Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.

Kjærlighet på avstand før og nå

Bergens Tidende, 22.05.2008

Kaija Saariaho: «L’amour de loin»

Libretto: Amin Maalouf

Regi, scenografi: Elmgreen & Dragset

Jaakko Kortekangas, Pia Freund og Helene Gjerris

Kor Vest

Baldur Brönnimann: Dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene og Den Nye Opera

Grieghallen

Festspillene starter med Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» i overrumplende oppsetting

For en spennende start på Festpillene! På den aller første kvelden spiller Boye-Hansen ut et av sine sterkeste kort: Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» fra 2000 i en overrumplende oppsetting designet spesielt til anledningen.

Det handler om høvisk kjærlighet på 1100-tallet, om trubaduren Jaufré fra Aquitaine som drømmer om den ideelle kvinnen. En dag forteller en pilegrim ham at Clémence i Tripoli har alle de kvalitetene han søker. Og da den samme pilegrimen reiser tilbake og forteller Clémence om Jaufré, oppstår det kjærlighet på avstand. Til sist reiser Jaufré ut til den fjerne elskede, men han blir syk underveis og dør nettopp som de møtes. Den ideelle, kyske kjærligheten klarer ikke overgangen til virkelighetens verden.   

Historien er vakkert fortalt i melankolske monologer og dialoger skrevet av Amin Maalouf. Og Kaija Saariaho har vevet et skimrende, suggestivt musikalsk teppe med spor av Debussy, gamle trubadursanger og arabiske skalaer, mikset med moderne elektronikk. Det klinger flott. Men likevel. Kan det bli opera av en så enkel historie? Jo visst. Og sikkert flere forskjellige slags

Radarparet Elmgreen & Dragsets versjon er i utgangspunktet en konsertfremføring. De tre sangerne agerer ikke, de står i den ene siden av scenen og synger – samtidig med at fortellingens personer og miljøer vises i stiliserte animasjonsbilder på et lerret bak dem. Stilen er tegneserieaktig med spor av Corto Maltese; fargene er som fra en ipod-reklame. Det hele er på grensen til det banale, men like fullt et interessant grep. For når Elmgreen & Dragset fritar sangerne fra å skulle «spille» den statiske handlingen i scenerommet, kan det åpnes et annet, imaginært, rom på lerretet hvorfra det kan legges friere innspill inn over historien.

Animasjonsbildene fabulerer poetisk over middelaldermiljøet. Men fungerer også som aktualiserende kommentarer. Elmgreen & Dragset klarer – uten pedagogiske pekefingrer – å antyde både paralleller og forskjeller mellom den middelalderlige kjærlighet på avstand og den moderne, mer kontante fjernkontakt mellom ungdommer via email og chat.

De tre sangerne – barytonen Jaakko Kortekangas (Jaufré), sopranen Pia Freund (Clémence) og mezzosopranen Helene Gjerris (Pilgrimen) – gjør en kjempeinnsats med Saariahos krevende materiale. Kor Vest klinger fint bak teppet, og i orkestergraven dirigerer Baldur Brönnimann et velspillende Bergen Filharmoniske Orkester. Da kan vi visst ikke ønske oss mer.

En historisk begivenhet

Bergens Tidende, 17.03.2007

Verk av Luigi Nono, Ketil Hvoslef, Kaija Saariaho og Lasse Thoresen

Ilze Klava, bratsj

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Borealis
Grieghallen

Borealis inntar Grieghallen med flygende faner

En torsdagskonsert der det utelukkende blir spilt musikk fra de siste tiårene, deriblant en duggfrisk urfremførelse; der tre av komponistene er til stede i salen; der solistene alle er hentet fra byens eget symfoniorkester – hvis ikke dette er en historisk begivenhet, så vet ikke jeg.

Torsdag kveld forlot Borealis de små, uformelle spillestedene i byen og inntok Grieghallen, tradisjonsmusikkens høyborg, med flygende faner. Og klarte å demonstrere hvor sammensatt og spenstig et fenomen vår tids orkestermusikk kan være.

Italienske Luigi Nono som døde i 1990 er den eldste av komponistene som sto på kveldens program. Han er – paradoksalt nok – også den mest radikale. I hans korte, konsentrerte komposisjon «A Carlo Scarpa architetto» fra 1984 er det etterkrigsmodernismens strenge krav om «nie erhörte Klänge» som gjelder, ja, det er ikke bare klangene som aldri er hørt før: Selve den musikalske konstruksjonen er annerledes enn hva vi er vant med – en serie korte, skjøre klangbegivenheter som hele tiden blir avbrutt av relativt lange pauser slik at det ikke er mulig å danne lengre, musikalske forløp og sammenhenger.

Med kveldens urfremførelse var vi straks på tryggere grunn. I Ketil Hvoslefs nyskrevne konsert for bratsj er det både gjenkjennelige motiver og ekspressiv rytmikk. Og mye å bryne seg på for solisten. BFOs glimrende førstebratsjist Ilze Klava fikk anledning både til å vise frem instrumentets myke, melankolske karakter og til å demonstrere dets betydelige kraft i samspillet med skarpe blåsere og livlig slagverk.  

 

Med finske Kaija Saariahos «Orion» fra 2002 som ble spilt etter pausen, var vi igjen i et helt annerledes musikalsk univers. Her er det snakk om en statisk, nærmest impresjonistisk, klangverden der kun enkelte, brå endringer i dynamikk former forløpet – inntil orkestret setter punktum med en energisk, rytmisk finale. Konserten som helhet fikk også en flott finale – med trombonistene John-Arild Suther og Rune Hannisdal stående hevet over orkesterkollegene som velopplagte solister i Lasse Thoresens jazzy joik-fantasi «Emergence». Vel blåst!

Det er naturlig nok verkene som står i sentrum en slik kveld. Nye verk, ukjente verk, verk man sjeldent hører. Men vi må ikke glemme orkestret. BFO ledet av Ingar Bergby var konstant i ilden og gjorde en flott innsats slik at notene i partiturene ble til musikk. Og de aldri før hørte klangene kom til å klinge.