På grensen til det uspillelige

Bergens Tidende, 16.10.2015 

Bach, Beethoven, Rzewski

Igor Levit, klaver

Sony Classical

Tre plater, tre verk, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen. Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk – Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975. Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»: Etter presentasjonen av det musikalske materialet – en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi – føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg. Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.

Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene. I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter. Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring. Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert. Levit har ro og overblikk. Og han får Bachs lange linjer til å synge.     

I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene. Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt. Og samtidig får han fram alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket. Framføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag. Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.

Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt. Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram. Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.

Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering. Og så blir allting veldig komplisert. I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk. Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker. Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner. Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa». Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet. 

Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate. Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige. Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem. Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk. Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.

Fremad til Bach

Bergens Tidende, 03.09.2014

Igor Levit

Bach

Partitas

Sony Classical

Igor Levit med finslipte nytolkninger av Bachs partitaer

Det gikk lenge rykter om den unge, russisk-tyske pianisten Igor Levit. Ennå før han hadde avlagt avsluttende eksamen på konservatoriet i Hannover, kunne man lese i Frankfurter Allgemeine Zeitung at han var en av dette århundres største pianister. Og da han platedebuterte siste år med Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd, ble det internasjonalt medieoppstuss og allmenn kritikerbegeistring. Nå kommer så andreplaten hans, også denne gang en dobbelt-cd. Nå er det Bach det gjelder, og – som det var tilfellet med Beethoven – velger Levit å gå direkte til den vanskeligste, den mest utfordrende delen av verkfortegnelsen, nærmere bestemt de seks partitaene (BWV 825-830) fra 1731, de første verkene Bach selv fikk trykt.

Bach kalte notetrykket for «Clavir-Übung» – klaver-øvelse. På tittelbladet tilbydde han kjente danseformer ispedd «andre galanterier» til underholdning og adspredelse. Men dette er ikke pedagogiske øvelser for musikkelever, langt fra. De gamle dansesatsene er gjennomkomponert etter alle kunstens regler, og «galanteriene» viser seg å være en overdådighet av nye satsformer der Bach briljerer med stadig nye stilarter og teknikker, med finurlige påfunn og overraskende vendinger. Hans «Clavir-Übung» er et storslått musikalsk prosjekt, beregnet til å presentere alle hans ferdigheter for et større tysk publikum.

Mange pianister begynner først å spille denne musikalske mastodonten når de har nådd en viss alder. Men Igor Levit går til saken i bevisstheten om at han allerede nå har noe å si, noe å tilføye. Foredraget hans er flytende og glassklart, med tydelig artikulasjon av enkeltstemmene og fin fornemmelse for tempo. I mange satser spiller han litt langsommere, litt mer dvelende enn vi er vant med. Andre ganger forhøyer han spenningen slik at for eksempel de avsluttende, virtuose gigue-satsene fyker forbi i rasende fart.

Levits Bach-tolkninger er en imponerende, teknisk prestasjon. Men de er mer enn det. Mye mer. Hva det er som virkelig løfter tolkningene, antyder Levit selv i tekstheftet med en referanse til Robert Schumann.

En gang i 1840 skrev Schumann til en venn at alle samtidens tyske romantikere musikalsk sett sto Bach langt nærmere enn Mozart. «Den dype kombinatorikken og alt det poetiske og humoristiske i den nyere musikken stammer først og fremst fra Bach», fastslo han. Igor Levit bruker dette brevet til å si noe om sitt eget forhold til Bach. For ham – som for Schumann – er Bach grunnleggeren, komponisten som allerede i barokkens tidlige 1700-tall åpner de musikalske mulighetene som 1800-tallets klaverkomposisjoner er basert på.

På de to platene fortolker Levit Bach i dette fremadrettede perspektivet. Selvsagt er det barokkens former og teknikker, vi hører. Men vi hører også at det ligger flyktige stemninger og vare følelser i disse satsene, en sår sensibilitet som vi er vant til å forbinde med langt senere klavermusikk. I Levits finslipte, meditative tolkninger forvandler Bachs barokksatser seg til små levende, uttrykksfulle karakterstykker. 

En usedvanlig platedebut

Bergens Tidende, 27.08.2013

Igor Levit

Beethoven

The Late Piano Sonatas

Sony

Fredig utspill fra ung, russisk pianist

Igor Levit er pianist, russer, bosatt i Tyskland. Og selv om han bare er 26 år gammel, har han allerede lenge vært et navn i den internasjonale musikkpressen. Hans konserter i utlandet har fått forrykende anmeldelser, og de som hørte ham på kammermusikkfestivalen i Stavanger siste år, kunne bekrefte at han er en helt usedvanlig pianist. Nå får vi andre lov å stifte bekjentskap med ham. For nå har han endelig skrevet platekontrakt. Han starter denne delen av karrieren med å utgi Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd for Sony. Et ganske freidig utspill, må man si. Dette er fem verker som de fleste andre pianistene venter med å innspille til de har nådd en viss alder og modenhet. Men ryktene har virkelig talt sant. Levit er en pianist av de helt store. Det er ikke noe umodent, ikke noe eplekjekt over disse Beethoven-tolkningene. Her er suveren teknikk, stor, flott flygelklang, og – først og fremst – en lysende klar, gjennommusikalsk redegjørelse for innholdet i fem av klaverlitteraturens vanskeligste verker.