Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen