Musikalsk oppussing

Bergens Tidende Morgen, 09.05.1997

Verk av Rossini, Mozart og Dvořák
Elise Båtnes, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk vårrengjøring på sesongens siste Harmoni-konsert

Man kjenner den ut og inn: Rossinis ouverture til «Barberen i Sevilla». En gammel traver, så gammel at den selv kan finne veien hjem. Og så allikevel. På en bra kveld kan selv de eldste traverne bli som nye igjen. Og onsdag var det bestemt en bra kveld i Grieghallen.

På sesongens siste Harmoni-konsert hadde den kinesiske dirigenten Jin Wang og BFO gitt Rossini en grundig oppussing: Satsbildet var blitt høytrykksspylt, de tematiske blokkene sto og gnistret skarpt mot hverandre som fargestrålende legoklosser på rekke. Og det ble spilt lett og elegant, med høyt humør. Men også med en viss nerve. Man merket det allerede ved introduksjonen av hovedtemaet, der Wang satte tempoet an en anelse raskere enn det er vanlig. Og gjennom resten av verket var det hele tiden en underliggende spenning i musikken, en fornemmelse av intenst arbeid under den elegante overflaten.

Som kvelden skred frem ble det tydelig at dette er Wangs musikalske strategi. Han streber etter oversiktlighet både i det lokale satsbildet og i det store, overgripende forløpet. Som mange av tidens yngre dirigenter dyrker han den flotte, blankpolerte orkesterklang, den maskinelle presisjonen i fremførelsen. Og når orkestermaskinen først fungerer, så innstiller han den, bruker den til å presse musikken mot grensene. Det er en strategi som gjorde underverker med Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden». Orkestret ga her en tolkning hvor alt spindelvev var blåst vekk og verkets struktur sto frem i klare, rene konturer.

Men det er et spørsmål om det er rette strategien over for et verk som Mozarts 3. fiolinkonsert. Her ble resultatet en noe umozartsk stramhet i orkesterspillet, og det virket som om Wangs tempovalg i allegro-satsene presset musikken for mye, slik at f.eks. overgangen til den folkelige Strassburger-allegrettoen i 3.satsen nærmest fikk karakter av oppbremsing. Dette påvirket dog overhodet ikke solisten, den imponerende Elise Båtnes. Hun gikk til saken med musikalitet og teknisk overskudd, og ga oss en glimrende, veldisponert tolkning av Mozarts virtuose solostemme. Ubekymret, med trygg autoritet. Men det var tydelig at tolkningen hennes fikk mer farge og dybde, så snart orkestret falt til ro - i kadensene f.eks., og i den langsomme midtersatsen som hun spilte med den helt riktige «zärtlichkeit», med denne særlige ømheten som ifølge C.P.E.Bach er selve kjernen i Mozarts adagioer.