Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Tilegnelse

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hildegard von Bingen

Ordo Virtutum

Ensemble Belcanto

ECM New Series

Middelaldersang i samtidsmusikalsk perspektiv

Sjelen kjemper mot djevelens fristelser, får hjelp av dydene og ankommer til sist det himmelske Jerusalem. Den allegoriske historien fortelles i «Ordo Virtutum», et syklisk korverk skrevet av abbedissen Hildegard von Bingen på midten av 1100-tallet. Gruppen Sequentia som i sin tid åpnet Hildegards musikk for et moderne publikum, utgav en versjon av Ordo på slutten av 1990-tallet. Nå foreligger enda en innspilling, denne gang med Dietburg Spohr og hans Ensemble Belcanto. Og i motsetning til Sequentia som trofast fremførte Hildegards enstemmige, gregorianske melodilinjer, har den lille Belcanto-gruppen valgt å tolke Ordo i et samtidsmusikalsk perspektiv.  De bearbeider verkets ulike deler med moderne vokalteknikker. De mumler, de hvisker, de skriker. De legger dissonante klangtepper innover Hildegards monotone linjer. Og noen ganger slutter de å synge og lar i stedet to stotrende barnestemmer resitere den latinske teksten. En historisk ukorrekt fremføring, ja visst. Men et spennende forsøk på nåtidig tilegnelse og tolkning av et verk fra en gammel, fremmed verden.

Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.

Et løfte om lykke

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Sequentia

Verk av Hildegard von Bingen

Domkirken

Hypnotisk, ekstatisk middelaldermusikk.

Domkirken, mandag kveld: Åtte svartkledde kvinner kommer inn og plasserer seg midt i rommet, en av dem intonerer «O quam mirabilis». Konserten med gruppen Sequentia er begynt. Det gjelder musikk fra 1100-tallet, utdrag av Hildegard von Bingens musikalske livsverk Symphonia armonie celestium revelationem.

Åtte kvinnestemmer i strengt enstemmig, modal sang; en enkel melodisk linje oppbygget av de samme små figurer som repeteres igjen og igjen i stadig nye kombinasjoner, av og til med en fiolintone som drone i bunnen. En hel kveld uten en eneste treklang: Fremmedartet, monotont på grensen til det enerverende, men etterhvert også hypnotisk, hallusinerende ekstatisk.

Vi sitter i en protestantisk kirke og lytter til katolsk musikk skrevet i Rhinlandet for 800 år siden. Vi er flere hundrede mennesker sammen, men musikken var opprinnelig beregnet skrevet for en ganske snever krets. På halvannen time hører vi en serie musikkstykker som opprinnelig ble oppført med store mellomrom, spredt ut over det liturgiske året. I Hildegards kloster sto det poetiske ordet i sentrum, mens musikken var noe sekundært, en ancilla, en tekstens tjenestepike; i Domkirken er det kun musikken tilbake; hva den latinske teksten forteller er det ingen som skjønner.

Det er mange motsigelser og merkverdigheter i denne situasjonen. På den annen side er den bestemt ikke ukjent. Dagens kulturliv er jo nettopp slik: alle tidligere kulturers produkter er til stede, til rådighet. Men rommeligheten har sine omkostninger: Når fortidens verk rives ut av alle opprinnelige kulturelle, historiske og sosiale sammenhenger, forfaller de, de mister den egentlige funksjonen, den innerste meningen – og blir til eksotikk, estetikk. Og slik er det vi møter Hildegards musikk: en gang var den et ledd i et mystisk ekstatisk ritual blant søstrene på Rupertsberg, i dag er den blitt til eksotisk klang, til Kunst, til Verk – til «stykker» som kan oppføres på konsert i Bergen.

Og det er dette som virker så overveldende når disse åtte sterke kvinnestemmene bringer Hildegard enstonige musikk inn i Domkirken mandag kveld: Den ytterste fremmedheten, bevisstheten om at vi aldri noensinne vil kunne forstå denne musikken, aldri høre den slik den ble tenkt. Og så, på den annen side, opplevelsen av at det i disse minimalistisk rensede melodilinjer allikevel er noe som stadig klinger, henover en avgrunn på 800 år: en eiendommelig glødende sanselighet, et løfte om lykke.