I remiksingens tidsalder

Bergens Tidende, 08.10.2014

Steve Reich

Radio Rewrite

Nonesuch

Et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser

«Folk som tar musikkutdannelse i dag, er ikke lenger tvunget til bare å like Beethoven – de kan også like Radiohead. Og de gjør det» – sa Steve Reich siste år da han presenterte «Radio Rewrite», en ny komposisjon inspirert av Radioheads musikk.

Reich har alltid mast om at samtidskomponister burde arbeide med rockemusikalsk materiale. Selv har han nesten aldri gjort det. Et av de eneste, tidligere forsøk er hans «Electric Counterpoint» fra 1987 der en elgitarist spiller live mot båndopptak av ni andre gitarstemmer. Det var Pat Metheny som spilte alle stemmene da stykket ble utgitt på plate, og med tiden har denne versjonen fått en viss utbredelse blant indierockere og elektronikafolk. Et hjemlig eksempel er Røyksopp som på sin hjemmeside presenterer lydeksperimenter basert på materiale fra stykket.

Reich hørte Radioheads gitarist Jonny Greenwood spille «Electric Counterpoint» på en festival i Polen i 2011. Greenwood hadde – som Metheny i sin tid – selv spilt inn alle gitarsporene på tapen, noe som imponerte Reich. På dette tidspunktet kjente han tilsynelatende verken Greenwood eller Radiohead, men han ga seg til å lytte til musikken deres. Og endte så med å flette noe av materialet inn i et bestillingsverk til London Sinfonietta. Resultatet ble «Radio Rewrite» – som London-ensemblet spilte på Festspillene i år. Nå er det anledning til å høre stykket igjen, denne gang på plate, spilt av det amerikanske samtidsensemblet Alarm Will Sound under ledelse av Alan Pierson. På platen hører vi også Jonny Greenwood spille sin versjon av «Electric Counterpoint». Og den amerikanske avantgarde-pianisten Vicky Chow fra Bang on a Can spiller «Piano Counterpoint», en versjon av et Reich-stykke fra 1973.

Det er store avstander i tid mellom de tre verkene på denne platen. Og også merkbare musikalske forskjeller. De to Counterpoint-stykkene fra 70- og 80-årene er «klassisk» Reich: durende, insisterende komposisjoner basert på enkle fraser som gjentas med ørsmå forskyvinger slik at det etter hvert oppstår skjeve rytmiske mønstre og kantede harmoniske forløp. Reich bruker tilsvarende resirkuleringsteknikker i «Radio Rewrite», men det er noe mer i spill – og på spill – her. Riktignok er det ikke mange direkte lån fra Radiohead i dette stykket – du gjenkjenner kanskje en akkordrekke fra «Everything in Its Right Place», et par melodistumper fra «Jigsaw Falling into Place», men ikke mye mer. Til gjengjeld er det klanglige assosiasjoner til gruppens musikk og tydelige ekkoer av deres elektroniske lag-på-lag konstruksjoner. Og – vel så interessant – det er en bredde i uttrykket som var nokså uvant i Reichs tidligere verk. Det er som om Radioheads avslappede holdning til materialet og deres stillferdige, uimponerte kobling av uvante, uregelmessige taktarter og sangbare rock-fraser har fått noe til å løsne i 78-åringen Reich.

«Nå, i det tidlige 21. århundre, lever vi remiksingens tidsalder der musikerne tar samples av annen musikk and mikser dem inn i deres egen lyd», sa Reich da platen ble lansert nå nylig. «Radio Rewrite» er et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser. Stykket har en lekende kompleksitet som klinger annerledes, friere, enn det sammenbitte, mekanisk pumpende uttrykket som kjennetegner mange av Reichs tidligere verk.

Sanger uten ord

Bergens Tidende, 07.05.2014

Meredith Monk: Piano Songs

Bruce Brubaker, Ursula Oppens

ECM New Series

En sjarmerende plate som viser Meredith Monk fra en uvant side

Meredith Monk har lekt med kunstneriske sjangrer og roller i mer enn et halvt århundre nå. Siden 1960-tallet har hun opptrådt som komponist, pianist, danser, koreograf, filmskaper, performance-kunstner og mye, mye mer. Men stemmen har hele tiden vært hennes viktigste verktøy, en stemme hun presser i alle mulige retninger ved hjelp av utradisjonelle vokalteknikker hentet fra fjern og nær.

I så måte er «Piano Songs» en veldig utypisk plate. Dette er trolig første gang Monks musikk er blitt innspilt uten at hun selv og stemmen hennes har vært med. «Piano Songs» er en klaverplate, rett og slett – en plate der pianistene Bruce Brubaker og Ursula Oppens spiller tolv korte Monk-komposisjoner. Noen av dem har hun selv skrevet på et eller annet tidspunkt. Andre er vokalnumre som Brubaker har transkribert for to klaverer.

Stykkene er klare og overskuelige, med enkle melodilinjer som er lette å følge og nynne med på. Noen av dem minner litt om Erik Saties «Gymnopédies». I andre er det ekkoer av Béla Bartóks «Mikrokosmos». Og selv om Monk ikke liker å bli plassert sammen med komponister som Philip Glass og Steve Reich, så er det faktisk ganske mange av stykkene som beveger seg i den minimalistiske løypen med pumpende repetisjoner og umerkelige forskyvinger av korte, melodiske fraser.

«Piano Songs» er en sjarmerende plate som viser Monk fra en uvant side. Men de tolv stykkene demonstrerer samtidig at komponisten Monk ikke har samme uttrykkskraft og spennvidde som performance-kunstneren Monk. «Jeg arbeider i sprekkene der stemmen begynner å danse, der kroppen begynner å synge, der teater blir film» – sa Monk en gang. Slike sprekker og begynnelser er det ikke mye av på denne platen. 

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.