En annerledes avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.06.2020

Verk av Mozart

Leif Ove Andsnes, dirigent, piano

Oslo Filharmonien

Oslo Konserthus

Festspillene

Ifølge tradisjonen må Festspillene slutte med en orkesterkonsert i den første uken av juni. Slik har det alltid vært. Og slik ble det faktisk også i år – selv om Festspillprogrammet 2020 har vært det mest utradisjonelle noensinne.

Da Corona-nedlukkingen var et faktum, ventet de fleste at festspilldirektør Beyer ville kaste inn håndkleet og avlyse alt. Han gjorde ikke det. Heldigvis.

Han og festspillstaben hev seg rundt og klarte å etablere et alternativt, digitalt og gratis tilbud til alle oss som sitter hver for seg rundt om i hjemmene våre. For den musikalske delen av programmet betydde dette strømming av Festspillkonserter uten publikum i salen, spilt av musikere på korrekt Corona-avstand av hverandre – ispedd opptak fra tidligere års arrangementer.

Det har vært to flotte uker med nye musikalske opplevelser på fjernsynsskjermen hver dag, konserter med unge, norske musikere, fine avvekslende programmer.

Og onsdag kveld kom vi altså frem til avslutningskonserten – et rent Mozart-program som ikke ble sendt fra Grieghallen, men – hjelpe meg! – fra Oslo, med Festspillenes allestedsnærværende Leif Ove Andsnes som solist og som musikalsk leder av Oslofilharmonien.

Det ble en annerledes avslutningskonsert – og en annerledes Mozart-konsert. For Andsnes er i gang med «Mozart Momentum», et nytt prosjekt der han  fokuserer på hva som skjedde med Mozart i årene 1785-86. Og den Mozart vi fikk høre onsdag kveld, var ganske mye annerledes enn han vi trodde vi kjente.

De tre verkene på kveldens program er alle skrevet i løpet av et par måneder våren 1785. Først Mozarts klaverkvartett Nr. 1 (g-moll, K478) – som trolig også er musikkhistoriens første verk i denne sjangeren. Når Andsnes spiller den sammen med konsertmester Elise Båtnes (fiolin), Catherine Bullock (bratsj) og Louisa Tuck (cello), forstår vi at dette er et moderne, dramatisk stykke kammermusikk med intense dialoger mellom klaver og strykere og med et tematisk materiale som peker bort mot Beethoven og enda lenger frem.

Men det var kveldens to konserter for klaver og fullt orkester – nr. 20 i d-moll (K466) og  nr. 21 i C-dur (K467) – som virkelig tegnet et annerledes Mozart-bilde.

Mytens Mozart er lett og lekende, elegant, delikat og alltid perlende virtuos. Mens den Mozart som Andsnes her presenterte, viste seg å være en mørk, kontrastrik, nesten demonisk skikkelse, en slags musikalsk «Sturm und Drang»-figur.

Vi merket det i nr. 20 der den truende moll-karakteren i orkestersatsen pekte frem mot dramatikken i en opera som Don Giovanni, og der Andsnes spilte solostemmen muskuløst, stormfullt med tydelige referanser til den unge Beethoven.

Og hvis du trodde at Mozarts klaverkonsert nr. 21 – «Elvira Madigan»-konserten – skildrer et lyst, svensk sommerlandskap, malt i fine pastellfarger, ja, da må du tro om igjen. For når Andsnes og Oslofilharmonien spiller den, skjønner vi at det henger mørke skyer på denne himmelen og at fortellingen på marken handler om sorg og store følelsesmessige konflikter.

Da var Festspillene 2020 vel slutt? Nei, ikke helt ennå. For etterpå kom det enda mer musikk: Det Norske Solistkor og deres dirigent Grete Pedersen skulle hatt en konsert dagen før, men den ble avlyst på grunn av tirsdagens musikalske blackout for George Floyd. I stedet fikk vi høre og se opptaket onsdag kveld. En fin fremføring av Bachs motetter. Og et fint punktum for Festspillene 2020.

Elegant klarinett

Bergens Tidende, 22.09.2010

Mozart, Brahms

Clarinet Quintets

Oslo Philharmonic Chamber Group

Lawo

Ny plate med de klassiske klarinettkvintettene

En klarinettkvintett er en strykekvartett som for anledningen er utvidet med en klarinett. Det er ikke skrevet mye for denne besetningen. Men både Mozart og Brahms forsøkte seg i genren. Og det er vel egentlig tilstrekkelig. For deres kvintetter er to av de absolutte høydepunktene i kammermusikkens historie. Her får vi dem med Leif Arne Pedersen, Oslofilharmonikernes soloklarinettist, i selskap med gode strykere – Elise Båtnes og Pauls Ezergaliz, fiolin, Ida Bryhn, bratsj og Bjørn Solum, cello. Det er alltid klarinettstemmen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet i disse verkene. Også her. Pedersen spiller den virtuost og med fin forståelse for den musikalske konteksten – elegant og perlende i Mozart og med mørkere farger i Brahms. Strykerne møter ham med en lett og luftig klang som kler Mozart. Derimot kunne de gjerne ha lagt noe mer tyngde inn i den høstlige Brahms-kvintetten.   

Ikke bare for spesielt interesserte

Bergens Tidende, 07.05.2008

Fartein Valen

The Orchestral Music, Volume 1

Elise Båtnes, Fiolin

Stavanger Symfoniorkester dirigert av Christian Eggen

BIS

Sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser

Bråket omkring Fartein Valens musikk startet tidlig. Tonene hans driver omkring uten mål og med, opp og ned som «maneter i grumset vand», det hele virker «pinlig, flaut, latterlig», skrev en konservativ kritiker i 1923. Senere ble Valen skyteskive for sterke nasjonalistiske krefter. Og selv om han med tiden vant stor anerkjennelse internasjonalt, fikk han aldri en sentral plassering i norsk musikkliv. I utlandet omtales han ofte som den viktigste norske komponisten i det 20. århundre; i Norge anses han fremdeles som et anliggende for spesielt interesserte.

Nå har det svenske plateselskapet BIS tatt et prisverdig initiativ og er begynt å utgi orkestermusikken hans. Den første platen i serien starter med tre kortere verk fra tidlig på 1930-tallet og slutter med hans Symfoni No.1, Op.30, fra 1939 og fiolinkonserten, Op.37, fra 1940. Når man lytter til disse verkene, er det ikke vanskelig å forstå de gamle konfliktene: Dette er sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor det fremdeles er god latin i hjemlige kretser å beskrive Valens musikk som trang, asketisk, blodfattig, nerdet, fortenkt osv.

Anekdoten forteller at Valen begynte arbeidet med sin første symfoni etter å ha hørt Bruckners første i radioen. Det virker troverdig. For vel er for eksempel symfonien og fiolinkonserten stort anlagte, polyfone verk skrevet etter alle den kontrapunktiske kunstens regler, men når de fremføres av Stavanger symfoniorkester og Christian Eggen hører man også at dette er personlig formet musikk i forlengelse av den senromantiske tradisjonen med flott, ekspressiv orkesterklang og store dynamiske bevegelser gjennom satsene.

Christian Eggen har drevet kildekritiske studier og revidert en del av partiturene. Men det er nok ikke bare av den grunnen at musikken høres så frisk og ny ut. Stavanger symfoniorkester har en stor del av æren. Pluss ikke minst Elise Båtnes som med sin glassklare, høyspente tolkning demonstrerer at Fartein Valens fiolinkonsert tåler å sammenliknes med Alban Bergs og Arnold Schönbergs bidrag til genren.

Religiøst kitsch

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2001

Verk av Bjørn Kruse, Giya Kancheli og Shostakovich:

Vegard Landaas, saxofon

Bergen Kammerensemble

Leder: Elise Båtnes

Autunnale

Teatergarasjen

Autunnalens avslutningskonsert med Bergen Kammerensemble i strålende tolkning av Shostakovich

Musikerne i Bergen Kammerensemble setter i gang med aller siste nummer på aller siste konsert på årets Autunnale. Komponisten er Shostakovich, verket en versjon for stort ensemble av hans 10. strykekvartett. Og plutselig sitter alle, publikum og musikere, helt ute på kanten av stolene. Stemningen i salen er merkbart forandret.

Det er energi, det er intensitet i musikken. Og vi får en skarp, poengtert tolkning av dette merkelige verket, disse fire satsene som på overflaten virker så enkle og fremadrettede, men som på forunderlig måte forvandler seg underveis slik at musikken ender med å vende tilbake til utgangspunktet og forsvinne i den blå luft.

Før vi kom så langt, var det samtidsmusikk på programmet. Først en uroppførelse av Bjørn Kruses «Pierrots Lament og Harlequinade» som viste seg å være et elskverdig underholdende, men også temmelig ensformig stykke musikk med den glimrende sopransaxofonisten Vegard Landaas i hovedrollen. Landaas var også solist i Giya Kanchelis «Night Prayers», et verk opprinnelig skrevet for Kronos-kvartetten i 1992, men to år senere versjonert for sopransax, strykere og tape, og dedisert til Jan Garbarek. Gjenhøret i Teatergarasjen endrer ikke på førsteinntrykket fra Garbareks innspilning på ECM: Dette er musikk som det er vanskelig å ta på alvor. Religiøst kitsch, patetisk, klagende sentimentalt, musikk beregnet til å bli spilt med himmelvendte, tåreblendede øyne.

Man forstår hvorfor musikerne virket så entusiastiske da de satte i gang med Shostakovich.

Musikalske akvareller

Bergens Tidende Morgen, 08.11.2000

Verk av Bach og Lutosławski

Bergen Kammerensemble

Dirigent og solist: Elise Båtnes

Håkonshallen

Fra tysk barokk til polsk samtidsmusikk. Møte mellom Bach og Lutosławski i Håkonshallen

Elise Båtnes og Bergen Kammerensemble er ikke partitro medlemmer av tidligmusikk-bevegelsen. Så visst ikke. Det er verken tarmstrenger eller lav kammertone når de i disse dagene oppfører Bachs seks Brandenburg-konserter i Håkonshallen. Men at de likevel har tatt lærdom av oppførelsespraktikere og autentisitetsfreaks og årtiers musikalske restaureringsarbeid, det merker man med en gang.

For femti år siden var disse Bach-konsertene tunge, tette, mørke, dekket av sigarrøyk og ferniss. Når Kammerensemblet denne mandag kveld spiller nr. 2, 3 og 4, er de blitt gjennomsiktige som akvareller. Her er det hele tiden lyse, klare farger, her er det muntert swingende musikk med diskret piskende cembalo i bunnen. Av og til swinger det så mye at førstefiolinene blir litt ustø, spesielt i de raske tredjesatsene, men helhetsinntrykket er overbevisende: Dette er vår tids Brandenburg-konserter, slik skal de spilles: Luftig, lett, elegant.

Programmet forteller ikke hvem som hadde solostemmene denne kvelden. Og det er vel greit nok. Bergen Kammerensemble er jo et musikalsk kollektiv. Men man hadde likevel lyst til å nevne navnene på de to glimrende blokkfløytenistene som Elise Båtnes hadde med seg i den fjerde konserten. Eller den fantastiske, treffsikre trompetisten som forgylte yttersatsene i nr. 2 med sylspisse, klokkerene og åndeløst virtuose innsatser: Musikalsk ekvilibrisme på høyt nivå, høyt oppe under kuppelen, uten sikkerhetsnett.

Inn i mellom var det musikk av Witold Lutosławski, den gamle polske samtidskomponisten. Hans «Preludier og Fuga for 13 strykere» fra 1972 har, trass i tittelen og trass i den kontrapunktiske teknikken, ikke så veldig mye til felles med Bach. Men sammenstillingen fungerte likevel ganske bra: Lutosławskis ekspressive strykermusikk og hans eksperimenter med musikalske tilfeldigheter dannet en fin kontrast til Bach. Og Elise Båtnes som førte musikerne gjennom de frie passasjene hvor Lutosławski vil at de skal improvisere over linjer, firkanter og trekanter, fikk demonstrert at hun ikke bare er en bra fiolinist, hun er også en stødig orkesterleder.

For de som ikke var til stede i Håkonshallen på mandag: Det er ikke for sent. Kammerensemblet spiller de resterende Brandenburg-konsertene pluss flere verk av Lutosławski i kveld.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende Morgen, 09.05.1997

Verk av Rossini, Mozart og Dvořák
Elise Båtnes, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk vårrengjøring på sesongens siste Harmoni-konsert

Man kjenner den ut og inn: Rossinis ouverture til «Barberen i Sevilla». En gammel traver, så gammel at den selv kan finne veien hjem. Og så allikevel. På en bra kveld kan selv de eldste traverne bli som nye igjen. Og onsdag var det bestemt en bra kveld i Grieghallen.

På sesongens siste Harmoni-konsert hadde den kinesiske dirigenten Jin Wang og BFO gitt Rossini en grundig oppussing: Satsbildet var blitt høytrykksspylt, de tematiske blokkene sto og gnistret skarpt mot hverandre som fargestrålende legoklosser på rekke. Og det ble spilt lett og elegant, med høyt humør. Men også med en viss nerve. Man merket det allerede ved introduksjonen av hovedtemaet, der Wang satte tempoet an en anelse raskere enn det er vanlig. Og gjennom resten av verket var det hele tiden en underliggende spenning i musikken, en fornemmelse av intenst arbeid under den elegante overflaten.

Som kvelden skred frem ble det tydelig at dette er Wangs musikalske strategi. Han streber etter oversiktlighet både i det lokale satsbildet og i det store, overgripende forløpet. Som mange av tidens yngre dirigenter dyrker han den flotte, blankpolerte orkesterklang, den maskinelle presisjonen i fremførelsen. Og når orkestermaskinen først fungerer, så innstiller han den, bruker den til å presse musikken mot grensene. Det er en strategi som gjorde underverker med Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden». Orkestret ga her en tolkning hvor alt spindelvev var blåst vekk og verkets struktur sto frem i klare, rene konturer.

Men det er et spørsmål om det er rette strategien over for et verk som Mozarts 3. fiolinkonsert. Her ble resultatet en noe umozartsk stramhet i orkesterspillet, og det virket som om Wangs tempovalg i allegro-satsene presset musikken for mye, slik at f.eks. overgangen til den folkelige Strassburger-allegrettoen i 3.satsen nærmest fikk karakter av oppbremsing. Dette påvirket dog overhodet ikke solisten, den imponerende Elise Båtnes. Hun gikk til saken med musikalitet og teknisk overskudd, og ga oss en glimrende, veldisponert tolkning av Mozarts virtuose solostemme. Ubekymret, med trygg autoritet. Men det var tydelig at tolkningen hennes fikk mer farge og dybde, så snart orkestret falt til ro - i kadensene f.eks., og i den langsomme midtersatsen som hun spilte med den helt riktige «zärtlichkeit», med denne særlige ømheten som ifølge C.P.E.Bach er selve kjernen i Mozarts adagioer.