Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

Lyd på film

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2001

«Sound on Film Live»

Film av Werner Herzog, Brødrene Quay, Hal Hartley og Nicolas Roeg

Musikk av John Taverner, Karlheinz Stockhausen, Louis Andriessen og Adrian Utley

Medvirkende:

Electra Ensemble

Parvin Cox, sang

Strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Olavskoret

Dirigent: Asbjørn Flåm

Fire problematiske forsøk på å få musikk og bilde i balanse

Hva skjer når man hyrer Karlheinz Stockhausen til å jobbe sammen med to geniale filmanimatører som brødrene Quay? Man får levert et tungt stykke Stockhausen, og de poetiske Quay-brødrene får seg et problem - konstaterte vi i går kveld da «In absentia», deres felles prosjekt, ble presentert i Grieghallen sammen med de tre andre filmene i dette årets «Sound on Film»-pakke fra BBC.

Mediemaskinen har kjørt på de høyeste omdreininger i månedsvis med historier om Quay-brødrenes helt telepatiske innsikt i Stockhausens sjeleliv, om hvor beveget han ble da han fant spor av sin egen biografi i det ferdige resultatet osv. Men uansett al medie-hypen: Stockhausen er nå en gang Stockhausen. Og i hans megalomane univers er det ikke plass til andre. Altså har han gjort sin greie som han pleier, Quay-brødrene har gjort sin, og har så forsøkt å få sakene til å henge sammen. Og deres greie er en vakker, skrøpelig liten film, en serie flakkende, uklare bilder av en kvinne som skriver og skriver og aldri lykkes med det. En foruroligende flertydig historie som dessverre blir foruroligende entydig av å bli valset ned av et flott stykke vintage Stockhausen.

Selve poenget med «Sound on Film» var ellers at man skulle bryte med vanlig praksis i filmbransjen og for en gangs skyld få musikk og bilde til å fungere i et likeverdig forhold. Men det er faktisk forbløffende få ganger i løpet av denne kvelden at noe slikt skjer. Regissøren Nicolas Roeg har i «The Sound» konstruert en kompleks, fortenkt bildesekvens omkring Claudia Schiffers person, og har lagt et tilsvarende komplekst lydbilde henover den. Den musikken som gitaristen Adrian Utley fra Portishead i sin tid leverte til prosjektet er derimot klippet dramatisk ned og er i realiteten redusert til et par forknytte strofer hist og her.

Louis Andriessens musikk til «The New Math(s)» er derimot en enkel, sammenhengende komposisjon som ble nydelig fremført av det nederlandske Electra ensemblet i går kveld. Og den unge amerikanske regissøren Hal Hartleys bidrag til det felles prosjektet er en enkel, ironisk liten historie om et trekantdrama utspillet i løpet av en matematikktime. I denne filmen lever musikk og bilde i et høflig, kjølig og litt distant ekteskap uten å ha noe innlysende å si hverandre.

Det mest vellykkede samspill mellom musikk og bilde opplevde vi i kveldens siste verk, en film som uten å blunke gjenbruker de mest sentimentale grepene fra den klassiske Hollywood-tradisjonen. I «The Pilgrimage» har Werner Herzog laget en liten, dvelende dokumentarfilm om fattige, lidende pilegrimer som kryper på kne frem mot et helgenbilde i Mexico. Og John Taverner har til denne billedserien skrevet et stykke overdådig musikalsk kitsch med svulmende strykere, klemtende klokker, drengekor og uttrykksfull klagesang av den fantastiske iranske sangerinnen Parvin Cox. Skamløst og effektivt.

BBC-produsenten Rodney Wilson er strålende fornøyd med disse fire filmene. De er «on the egde», på utviklingens forkant, sier han i intervjuer. Og PR-folkene gir den en ekstra omdreining: Filmene «er fast plassert på tidens kreative forkant». Det høres ikke hyggelig ut. Og er vel heller ikke ganske korrekt. The cutting edge når det gjelder lyd på film – den opplever man på vanlig kino. Hvor det gjennom de siste 20 år har vært en veritabel revolusjon av lydbildet og en helt unik serie lydeksperimenter. Som tilsynelatende er gått helt upåaktet hen, skal man tro «Sound on Film»-prosjektet.