Redsel og ærbødighet

Bergens Tidende Morgen, 14.11.2000

Verk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio, Luigi Dallapiccola

Kenneth Karlsson, klaver

Troldsalen

Stor avslutning av Autunnalen med Kenneth Karlsson og italiensk klavermusikk i Troldsalen

«Jeg har ofte henvist til Rainer Maria Rilke som taler om redselen og ærbødigheten for det skjønne, og om nødvendigheten av ikke å gå til grunne i møtet med skjønnheten», sa Sylvano Bussotti en gang i et intervju. Rilke-sitatet var så viktig for ham at han skrev det inn i «The Rara Requiem» i 1970. Kanskje klinger det også med når han samme år siterer seg selv og sitt Requiem i «Foglio d'album» for soloklaver. Og kanskje var det noe slikt Kenneth Karlsson hadde i tankene da han valgte nettopp dette verket til innledning på konserten i Troldsalen på søndag.

For når Karlsson spiller dette ultrakorte stykket – som egentlig bare er noen få, løsrevne klanger – da åpner han opp for en verden hinsides alle vanlige skjønnhetsnormer. Og åpner samtidig en konsert med italienske klaververk som alle ligger i samme felt, i samme register, som alle arbeider med samme estetiske problemstillinger. Hva enten musikken er signert av den strenge systematikeren Dallapiccola, den unge Berio eller den ekscentriske mystikeren Scelsi er det musikalske uttrykket så rystende intenst, så forferdende vilt, så fylt av betydning at kun en pianist av Karlsson skremmende format er i stand til å håndtere disse verkene, holde dem opp for oss, holde dem på den rette avstanden – slik at det blir mulig å høre dem uten å gå til grunne.

Det blir Kenneth Karlsson som lukker årets Autunnale. Han slutter som han startet. Og her, til aller sist, etter mange dager med ny musikk, er det som om Bussottis lite Albumblad er fallet til ro. Det høres nesten fredfylt ut nå, i hvert fall mer avklart, er ikke fullt så foruroligende lenger.

I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

I avskjedens tegn

Bergens Tidende Morgen, [15.11.1994]

Cikada

Autunnale

Gunnar Sævigs Sal

Det kommer et punkt der samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.

Cikada er, likesom vårt eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.

I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene. Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og Mikhashoffs humor.

«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske tendenser som nå er ved å klinge ut.

Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis «Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.

Stemmens korn

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Hilde Torgersen, sang,

Cikada Duo:

Kenneth Karlsson, klaver,

Bjørn Rabben, slagverk

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Gunnar Sævigs Sal

Modernismen holder på å bli gammel. Det viser seg f.eks. på den litt bakvendte måten at fler og fler av samtidens komponister søker tilbake i musikkhistorien for å gjenfinne de utviklingsmuligheter som ble fortrengt da den sentraleuropeiske modernismen i sin tid opprettet sitt verdensherredømme. Første avdeling av lørdagens imponerende Autunnale konsert med Cikada Duo og Hilde Torgersen handlet om dette, om bevegelsen tilbake til fremtiden.

Det startet med svenske Anders Nilssons «Elegische Fragmente» for klaver, stemme og elektronikk (1992). Tekstgrunnlaget er Rilkes Duino-elegier, og også musikalsk sett befinner vi oss ved århundrets begynnelse, i det landskapet som Schönberg gjennomkrysset i den ekspresjonistiske perioden. Det finns både «Sprechstimme» og melodisk sammenhengende klaversats i Nilssons verk. Norske Asbjørn Schaathun forsøker derimot ikke å mime de historisk uttrykkene han finner på veien tilbake, han forbruker dem i stedet: i «Triplis» skrevet for stemme, klaver og slagverk (1993) oppløser han brutalt Schuberts romantiske sang syklus «Die schöne Müllerin» i musikalske atomer – og fremlegger så restene som ordsalat og tonefragmenter.

Vel er modernismen gammel, men den har ennå saft og kraft: Det demonstrerte Hilde Torgersen etter pausen med italieneren Giacinto Scelsis over tretti år gamle «Hô» for solostemme (1960) – i en fremførelse som ble kveldens absolutte høydepunkt. Roland Barthes talte i sin tid om stemmens «korn», dens ru materialitet, og beklaget at denne særlige kvaliteten er så lite dyrket av komponister og sangere. Han ville ha likt dette verket der Scelsi nettopp utforsker stemmens materielle aspekter og fremkaller en uendelighet av farger og dynamiske nyanser i et enkelt melodisk materiale. Men spesielt ville Barthes ha likt den helt utrolig virtuose Hilde Torgersen som i «Hô» – og hele kvelden igjennom – beveget seg hinsides alle tradisjonelle stemmeidealer med imponerende sikkerhet og overbevisende musikalitet.

Kvelden sluttet med Arne Nordheims Link fra 1966, oppført i en ny versjon for synth, slagverk og elektronikk – et noe konturløst verk som vel ikke helt klarte reisen tilbake til fremtiden.