Et musikalsk skattkammer

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1997

Rostropovich

the russian years

1950-1974

EMI Classics 5 72016 2

Russiske live-opptak med Rostropovich. Musikkhistorisk sensasjon

Himmelen henger full av fioliner, sier tyskerne, når humøret virkelig er i topp. Hos meg er det en cello som henger i luften for tiden, men ellers er situasjonen den samme: barometeret står permanent på solskinn, verden er stor og åpen. For det er lyden av Rostropovichs cello som går gjennom huset – Mstislav Rostropovich som nylig fylte 70 og som nå kvitterer for al feiringen med å forære sitt publikum en gave av helt gigantiske dimensjoner.

«Rostropovich, the russian years, 1950-1974» – står det på gaveesken. Bak denne nøkterne tittelen gjemmer seg vidunderlige ting, forunderlige ting, en musikkhistorisk sensasjon: Tolv CD'er stappfulle av live opptak fra Rostropovichs russiske år. I tillegg en bonus-CD med ny innspilninger fra 1996. Ialt over femten timers spilletid, femten timer i selskap med en av vårt århundres største musikere.

Det er som å vinne den store Lotto-gevinsten – skrev en anmelder i siste nummer av det engelske musikktidsskriftet Grammophone. Det er ikke noen dårlig sammenligning. Uventet var denne overdådige gaven i hvert fall. Det er et musikalsk skattkammer som plutselig åpnes for et måpende publikum. Her finner man oppførelser av tradisjonens sentrale celloverk – f.eks. Schumanns konsert, Tchaikovskys Rokokko-variasjoner, Chopins sonate, Richard Strauss' Don Quixote plus en hel CD med småstykker og svisker. Men først og fremst er det plate etter plate med verk fra siste halvdel av vårt århundre, verk dedisert til Rostropovich, skrevet av sværvektere som Britten, Prokofiev, Shostakovich eller av ukjente russiske komponister som vi i Vesten først nå er begynt å få ørene opp for.

Det er den ene urfremførelsen etter den annen – og historisk vingesus over det meste: Her hører man Britten som dirigent ved urfremførelsen av cello-symfonien i 1964, her hører man Shostakovichs cellosonate med komponisten selv ved klaveret. Man hører publikums spontane klappsalver midt inne i Rostropovichs og Richters urfremførelse av Prokofievs cellosonate i 1950, og man merker den anspente stemningen i Moskva-konservatoriets store sal den januardagen i 1970 da Oistrakh og Richter insisterte på å spille Beethovens trippel-konsert sammen med Rostropovich til tross for at han nettopp var falt i unåde hos Sovjetmyndighetene på grunn av sitt forsvar for Solshenitzyn.

Historie, musikkhistorie, politisk historie – denne gaveesken har det hele. Men først og fremst er den full av levende musikk, musikk fanget i flukten, voldsom, varm, spontan som mannen selv. Opptakene spenner over et kvart århundre, men tvers gjennom det hele, tvers gjennom alle disse mange, ofte veldig forskjellige, verkene hører man igjen og igjen det som alltid har vært Rostropovichs musikalske signatur: den store, vibrerende tonen, det faste grepet om musikkens form, det tekniske overskuddet. Musikken som synger og synger og sprenger alle rammer.