Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.