Uten sikkerhetsbelte

Bergens Tidende, 26.05.2014

Hagen Quartett

Musikk av Beethoven

Håkonshallen

Friske, spontane tolkninger av Beethovens kvartettverk

Hagen-kvartetten har spilt i kammermusikkens internasjonale første divisjon i mer enn et kvart århundre. Og de fire østerrikerne har alltid hatt Beethoven på programmet. Nå har de tatt hans 16 strykekvartetter opp til grundig overveielse og revisjon. Resultatet av deres nye tolkninger presenterer de for tiden på konserter rundt om i verden. Noen steder fremfører de alle strykekvartettene fordelt over en rekke konserter.  På årets festspillprogram var det bare blitt plass til en enkelt konsert. Men vi fikk likevel, tror jeg, et ganske godt inntrykk av hvordan de i dag ser på Beethovens kvartetter.

Konserten i Håkonshallen på lørdag startet med to av de tidligste kvartettene – nr. 3 i D-dur (som visst egentlig var den første Beethoven skrev) og nr. 5 i A-dur. Det er i disse kvartettene at forbindelsen til Haydn og Mozart er tydeligst – det er i alle fall den tradisjonelle oppfattelsen av saken. Men i Hagen-kvartettens stormfulle tolkning fikk vi fra første takt understreket alle de trekkene som peker fremover, bort fra wienerklassikken. Her ble det spilt med voldsomt trykk på alle dynamiske aksenter, her var det markering av alle harmoniske konflikter, og her var det brå skift i tonekvalitet som fremhevet underliggende tematiske motsetninger og kastet plutselige skrålys inn over velkjente satser. Og selv i den innsmigrende menuetten fra nr. 5 dukket det opp friske, uventede spark som nærmest fikk trio-delen til å høres ut som oppfordring til folkedans.

Hagen-kvartetten har i mange år vært innbegrepet av sentraleuropeisk kammermusikk – med avslepet, avrundet klang og omhyggelig samstemt frasering. I Håkonshallen var tolkningene deres fremdeles samstemte, men det var også en frihet i spillet, en frisk spontanitet og en vilje til å satse stort og spille uten sikkerhetsbelte, noe som ble ekstra tydelig etter pausen da det var Beethovens nr. 14, op. 131 som sto på programmet.

Etter at ha hørt hvordan de to tidlige kvartettene før pausen ble spilt langt fremover i tid, hadde vi kanskje forventet en enda mer ekspresjonistisk tolkning av denne sene, merkelige kvartetten med de sju satsene som spilles uten pauser og som beveger seg i stadige brudd gjennom en lang rekke tonearter. Og ekspressivitet var det riktignok, i rikelig mål, men det var også en stram konsekvens i Hagen-kvartettens tolkning, en klar musikalsk retning og en omhyggelig redegjørelse for hele det kompliserte, tematiske vevet som binder de sju, veldig forskjellige satsene sammen – en sublim avslutning på en formidabel konsert der vi fikk demonstrert både bredden og de store utfordringene i Beethovens forunderlige kvartettverk.