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt. Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram. Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.

Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering. Og så blir allting veldig komplisert. I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk. Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker. Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner. Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa». Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet. 

Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate. Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige. Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem. Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk. Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.