Sorg, avskjed og håp

Bergens Tidende, 22.11.2013

Verk av Bach, Hartmann og Mozart

Masaaki Suzuki, dirigent

KorVest, Norges KorForbunds Ungdomskor og Sangstudenter fra Griegakademiet

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med tidligmusikkeksperten Masaaki Suzuki

Siste plate i Masaaki Suzuki kritikerroste Bach-serie kom for et par uker siden. Hvor går veien videre nå for en musiker og dirigent som i flere tiår har vært forbundet med Bach og tidligmusikken? Hans konsert i går i Grieghallen forteller at han retter blikket fremover i musikkhistorien. Men han starter fremdeles med Bach, med motetten «Jesu, meine Freude» (BWV 227), et korverk som handler om å ta avskjed med det jordiske livet.

Suzuki satte sangerne for Kor Vest i sentrum bare støttet av et lite continuo-ensemble. Det ble en fin en avdempet Bach-tolkning med gjennomsiktige klanger og klar linjeføring, selv i den kompliserte dobbeltfugaen i sjette sats.

Herfra var det et voldsomt tidssprang frem til 1939 og tyske Karl Amadeus Hartmanns «Concerto funebre» for solofiolin og strykere. Men denne fritonale fiolinkonserten har en grunntone av fortvilelse og håp som minner om Bach-kantaten. BFOs konsertmester David Stewart spilte solostemmen og gikk gjennom et stort følelsesregister, fra den tyste, insisterende starten frem til den klagende, deklamerende slutten.

Etter pausen handlet det igjen om sorg og avskjed og håp, nå med Mozarts Requiem (KV 626). KorVest hadde følge av mange andre korsangere. Men selv om antallet sangere var mangedoblet, ble klangen aldri massiv. Suzuki tok med seg erfaringene fra tidligmusikken. Han valgte raske, elastiske tempi og satset på klarhet og skarpe kontraster i klangbildet. Koret gjorde fint rede for satsstrukturenog hadde av og til store, dramatiske utbrudd.

Foran orkestret hadde Suzuki en formidabel solistkvartett anført av Carolyn Sampsons strålende sopran. Thomas Walker sang tenorstemmen med operaaktig frasering og de to toppstemmene fikk solid støtte av Marianne Beate Kiellands mørke alt og Christian Immlers solide bass.

Fra komedie til tragedie

Bergens Tidende, 03.11.2013

Beethoven: Fidelio

Regi: Oskaras Korsunovas

Scenografi: Gintaras Makarevicius

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest og Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Musikalske forvandlinger i Beethovens Fidelio 

Fidelio er den eneste operaen Beethoven noensinne skrev. Han strevet med den. Ikke bare skrev og forkastet han en hel haug med ouverturer, han skrev også tre ganske ulike versjoner av den, en i 1805, en i 1806 og en i 1814. Og fikk den likevel ikke til å falle helt på plass. I en moderne operahistorie leser vi at Fidelio er «et forrevet monument over tyskspråklig operas forvirrede tilstand i en overgangsperiode».

Forvirring er det i alle fall i versjonen fra 1814, den som vanligvis oppføres i dag, og som også Bergen Nasjonale Opera presenterte i går. Det starter med forvekslinger i et spansk fengsel. Unge Jaquino elsker Marzelline, fangevokteren Roccos livlige datter. Hun elsker dessverre Fidelio, og Fidelio er i virkeligheten Leonore, en forkledd kvinne som har fått seg jobb i fengselet for å redde frihetskjemperen Florestan, mannen hennes som den onde guvernør Pizarro har kastet i fangehullet uten lov og dom.

Ganske mye av første akt går med kryssende kjærlighetserklæringer. Og så glemmer Beethoven plutselig Marzelline og Jaquino. Og resten av operaen handler om Leonore og Florestan, og om den spanske kongens minister, Don Fernando, som redder Florestan i siste liten og straffer guvernør Pizarro. Kort sagt: Det starter som et komisk syngespill i 1700-tallsstil og det slutter som en opera i det som skulle bli 1800-tallets store tyske, tragisk-heroiske tradisjon. Er det mulig å få dette til å henge sammen? Det er spørsmålet som alle fremføringer sliter med å finne svar på.

Litauiske Oskaras Korsunovas som har regissert Fidelio for Bergen Nasjonale Opera, ser på en måte bort fra problemet. Han velger den tradisjonelle løsningen og satser alt på det heroiske frihetstemaet. Det betyr at hovedvekten i fremføringen ligger i andre akt, mens første akt fungerer som en ganske lang opptakt der konfliktene og persongalleriet etableres. Men selv om de to aktene på det regimessige planet fungerer som relativt adskilte elementer, blir forvandlingen fra komedie til tragedie likevel forberedt og gjennomført i første akt - med musikalske midler. For mens Trine Wilsberg Lund og Thorbjørn Gulbrandsøy synger Marzelline og Jaquino lett og elegant, i fin diverterende stil, brenner den imponerende engelske sopranen Rachel Nicholls hele tiden igjennom all munterheten med flott, kraftig stemme og et enormt uttrykksregister. Og demonstrerer allerede fra starten at Leonore-figuren er musikkhistoriens første dramatiske sopran, en forløper for Wagners store heltinner.

Den koreanske bassen In-Sung Sim som synger Rocco, peker på samme måte fremover. Og da Daniel Kirch gjør sin entré i andre akt og synger Florestan som en flott Wagnersk heltetenor, er det ikke lenger noen tvil. Vi har definitivt forlatt det enkle syngespillet og er kommet inn i det moderne musikkdramaets verden.

Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester legger solid akkompagnement gjennom hele forløpet. Og KorVest og Bergen Filharmoniske Kor spiller en aktiv rolle - med flott tolkning av det berømte fangekoret i slutten av første først akt og med triumfkoret i andre akt iscenesatt som fargerikt rosetog.

Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Opera og kontinuitet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.02.2012

Da Mary Miller siste år presenterte sitt første sesongprogram på Den nye opera, snakket hun om å favne bredt og ta hensyn til at det finnes flere forskjellige slags operapublikum og flere forskjellige slags operainteresser. Programmet skulle romme både gammelt og nytt, både det kjente og det mindre kjente, og det skulle også gjerne vise fram kjente verk på nye måter.

Nå er vi midtveis i forløpet. Bak oss ligger en scenisk versjon av Mozarts Rekviem, en konsertversjon av Wagners Siegfried med Kent Nagano som dirigent, pluss en oppsetting av Chabriers musikalske spøk L’Etoile. De neste månedene blir det Debussys Pelléas og Mélisande i Logen i en kammerversjon, så kommer Händels Xerxes som festspillopera med Stefan Herheim som regissør, og til sist Rossinis Askepott som sommeropera i slutten av juni.

Så, jo da, så langt ser det ut som om programmet svarer til Millers beskrivelse fra i fjor – annet ville vel også være rart. Men ser man nøkternt på saken, er situasjonen ikke helt så idyllisk. At Miller fikk Naganos Siegfried til Bergen, var et kupp. Og det er fint at hun har fått arrangert en Herheim-oppsettning i samarbeid med Festspillene. Men sett som helhet har sesongprogrammet hennes et merkelig halvhjertet preg. Mozarts Rekviem var ikke en operaoppsetting. Konsertversjonen av Siegfried var en slags generalprøve for Nagano på en oppsetting han skal ha i Bayerische Staatsoper senere i år. Chabriers L’Etoile var et lite, uvesentlig divertissement. Og alle oppsettingene, bortsett fra sommeroperaen, er utenlandske produksjoner som er blitt tilpasset bergenske forhold, først og fremst ved at det er BFO som spiller og KorVest som synger korpartiene.

At programmet har denne bleke, litt tilfeldige karakteren, henger sammen med at Den nye opera ikke – slik Miller pleier å si – er et «operakompani». Den nye opera er et «operaselskap», en bedrift som – nå på femte år – driver med import av enkeltstående operaforestillinger til Bergen. I fjor snakket Miller om at fordelene ved denne situasjonen. Den nye opera er en fleksibel organisasjon som opererer med kort planhorisont, sa hun.

Det er ingen tvil om at Den nye opera som organisasjon gir – og har gitt – Bergenspublikummet mange profesjonelle og kunstnerisk vellykkete oppsettinger. BFO og koret har fått god operaerfaring gjennom dette arbeidet. Men dette er ikke en organisasjonsform som skaper et basisensemble. Den skaper ikke kontinuitet og utvikling fra år til år. Den skaper ikke et repertoar av forestillinger som kan tas fram og settes opp med jevne mellomrom. Det utvikler ikke en egen musikalsk og scenisk identitet. Og det er et stort spørsmål om Miller med programmer som dett skaper det nødvendige grunnlaget for at det med tiden kan bli et skikkelig operahus i Bergen.

Fortid og fremmedhet

Bergens Tidende, 05.26.2011

Igor Stravinsky: Oedipus Rex

Regi: Eirik Stubø

Dirigent: Baldur Brönnimann

Kormester: Håkon Matti Skrede

KorVest

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer Eirik Stubøs tolkning av Stravinskys Oedipus Rex

Oedipus Rex, Igor Stravinskys og Jean Cocteau versjon av Sofokles’ tragedie, skulle vært en opera, men ble et «opera-oratorium». I den tolkningen som Eirik Stubø presenterte i Grieghallen i går, følger han langt på vei Stravinskys anvisninger om hvordan denne genrekrysningen bør framføres.

Scenebildet er et nakent rom der kor og solister det meste av tiden står som levende statuer på rekke i forgrunnen. Nye personer som introduseres i handlingen, trer et skritt fram og synger deklamerende ut mot publikum, ikke mot hverandre. Bevegelser og gester er holdt på et minimum. Det harde, kalle rommet og den nedstrippete regien skaper avstand og får historien om kong Ødipus til å framstå som et monumentalt, grusomt ritual. Nettopp slik Stravinsky ønsket det.

Stravinsky og Cocteau understrekte i tillegg historiens fortidighet ved med mellomrom å la en moderne «konferansier» kledd i smoking komme inn på scenen og forklare publikum hva den uforståelige latinske teksten betyr og hva som kommer til å skje i det følgende. Kanskje Stubø også burde ha fulgt denne anvisningen? Nå leser Ingeborg Raustøl i stedet Jon Fosses gjendiktning av Fortellerens tekst fra en plass midt i ensemblet, og selv om framførelsen hennes er flott og kraftfull, mister Stubø med dette grepet muligheten for å la den nåtidige konferansieren skyve enda et lag inn mellom den fortidige historien og det nåtidige publikum.

På grunn av den spartanske sceniske framstillingen er det musikken som står i sentrum – også dette i god overensstemmelse med Stravinskys ønsker. Ved framførelsen i går imponerte herrene fra Kor Vest med stort, dramatisk uttrykk og en intensitet som holdt seg oppe fra de første taktene og helt fram til den avsluttende avskjed med den blinde Ødipus. Og dirigenten Baldur Brönnimann ga sammen med BFO en glødende tolkning av orkestersatsen som fikk alle kollisjonene mellom de modernistiske og arkaiserende elementene i Stravinskys fargesprakende partitur til å stå knivskarpt.

Blant solistene utmerket finske Tuija Knihtilä seg som en flott, ekspressiv Iokaste, og den kanadiske tenoren Gordon Gietz som ble kastet inn i forestillingen for et par dager siden, var en tilfredsstillende Ødipus. Og blir sikkert enda bedre ved forestillingen i morgen.

Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.

Ubehaget i kulturen

Bergens Tidende, 27.05.2010

Festspillene / Film

Koyaanisqatsi (1982)

Godfrey Reggio, regi

Philip Glass, musikk

Philip Glass Ensemble

Morten Lassenius Kramp, bass

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor og sangere fra Kor Vest

Michael Riesman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Effektiv framførelse av Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi

Det var premiere i Grieghallen i går. Vel, ikke premiere på Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi. Den er – som Philip Glass’ musikk – fra 1982. Men Europa-premiere på filmen akkompagnert av live musikk med Glass selv som keyboardist.

Filmen har selvsagt ikke endret seg siden 1982. Den er framdeles et visuelt orgie som starter med en skarp motsetning mellom vidstrakte, mennesketomme naturområder og forurensede industriområder. Og som fortsetter med bilder av overbefolkede storbyer, rakettavfyringer, fortettede trafikkmaskiner osv. 

Naturen er hellig og herlig, men menneskene ødelegger verden. Budskapet er enkelt, på grensen til det banale. Men Reggio formidler det effektivt med virtuos utnyttelse datidens mest avanserte fly- og filmteknologi. Her er sveipende luftfotografier bortover storslåtte ørkener og canyons, og her er time- lapse teknikk som får skyene til å danse og bilene på motorveiene til å likne flytende lavastrømmer.

I 1982 mente mange at filmen mest var beregnet på eldre, skjeve hippier. Men sett i dag, nesten tretti år senere, er det ikke new age filosofien og referansene til Hopi-indianerne som virker slående. Det er derimot selve Reggios raseri, hans vemmelse, hans ubehag ved den moderne kulturen, og hans insisterende, akselererende framvisning av alt det groteske og obskøne ved det amerikanske samfunnet. Koyaanisqatsi er, sett i dag, en slags oppdatert «Modern Times». Uten Chaplins humor og uten forsonende momenter.

Philip Glass’ musikk hadde heller ikke endret seg, selv om den i går ble framført med stor besetning. Den var framdeles like irriterende og enerverende, med evige repetisjoner av enkle melodiske celler spent ut over enkle harmonisekvenser. But it works, mate! Musikken hans fungerer som bare det. Nå som den gang. Han bruker alle de eldste knepene i filmkomponistenes  bok, lar musikken forme den uformelige bildestrømmen og legger spooky klanger inn under bildene av verdens heslighet når det trenges. Diskret er han ikke. Men hvis musikken hans ikke var der, ville filmen falle sammen som de eksploderende høyblokkene Reggio er så fascinert av.

Glass og hans musikere og dirigenten Michael Riesman hadde prøvd dette før og hadde full kontroll. Og BFO og koret inntog sine plasser og føyde seg fint inn i sammenhengen. Koyaanisqatsi er en menneskeskapt maskin. Den går som smurt. Effektivt og sikkert.

Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.

Kjærlighet på avstand før og nå

Bergens Tidende, 22.05.2008

Kaija Saariaho: «L’amour de loin»

Libretto: Amin Maalouf

Regi, scenografi: Elmgreen & Dragset

Jaakko Kortekangas, Pia Freund og Helene Gjerris

Kor Vest

Baldur Brönnimann: Dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene og Den Nye Opera

Grieghallen

Festspillene starter med Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» i overrumplende oppsetting

For en spennende start på Festpillene! På den aller første kvelden spiller Boye-Hansen ut et av sine sterkeste kort: Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» fra 2000 i en overrumplende oppsetting designet spesielt til anledningen.

Det handler om høvisk kjærlighet på 1100-tallet, om trubaduren Jaufré fra Aquitaine som drømmer om den ideelle kvinnen. En dag forteller en pilegrim ham at Clémence i Tripoli har alle de kvalitetene han søker. Og da den samme pilegrimen reiser tilbake og forteller Clémence om Jaufré, oppstår det kjærlighet på avstand. Til sist reiser Jaufré ut til den fjerne elskede, men han blir syk underveis og dør nettopp som de møtes. Den ideelle, kyske kjærligheten klarer ikke overgangen til virkelighetens verden.   

Historien er vakkert fortalt i melankolske monologer og dialoger skrevet av Amin Maalouf. Og Kaija Saariaho har vevet et skimrende, suggestivt musikalsk teppe med spor av Debussy, gamle trubadursanger og arabiske skalaer, mikset med moderne elektronikk. Det klinger flott. Men likevel. Kan det bli opera av en så enkel historie? Jo visst. Og sikkert flere forskjellige slags

Radarparet Elmgreen & Dragsets versjon er i utgangspunktet en konsertfremføring. De tre sangerne agerer ikke, de står i den ene siden av scenen og synger – samtidig med at fortellingens personer og miljøer vises i stiliserte animasjonsbilder på et lerret bak dem. Stilen er tegneserieaktig med spor av Corto Maltese; fargene er som fra en ipod-reklame. Det hele er på grensen til det banale, men like fullt et interessant grep. For når Elmgreen & Dragset fritar sangerne fra å skulle «spille» den statiske handlingen i scenerommet, kan det åpnes et annet, imaginært, rom på lerretet hvorfra det kan legges friere innspill inn over historien.

Animasjonsbildene fabulerer poetisk over middelaldermiljøet. Men fungerer også som aktualiserende kommentarer. Elmgreen & Dragset klarer – uten pedagogiske pekefingrer – å antyde både paralleller og forskjeller mellom den middelalderlige kjærlighet på avstand og den moderne, mer kontante fjernkontakt mellom ungdommer via email og chat.

De tre sangerne – barytonen Jaakko Kortekangas (Jaufré), sopranen Pia Freund (Clémence) og mezzosopranen Helene Gjerris (Pilgrimen) – gjør en kjempeinnsats med Saariahos krevende materiale. Kor Vest klinger fint bak teppet, og i orkestergraven dirigerer Baldur Brönnimann et velspillende Bergen Filharmoniske Orkester. Da kan vi visst ikke ønske oss mer.