En annerledes avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.06.2020

Verk av Mozart

Leif Ove Andsnes, dirigent, piano

Oslo Filharmonien

Oslo Konserthus

Festspillene

Ifølge tradisjonen må Festspillene slutte med en orkesterkonsert i den første uken av juni. Slik har det alltid vært. Og slik ble det faktisk også i år – selv om Festspillprogrammet 2020 har vært det mest utradisjonelle noensinne.

Da Corona-nedlukkingen var et faktum, ventet de fleste at festspilldirektør Beyer ville kaste inn håndkleet og avlyse alt. Han gjorde ikke det. Heldigvis.

Han og festspillstaben hev seg rundt og klarte å etablere et alternativt, digitalt og gratis tilbud til alle oss som sitter hver for seg rundt om i hjemmene våre. For den musikalske delen av programmet betydde dette strømming av Festspillkonserter uten publikum i salen, spilt av musikere på korrekt Corona-avstand av hverandre – ispedd opptak fra tidligere års arrangementer.

Det har vært to flotte uker med nye musikalske opplevelser på fjernsynsskjermen hver dag, konserter med unge, norske musikere, fine avvekslende programmer.

Og onsdag kveld kom vi altså frem til avslutningskonserten – et rent Mozart-program som ikke ble sendt fra Grieghallen, men – hjelpe meg! – fra Oslo, med Festspillenes allestedsnærværende Leif Ove Andsnes som solist og som musikalsk leder av Oslofilharmonien.

Det ble en annerledes avslutningskonsert – og en annerledes Mozart-konsert. For Andsnes er i gang med «Mozart Momentum», et nytt prosjekt der han  fokuserer på hva som skjedde med Mozart i årene 1785-86. Og den Mozart vi fikk høre onsdag kveld, var ganske mye annerledes enn han vi trodde vi kjente.

De tre verkene på kveldens program er alle skrevet i løpet av et par måneder våren 1785. Først Mozarts klaverkvartett Nr. 1 (g-moll, K478) – som trolig også er musikkhistoriens første verk i denne sjangeren. Når Andsnes spiller den sammen med konsertmester Elise Båtnes (fiolin), Catherine Bullock (bratsj) og Louisa Tuck (cello), forstår vi at dette er et moderne, dramatisk stykke kammermusikk med intense dialoger mellom klaver og strykere og med et tematisk materiale som peker bort mot Beethoven og enda lenger frem.

Men det var kveldens to konserter for klaver og fullt orkester – nr. 20 i d-moll (K466) og  nr. 21 i C-dur (K467) – som virkelig tegnet et annerledes Mozart-bilde.

Mytens Mozart er lett og lekende, elegant, delikat og alltid perlende virtuos. Mens den Mozart som Andsnes her presenterte, viste seg å være en mørk, kontrastrik, nesten demonisk skikkelse, en slags musikalsk «Sturm und Drang»-figur.

Vi merket det i nr. 20 der den truende moll-karakteren i orkestersatsen pekte frem mot dramatikken i en opera som Don Giovanni, og der Andsnes spilte solostemmen muskuløst, stormfullt med tydelige referanser til den unge Beethoven.

Og hvis du trodde at Mozarts klaverkonsert nr. 21 – «Elvira Madigan»-konserten – skildrer et lyst, svensk sommerlandskap, malt i fine pastellfarger, ja, da må du tro om igjen. For når Andsnes og Oslofilharmonien spiller den, skjønner vi at det henger mørke skyer på denne himmelen og at fortellingen på marken handler om sorg og store følelsesmessige konflikter.

Da var Festspillene 2020 vel slutt? Nei, ikke helt ennå. For etterpå kom det enda mer musikk: Det Norske Solistkor og deres dirigent Grete Pedersen skulle hatt en konsert dagen før, men den ble avlyst på grunn av tirsdagens musikalske blackout for George Floyd. I stedet fikk vi høre og se opptaket onsdag kveld. En fin fremføring av Bachs motetter. Og et fint punktum for Festspillene 2020.

Hyllest og avskjed

Bergens Tidende, 29.09.2015

«Meins Lebens Licht»

Nystedt – Bach

Det Norske Solistkor

Dirigent: Grete Pedersen

BIS

Kirkemusikalske komposisjoner av Bach og Nystedt

Med sine 26 sangere er Det Norske Solistkor et lite kor, et kammerkor. Musikalsk sett er det et meget stort kor, et kor av internasjonalt format. Det har eksistert i 65 år og har i hele denne perioden bare hatt to ledere: Knut Nystedt som grunnla det i 1950 og Grete Pedersen som avløste ham i 1990.  

Solistkoret har alltid beveget seg fritt omkring i det vokalmusikalske repertoaret, fra barokk og romantikk til norsk og internasjonal samtidsmusikk, og i de senere årene også med utflukter inn over det folkemusikalske feltet. Nystedt brukte i tillegg koret som et slags verksted der han eksperimenterte med egne komposisjoner.

Nystedt som døde siste år, ville fylt 100 år nå i september. I den anledningen hyller solistkoret og Grete Pedersen ham som dirigent og komponist med en plate der de framfører fem av hans kirkemusikalske komposisjoner og fletter dem sammen med to motetter av Bach, Nystedts store forbilde og inspirasjon. Platen er en hyllest. Og også en avskjed. Begge Bach-motettene – «O Jesu Christ, meins Lebens Licht» (BWV 118) og «Jesu, meine Freude» (BWV 227) – er blitt til i forbindelse med begravelser og har tekster som handler om befrielse fra det jordiske, om lidelse og om håp, temaer som også går igjen i tekstene til Nystedts komposisjoner. 

Solistkorets fremførelse av Bach-motettene er rett og slett imponerende. Det lille kammerkoret får Bachs kontrapunktiske stemmevev til å stå lysende klart og rent. Og klangen er nesten overjordisk vakker. Det unge kammerorkesteret Ensemble Allegria akkompagnerer og matcher korets klangideal. Musikerne spiller riktignok på moderne instrumenter, men klarer likevel å få musikken til å klinge autentisk, med slanke, vibratoløse strykere og syngende oboer. 

Solistkoret gjør også en fin innsats i Nystedt-komposisjonene. Mange av hans kirkemusikalske verk hadde karakter av bruksmusikk, men på denne platen trekker Grete Pedersen og Solistkoret fram en rekke større, mer komplekse verk og demonstrerer spennvidden i produksjonen hans. Her er tidlige, neoklassiske komposisjoner, her er modernistisk inspirerte eksperimenter med krasse dissonanser og voldsomme dynamiske utsving. Og hele tiden en høyspent lidenskap, uttrykt med musikalske midler, og sunget av et finstemt kor. 

Platen slutter poengtert med «Immortal Bach», Nystedts meditasjon over de åtte første taktene fra Bachs koral «Komm, süsser Tod» (BWV 478).

Frem til Beethoven

Bergens Tidende, 25.05.2014

The Beethoven Journey III

Leif Ove Andsnes piano, orkesterleder

Mahler Chamber Orchestra

Det Norske Solistkor

Grete Pedersen dirigent 

Andsnes plasserer seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere

Det varte en stund før vi nådde frem til Beethoven. Eller tilbake for den saks skyld. For tredje etappe av Beethoven-reisen med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra startet i den andre enden av kronologien, med Igor Stravinskijs «Dumbarton Oaks Concerto» fremført av en liten gruppe Mahler-musikere stående på scenen i lyttende, kammermusikalsk samspill. Stykket er skrevet på 1930-tallet, rett før Stravinskij emigrerte til USA, men i Mahler-musikernes stand-up versjon var det som om han allerede var ankommet jazzens fedreland. Første sats har betegnelsen «tempo giusto», det rette tempo. Det kunne for så vidt vært overskriften på hele denne lekende, spretne, rytmisk poengterte tolkningen.

Det fortsatte med 1900-tallsmusikk, nå med hele orkesteret og Det Norske Solistkor ledet av Grete Pedersen i en vakker, sterk og klart artikulert fremførelse av Arnold Schönbergs mektige korverk «Friede auf Erden» fra 1911.

Så var det Beethoven. Med Andsnes som solist og dirigent i «Korfantasien», dette underlige verket der Beethoven har pakket alt mulig musikalsk stoff sammen og konstruert en slags forløper for den niende symfonien. Andsnes åpnet improvisasjonssatsen med forrykende virtuositet og hadde etterpå en lang, sprudlende og humørfylt dialog med orkesteret før koret satte inn og forsikret oss om at «når kjærlighet og kraft forenes, belønnes menneskene med gudenes gunst».

Og så nådde vi da frem til «Keiserkonserten», Beethovens siste klaverkonsert. I en rørende, vakker tolkning.

Det er like merkelig, like overveldende hver gang Andsnes spiller Beethoven. Alt er på plass, alt er under kontroll, hver en trille, hvert et løp står glassklart. Han er sikker, teknisk perfekt, cool. Og så er det likevel så mye lidenskap, så mye lengsel, så mye følelsesmessig intensitet i tolkningen hans.

Det mest slående – og paradoksale – er stillheten i musikken. Som om Andsnes hver gang, selv i de mest turbulente dialoger med orkesteret, klarer å skape et eget rom og en egen ro omkring klaverstemmen. I førstesatsens lyriske sidetema skaper han en stemning av høytid og forventning. I adagioen er det som om tiden står stille og stivner til rom, som om han har uendelig tid og plass til å flette klaverstemmen inn mellom orkesterets markeringer. I overgangen til tredjesatsen nøler han, spiller de første toner av det nye temaet et par ganger, vil liksom ikke gi slipp på freden og stillheten. Og så braker tredjesatsen løs, vill og mektig.     

Det varte mange år før Andsnes tok Beethoven-konsertene inn på repertoaret sitt, men nå er de der. Og han selv har plassert seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere. 

Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

Høststemning

Bergens Tidende, 09.11.2011

Im Herbst

Korverk av Brahms og Schubert

Dirigent: Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Det Norske Solistkor synger Brahms

Sett denne musikken på programmet, og den vil – blant hundre andre komposisjoner – røpe hvem som har skrevet den. Dette er «fullstendig Brahms» – skrev Heinrich Schenker i 1892 i en gjennomgang av «Fünf Gesänge» (op. 104). Det er vanskelig å være uenig, i alle fall når man lytter til Det Norske Solistkors fine tolkning. Det er høststemning i disse fem sangene. Tekstene handler om alderdom og resignasjon, og musikken er «fullstendig Brahms» – avdempet, vemodig. Den modne Brahms har mobilisert all sin musikalske erfaring, og Grete Pedersen og koret følger ham på veien med varm klang og forbilledlig klar artikulasjon og diksjon slik at alle nyanser og betydningsskift i tekstene får det helt rette musikalske uttrykket. Den yngre Brahms er representert med to satstekniske praktstykker, «Geistliches Lied» (op.30) og «Warum ist das Licht gegeben» (op.74, nr.1). Og som innledning demonstrerer Solistkorets hans mer løsslupne side med et utvalg sigøynersanger (op. 103). De synger også to korverk av Schubert underveis. Men det er Brahms-tolkningene som bærer platen.  

Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».  

Fra den glemte tiden

Bergens Tidende, 06.09.2006

Sigurd Islandsmoen: Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran; Marianne Beate Kielland, alt; Ulf Øien, tenor; Trond Halstein Moe, bass

Det norske solistkor

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Terje Boye Hansen

2L

Et gjenoppdaget norsk Requiem

Sigurd Islandsmoen skrev sitt Requiem midt på 1930-tallet. Det ble fremført noen ganger på 1940-tallet og ble så glemt. Partituret og stemmene forsvant i 1953, men Terje Boye Hansen har klart å rekonstruere verket etter mikrofilmkopier. Og nå har han da spilt det inn på plate med Kristiansand Symfoniorkester, Det norske solistkor og fire, gode solister.

Det er mye god musikk i dette verket. Her er innslag av folketone, her er fine korsatser, flott orkesterklang og velklingende linjer til solistene. Alt i alt: enkel og grei musikk – uten mothaker, skrevet av en solid håndverker som tilsynelatende var helt uberørt av alle de store musikalske omveltningene som var skjedd i løpet hans levetid.

Det er selvsagt fortjenstfullt at enda et verk fra denne glemte tiden i norsk musikkhistorie nå foreligger på plate. Men det er nok tvilsomt om dette verket har mer enn – nettopp – historisk interesse.