En gave

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.05.2007

Det var i påsken 1970. Vi var i Roma. Og hørte at det skulle være en fantastisk konsert på Teatro Olimpico. Vi sprang av gårde i siste liten, men da vi nådde frem var alt for lengst utsolgt. Mens vi sto og betraktet alle de heldige romerne som var på vei inn i salen, kom det en elegant, eldre herre bort til oss og spurte på gebrokkent engelsk om vi ville ha billetter. En billetthai, tenkte jeg, og grep etter lommeboken. Men, nei, nei – han skulle ikke ha penger. Han hadde fått to billetter til overs. Og dem ga han nå til to fattige turister. Som en gave, sa han.

Slik gikk det til at vi satt på de beste plassene i salen, da Mstislav Rostropovitsj kom ruslende inn sammen med pianisten Alexander Dedyukhin og gikk i gang med en av Beethovens cellosonater. Vi hadde hørt ham før, men bare på plate. Og platene hadde ikke forberedt oss på dette – på den voldsomme tonen, på den store, varme klangen. Det var Beethoven, det var Schuberts Arpeggione-sonate. Det var et stykke samtidsmusikk av Karen Katchaturian. Og selvsagt var det også en av Bachs cellosuiter. Alt fremført med frie, eksplosive fraseringer og med stadig understreking av de rent fysiske, sanselige kvalitetene i musikken.

Nå er han da død, Mstislav Rostropovitsj. 80 år gammel. Nekrologene i alle verdens aviser har fremhevet hans sterke humanistiske engasjement, hans kamp for menneskerettighetene, hans politiske innsats, hans støtte til dissidentene i Sovjettiden. Det er blitt skrevet om hans tab av statsborgerskap, om livet i eksil, om Gorbatsjov som ga ham statsborgerskapet tilbake, om hans resolutte støtte til Jeltsin under statskuppet i 1991, om hans opptreden i Berlin da muren falt. Og alt dette er selvsagt viktige brikker til forståelsen av personen Rostropovitsj og viktige kapitler i historien om hans turbulente liv. Men midt i det hele er det som om man glemmer musikken – glemmer musikeren Rostropovitsj og den musikalske revolusjonen han gjennomførte.

Det er ikke mange årtier siden at cellomusikk var et lite område for spesielt interesserte og alle tidens førende cellister dyrket den gylne middelvei. Så kom Rostropovitsj stormende inn på den internasjonale scenen og demonstrerte at celloen har et langt større uttrykksregister enn dette, og at cellomusikk ikke trenger å klinge som tørre etyder. I hans hender ble celloen forvandlet til et instrument som rommer hele det menneskelige følelsesliv – fra de store, dramatiske uttrykkene til de mest inderlige, intime bønnene. I hans hender ble musikken en gave.

Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.

Et musikalsk skattkammer

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1997

Rostropovich

the russian years

1950-1974

EMI Classics 5 72016 2

Russiske live-opptak med Rostropovich. Musikkhistorisk sensasjon

Himmelen henger full av fioliner, sier tyskerne, når humøret virkelig er i topp. Hos meg er det en cello som henger i luften for tiden, men ellers er situasjonen den samme: barometeret står permanent på solskinn, verden er stor og åpen. For det er lyden av Rostropovichs cello som går gjennom huset – Mstislav Rostropovich som nylig fylte 70 og som nå kvitterer for al feiringen med å forære sitt publikum en gave av helt gigantiske dimensjoner.

«Rostropovich, the russian years, 1950-1974» – står det på gaveesken. Bak denne nøkterne tittelen gjemmer seg vidunderlige ting, forunderlige ting, en musikkhistorisk sensasjon: Tolv CD'er stappfulle av live opptak fra Rostropovichs russiske år. I tillegg en bonus-CD med ny innspilninger fra 1996. Ialt over femten timers spilletid, femten timer i selskap med en av vårt århundres største musikere.

Det er som å vinne den store Lotto-gevinsten – skrev en anmelder i siste nummer av det engelske musikktidsskriftet Grammophone. Det er ikke noen dårlig sammenligning. Uventet var denne overdådige gaven i hvert fall. Det er et musikalsk skattkammer som plutselig åpnes for et måpende publikum. Her finner man oppførelser av tradisjonens sentrale celloverk – f.eks. Schumanns konsert, Tchaikovskys Rokokko-variasjoner, Chopins sonate, Richard Strauss' Don Quixote plus en hel CD med småstykker og svisker. Men først og fremst er det plate etter plate med verk fra siste halvdel av vårt århundre, verk dedisert til Rostropovich, skrevet av sværvektere som Britten, Prokofiev, Shostakovich eller av ukjente russiske komponister som vi i Vesten først nå er begynt å få ørene opp for.

Det er den ene urfremførelsen etter den annen – og historisk vingesus over det meste: Her hører man Britten som dirigent ved urfremførelsen av cello-symfonien i 1964, her hører man Shostakovichs cellosonate med komponisten selv ved klaveret. Man hører publikums spontane klappsalver midt inne i Rostropovichs og Richters urfremførelse av Prokofievs cellosonate i 1950, og man merker den anspente stemningen i Moskva-konservatoriets store sal den januardagen i 1970 da Oistrakh og Richter insisterte på å spille Beethovens trippel-konsert sammen med Rostropovich til tross for at han nettopp var falt i unåde hos Sovjetmyndighetene på grunn av sitt forsvar for Solshenitzyn.

Historie, musikkhistorie, politisk historie – denne gaveesken har det hele. Men først og fremst er den full av levende musikk, musikk fanget i flukten, voldsom, varm, spontan som mannen selv. Opptakene spenner over et kvart århundre, men tvers gjennom det hele, tvers gjennom alle disse mange, ofte veldig forskjellige, verkene hører man igjen og igjen det som alltid har vært Rostropovichs musikalske signatur: den store, vibrerende tonen, det faste grepet om musikkens form, det tekniske overskuddet. Musikken som synger og synger og sprenger alle rammer.