... and the winner is ...

Bergens Tidende Morgen, 28.06.1994

Bergen Lærerhøgskoles Ungdomskor

Maria Gamborg Helbekkmo, dirigent

Geir Botnen, klaver

Troldsalen

Ikke rart det var feststemning søndag kveld på Troldhaugen da Lærerhøgskolens ungdomskor ga konsert for en sal stappfull av slektninger, venner og turister: En time før konserten startet hadde jentene vunnet NRKs landskonkurranse for kor. For tredje gang.

Og ikke rart heller at resultatet av denne konkurransen ble som det ble, for det er jo et kor av helt usedvanlig høy kvalitet vi har for oss her – et kor av amatører, jovisst, men under Maria Gamborg Helbekkmos myndige ledelse synger de faktisk bedre enn de fleste profesjonelle.

Søndag kveld i Troldsalen hørte vi en klang så veltrimmet som gresset på en golfbane. Det ble sunget med forbausende soliditet i dybden. Og samtidig med rimelig fylde i toppen – i betraktning av at det faktisk er et kor av meget unge stemmer vi har å gjøre med. Diksjonen var tydelig, stemmeføringen klar, det ble gjort nydelig rede for selv de minste dynamiske forskjellene. Perfeksjon er kodeordet for dette koret: Alt virker så lett, så lekende, så liketil, men man merker samtidig at det bak den blankpolerte velklangen ligger jernhard musikalsk presisjon og disiplin.

På den annen side: Midt i feststemningen må det være tillatt å nevne at vel er korets repertoar teknisk krevende, men musikalsk sett er det ikke spesielt opphissende. Underveis hørte vi blant annet Griegs «Barnlige Sange» opus 61 og Gustav Holsts sanger til tekst av Robert Bridges, nydelige, men litt bleke verk som i likhet med det meste av kveldens program er hentet fra den lette enden av skalaen, den enden der også sviskene ligger tett.

Vi fornærmer neppe noen når vi sier at det var pianisten Geir Botnen som sto for kveldens musikalske tyngde – med en sterk og tørr fremførelse av seks krystallinske stykker hentet fra Geirr Tveitts forunderlige samling av Hardanger folketoner.

Orkesterkultur

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Det Kongelige Kapel

Dirigent: Paavo Berglund

Grieghallen

Det Kongelige Kapel – til daglig sitter de i orkestergraven på Det Kongelige Teater i København. Men det hender, alt for sjeldent etter manges mening, at de gir en riktig konsert eller to. Og hvordan spiller de så, når de kommer opp i lyset? – spurte jeg den nærmeste dansker. Det veksler med dagsformen, svarte hun, men på en god dag kan de måle seg med de beste i Europa.

På lørdag i Grieghallen var det helt sikkert en god dag. En veldig, veldig god dag.

Den store Paavo Berglund kommer ruslende inn, inntar podiet og går uten ytterligere omsvøp i gang med Brahms' første symfoni. Og bare et par takter er tilstrekkelig, så husker vi det hele igjen: Slik er det jo at et virkelig stort symfoniorkester spiller –  sammenhengende, levende, pulserende som et mektig kattedyr, stillferdig lekende og med enorme kraftreserver til plutselige utfall. Og slik er det jo at klangen fra et virkelig stort symfoniorkester egentlig skal høres ut – tett, varm, egal.

Her var det hele tiden mye å glede seg over: disiplinerte strykere som hadde arbeidet alle detaljer igjennom og hadde fått hvert eneste buestrøk på plass, treblåsere som kunne eksponere seg solistisk og straks etter blande seg sømløst inn i ensemblet, for slet ikke å tale om messingblåserne som spilte med en klang så tykk og kremet som fløten på den danske rødgrød.

Det var nettopp et orkester og en klang av denne typen som Brahms hadde i tankerne da han skrev sin smertelige, første symfoni. Og det er i det hele tatt tydelig at Det Kongelige Kapel har sine røtter i den gamle europeiske orkesterkulturen. Musikerne ferdes hjemmevant i Brahms' sterke, følelsesfulle landskaper. Men de kan faktisk en hel del mer enn deres romantiske Fadervår. Det viste de etter pausen da de under Paavo Berglunds ruvende ledelse ga en skarp og poengtert utgave av Sjostakovitsjs siste symfoni.

Ekstranummer? Et av Kapellets store glansnumre: Ouverturen til annen akt av Carl Nielsens opera Maskerade. Naturligvis.

Det stille punktet

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Verk av Sofia Gubaidulina

Siri Torjesen, sopran

Øystein Birkeland, cello

Geir Draugsvoll, akkordeon

BIT 20

Music Factory, Verftet

Fredag var det «Hommage à T.S.Eliot» på Verftet, en musikalsk hyllest til modernismens store lyriker, skrevet i 1987 for sopran og oktett av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Eliots diktsyklus Four Quartets siteres tre ganger underveis, første gang da den uakkompagnerte sopranen synger fjerde avsnitt av «Burnt Norton». Det starter melankolsk med solnedgang og kirkegårdsstemning, men slutter så med opplevelsen av det klare, rolige lyset «at the still point of the turning world».

Umiddelbart handler det om illuminatio, om opplyste øyeblikk der tiden går i stå og døden synes å miste sin brodd. Og den slags isolerte, fylte øyeblikk var det mange av på fredag, f.eks. under Siri Torjesens mektige, ekspressive tolkning av Good Friday-satsen fra «East Coker». Men i Eliots bemerkning om «the still point» midt i verdens bevegelse ligger det også et annet perspektiv – som formuleres mer direkte et par linjer senere: «Kun gjennom formen, mønsteret, kan ord eller musikk nå stillstanden ...».

Sett i lyset av denne estetikken kan fredagens oppførelse vel saktens diskuteres. Det var mye bevegelighet i ensemblespillet, fin redegjørelse for musikkens stadige kvernende, glidende strøm, men det forble syv enkeltstående satser, ikke den overgripende sammenhengen, ikke den musikalske arkitekturen, ikke den ekstatiske stillness gjennom formen, i selve bevegelsen, som Gubaidulina – og Eliot – sikter mot.

Kveldens andre Gubaidulina-verk var «Jesu syv ord på korset», en ambisiøs konsert for cello, akkordeon og strykere, skrevet i 1982. Musikk slik man venter det av henne: sammenbitt, monoman, ekspressiv på grensen til det hysteriske – i en glimrende innforstått fremførelse med Øystein Birkelands deklamerende cello i dialog med Geir Draugsvolls hvesende, vrengende akkordeon. Og det hele på bakgrunn av en himmel full av guddommelige fioliner.

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.