Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

Fordi det er mulig

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1996

George Crumb: Makrokosmos I-II

David Burge, klaver

Music Factory

Røkeriet/USF

Konsert med et av den moderne klavermusikkens hovedverk

Siste uke hørte vi Ligetis imponerende «Etudes» i Håkonshallen. Sent onsdag kveld, i en tettpakket sal på Verftet, kom turen til en annen av den moderne klavermusikkens mastodonter, George Crumbs Makrokosmos I-II fra 1972-73, fremført av den pianisten som dette eiendommelige verket opprinnelig ble skrevet til: David Burge, Crumbs gamle parter fra Colorado-årene.

Hvorfor bestiger man Mount Everest? – ble Edmund Hillary en gang spurt. Fordi det er der, svarte han. Crumb ville formentlig svare noe liknende, hvis man spurte ham hvorfor han har skrevet et verk som Makrokosmos: Fordi klaveret står der. Fordi det ligger en bestandig utfordring i dette gamle, fortrolige instrumentet. Fordi man kan angripe det på mange andre måter enn den vanlige. Eller simpelthen: fordi det er mulig.

Makrokosmos består av to seksjoner med 12 dele i hver. Delene bygger på stjernetegnene og er dessuten utstyrt med titler som henviser til forskjellige mystisk-religiøse forestillinger. Men det er nå ikke denne private kosmologien som er det primære: Verket er først og fremst en oppdagelsesreise, en utforskning av hva som skjer, hvilke klanger det er mulig å skape, når man, helt bokstavelig, går inn i klaverets indre og slår på strengene eller angriper dem med forskjellige redskaper osv.

Det er formentlig ikke mulig å finne en bedre, mer kompetent guide på reisen gjennom denne merkelige klangverden enn nettopp David Burge. Med den særlige blandingen av laid back humor og intenst alvor som er karakteristisk for hans generasjon av amerikanske avantgardister spilte, hamret, plystret, ulte, ropte og sang han seg gjennom de 24 små satsene, hele tiden vital, konsentrert, nærværende – en virtuos på et felt der det ikke finnes målestokker.

Og når Makrokosmos er forbi, når Mount Everest er besteget – hva da? Da vender vi tilbake. Til den hverdagen der man spiller klaver på en pen og ordentlig måte. Men når vi gjenhører denne pene og ordentlige musikken, opplever vi den kanskje på en annen måte enn før. Kanskje merker vi at en grense overskredet, at musikken har fått en ny resonansbunn, at noe er flyttet?