Gjenbruk

Bergens Tidende, 23.04.2013

Mozart: Clarinet Concerto, Flute Concerto No. 2, Bassoon Concerto

Claudio Abbado

Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Mozartkonserter for treblåsere

Unge Mozart er i Mannheim og får en lukrativ bestilling på noe fløytemusikk. Etter hvert innser han at han ikke rekker å bli ferdig til tiden. Han forklarer i et brev til faren at han alltid blir helt matt når han skal skrive musikk for et instrument han «ikke kan fordra». Om det nå er slik at komponisten som skrev Tryllefløyten, egentlig hatet fløyter, eller om han bare trengte en god unnskyldning, så ble enden på Mannheimhistorien i alle fall at Mozart tok en eldre konsert for obo og skrev den om for fløyte (K 314). Og det fungerte helt utmerket – det demonstrerer den gode nederlandske fløytenisten Jacques Zoon i en livlig, spenstig tolkning sammen med Cladio Abbado og Orchestra Mozart fra Bologna. På platen hører vi også to andre Mozart-konserter for treblåsere – den populære klarinettkonserten (K 622) med Alessandro Carbonare som solist og den sjeldnere spilte fagottkonserten (K 191) med Guilhaume Santana. Abbados håndplukkete kammerorkester akkompagnerer friskt og skarpt og balanserer fint mellom et klassisk klangideal og en moderne, fleksibel uttrykksmåte.  

Understrømmer

Bergens Tidende, 25.09.2012

Mozart: Piano Concertos Nos.27 and 20

Maria João Pires, Claudio Abbado, Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Lysende Mozart-tolkninger fra Maria João Pires

Det høres kanskje ut som en klisjé, men likevel: Det er alltid noe «naturlig», noe lysende og innlysende «riktig» ved musikken når portugisiske Maria João Pires setter seg til klaveret og spiller Mozart. Hvis du er i tvil, er det bare å slå ørene ut og lytte til denne nye platen der hun er sammen med Claudio Abbado og hans Orchestra Mozart Bologna. De to klaverkonsertene som står på programmet, spilles i omvendt kronologisk orden.  Først ut er nr. 27 (K. 595), den siste klaverkonserten Mozart skrev. Den er klassisk, enkel i formen og Pires spiller den rett frem, ukunstlet, med lange, elastiske fraseringer og et nesten ungdommelig tonefall. Den andre, nr. 20 (K. 466), er mer kompleks. Den står i d-moll, samme toneart som Don Juan, og den har samme dramatiske ekspressivitet. Her trekker Pires solostemmen frem med kraftige streker. Dette er mørk, alvorlig musikk, hører vi, musikk full av kontraster og farlige understrømmer, musikk på vei inn i romantikken. Hun får god oppbakning underveis av Abbado og av Orchestra Mozart Bologna – som nok er et lite kammerorkester, men som har muskler og musikalitet nok til å matche henne.

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.

For tidlig

Bergens Tidende, 23.09.2009

Sehnsucht

Jonas Kaufmann, tenor

Claudio Abbado med Mahler Chamber Orchestra

Decca

Stemme med svakhetstegn

«Jeg føler at min stemme trives best i det italienske repertoaret for tiden», sa Jonas Kaufmann nylig i et intervju. Marketingsfolkene føler ikke det. De føler at hans store, tyske publikum må ha en tysk visittkortplate. Nettopp nå. Og da blir det slik – med arier i spennet fra Tryllefløyten til Parsifal. Det spørs om dette er så lurt. For de svakhetstegnene som allerede kunne merkes siste år på hans første visittkortplate, Romantic Arias, blir tydeligere nå når det er krevende Wagner-arier på programmet. Hans uttrykksvilje er stor, men stemmen bærer ikke helt frem. Den har fremdeles barytonklang og virker presset når han går opp i tenorregistret – og man hører alle skjøtene underveis. Det er mange fine steder på platen, blant annet en arie fra Fidelio hvor man også kan nyte Claudio Abbados suverene akkompagnement. Men konklusjonen blir likevel at selv om Kaufmann nettopp er fylt 40, er det for tidlig for ham å gå inn i dette repertoaret. Man frykter hvordan det kommer til å gå med denne stemmen i årene som kommer.

Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.

I Mozarts spor

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Auf Mozarts Spuren»

Albrecht Mayer, obo

Mahler Chamber Orchestra

Claudio Abbado, dirigent

Deutsche Gramophon

Underholdende obomusikk

Siste år klatret han til topps på de klassiske hitlistene med en serie Bach-transkripsjoner. I år har Berlinerfilharmonikernes førsteoboist Albrecht Mayer gått i Mozarts spor, og har funnet frem et stykke for fløyte, to virtuose arier for sopran pluss en liten fiolinkonsert av heller tvilsom herkomst. Det hele er transkribert og lagt til rette for obo. I tillegg spiller Mayer to «riktige» obokonserter: Mozarts egen (KV 314) pluss en konsert av Ludwig August Lebrun – en av det sene 1700-tallets virtuose oboister.

Det er blitt en morsom plate full av elskverdig, underholdende musikk, flott og entusiastisk spilt av Mayers syngende obo – så flott og entusiastisk at man nesten glemmer at det meste, inklusive Mozarts obokonsert, egentlig hører hjemme i avdelingen for musikalske bagateller.

Avskjed med Berlin

Bergens Tidende Morgen, 23.07.2002

Gustav Mahler

7. Symfoni

Berliner Filharmonikerne

Claudio Abbado

Deutsche Gramophon

Claudio Abbado og Berliner Filharmonikerne med stor Mahler-tolkning

Da Claudio Abbado i 1998 meddelte at han ville fratre som sjefsdirigent for Berliner filharmonikerne ved utgangen av 2001, var det mange som fryktet at han nå skulle miste grepet om dette vanskelige orkestret. De tok feil. Samarbeidet mellom Abbado og musikerne har neppe noensinne vært mer fruktbart og mer intenst enn nettopp i de siste fire årene av hans lange Berlin-periode. Noe som Deutsche Gramophon for tiden dokumenterer med en rekke plateutgivelser hvorav den foreløpig siste er dette live-opptak fra 2001: Mahlers 7. symfoni i en stor, avklart tolkning der verkets bærende strukturer fremstilles med samme innsikt og omhu som de avgjørende, betydningsmettede detaljene.

Tredjesatsens iskalde, sprengte scherzo er alltid et viktig omdreiningspunkt i dette merkelige byggverket, men i motsetning til mange andre dirigenter tillegger Abbado også serenadene, de to omgivende stykker «Nachtmusik», betydelig vekt slik at selve verkets avgjørende omslag i hans tolkning kommer til å ligge i overgangen mellom den siste serenaden og finalen – som en understrekning av Mahlers eget utsagn om at dette er stedet hvor dagen, lyset bryter frem og nattens skygger må vike.

Berlinerne følger oppmerksomt Abbado gjennom alle faser av denne lange musikalske meditasjon. Og spiller helt suverent. At dette er et uredigert konsertopptak, hører man først til aller sist. Når applausen braker løs.