Prøvetid

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1997

Verk av Bernstein, Carter og Schubert

Ole Bøhn, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergen Filharmoniske orkester

Grieghallen

Interessant dialog mellom modernisme og tradisjon

En lettbeint, ustyrlig kitchy ouverture av Leonard Bernstein, en tung modernistisk fiolinkonsert av Elliott Carter, en klassisk romantisk symfoni av Franz Schubert: Det var svært å finne den røde tråden i dette programmet. Umiddelbart virket det som om det var satt sammen alene for å prøve dirigenten Jin Wang, prøve hvordan han klarer seg sammen med BFO i helt ulike typer musikk. Men heldigvis ble resultatet ikke helt så schizofrent som man kunne frykte det. I det minste oppstod det i løpet av kvelden en interessant musikalsk dialog mellom Carter og Schubert.

Carters konsert er skrevet på bestilling av kveldens solist, Ole Bøhn, som uroppførte den i 1990. Det er snakk om et alderdomsverk: en 82 år gammel komponist ser tilbake – på modernismen, på konserttradisjonen – og skaper en meditativ tre-fløyet sats der fiolinen konstant er i fokus, i konserterende, nesten kammermusikalsk dialog med orkestret. Et krevende verk for solisten – og for orkestret: spesielt treblåsere og messing er hele tiden eksponert og beveger seg i et flombelyst, åpent landskap uten sikre musikalske støttepunkter.

Det er et av den slags verk som det må jobbes med over lengere tid før man lærer å bevege seg fritt og sikkert omkring slik at det kan bli sammenheng og mening i musikken. Og selv om det ennå ikke er etablert noen fast tradisjon for hvordan verket skal spilles, så var det vel tydelig at Bergen Filharmoniske Orkester godt kunne ha brukt noe mer prøvetid og gått et par runder mer med denne musikken. Når resultatet allikevel ble så bra som det faktisk ble denne torsdag kveld, skyldes det for det første at verket har en så klar form at de bærende strukturer blir stående, selv når ganske mange detaljer forsvinner underveis i en litt usikker oppførelse, for det annet at Ole Bøhn, som jo kjenner dette vanskelige verket ut og inn, hele tiden skar igjennom og satte fiolinstemmen i sentrum med imponerende musikalsk autoritet.

Etter pausen ble det flere store former og klare strukturer, men nå av det mer tradisjonelle slaget: Schuberts niende symfoni – med dirigenten Jin Wang og orkestret i fint samspill. Wang demonstrerte bra oversikt over de store musikalske forløpene og sikker håndtering av detaljene med tydelig markerte skift i tempo og dynamikk osv. Det ble en oppførelse hvor det meste fungerte på det rent tekniske planet. Men også en litt stiv, keitet oppførelse uten den helt store glød og indre spenning. En oppførelse som var mer tro mot Schuberts bokstav enn mot hans ånd.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende Morgen, 09.05.1997

Verk av Rossini, Mozart og Dvořák
Elise Båtnes, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk vårrengjøring på sesongens siste Harmoni-konsert

Man kjenner den ut og inn: Rossinis ouverture til «Barberen i Sevilla». En gammel traver, så gammel at den selv kan finne veien hjem. Og så allikevel. På en bra kveld kan selv de eldste traverne bli som nye igjen. Og onsdag var det bestemt en bra kveld i Grieghallen.

På sesongens siste Harmoni-konsert hadde den kinesiske dirigenten Jin Wang og BFO gitt Rossini en grundig oppussing: Satsbildet var blitt høytrykksspylt, de tematiske blokkene sto og gnistret skarpt mot hverandre som fargestrålende legoklosser på rekke. Og det ble spilt lett og elegant, med høyt humør. Men også med en viss nerve. Man merket det allerede ved introduksjonen av hovedtemaet, der Wang satte tempoet an en anelse raskere enn det er vanlig. Og gjennom resten av verket var det hele tiden en underliggende spenning i musikken, en fornemmelse av intenst arbeid under den elegante overflaten.

Som kvelden skred frem ble det tydelig at dette er Wangs musikalske strategi. Han streber etter oversiktlighet både i det lokale satsbildet og i det store, overgripende forløpet. Som mange av tidens yngre dirigenter dyrker han den flotte, blankpolerte orkesterklang, den maskinelle presisjonen i fremførelsen. Og når orkestermaskinen først fungerer, så innstiller han den, bruker den til å presse musikken mot grensene. Det er en strategi som gjorde underverker med Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden». Orkestret ga her en tolkning hvor alt spindelvev var blåst vekk og verkets struktur sto frem i klare, rene konturer.

Men det er et spørsmål om det er rette strategien over for et verk som Mozarts 3. fiolinkonsert. Her ble resultatet en noe umozartsk stramhet i orkesterspillet, og det virket som om Wangs tempovalg i allegro-satsene presset musikken for mye, slik at f.eks. overgangen til den folkelige Strassburger-allegrettoen i 3.satsen nærmest fikk karakter av oppbremsing. Dette påvirket dog overhodet ikke solisten, den imponerende Elise Båtnes. Hun gikk til saken med musikalitet og teknisk overskudd, og ga oss en glimrende, veldisponert tolkning av Mozarts virtuose solostemme. Ubekymret, med trygg autoritet. Men det var tydelig at tolkningen hennes fikk mer farge og dybde, så snart orkestret falt til ro - i kadensene f.eks., og i den langsomme midtersatsen som hun spilte med den helt riktige «zärtlichkeit», med denne særlige ømheten som ifølge C.P.E.Bach er selve kjernen i Mozarts adagioer.