Ekstrem oppussing

Bergens Tidende, 29.05.2013

Konsert / Festspillene

Freiburger Barockorchester

Håkonshallen

Nytt lys på Bachs fiolinkonserter

Er ikke det meste sagt og gjort når det gjelder Bachs fiolinkonserter? Det er snakk om noen av hans mest populære verk. Alle de store fiolinistene, gamle som unge, har vært der og gitt sitt besyv med. Andrew Manze, Rachel Podger og mange andre av tidligmusikkens stjerner har selvsagt også tatt turen innom. Er det da mer å si? Noe å tilføye?

Etter å ha hørt det tyske tidligmusikkensemblet Freiburger Barockorchester spille konsertene i Håkonshallen i går, må svaret bli et rungende «ja!». For her var det mye som hørtes veldig nytt og annerledes ut. Mange ganger virket det som om musikerne hadde drevet med ekstrem oppussing. Avleiringene av 300 års fortolkningspraksis var slipt vekk. Orkesterklangen var til tider nesten gjennomsiktig, minimalistisk, samtidig med at utrykket dynamisk sett var spent helt ut mot ytterkantene, med feiende, swingende fremdrift i de raske satsene og tilbakelent sanselighet i de mer langsomme avsnittene.

At de to hovedsolistene, Petra Müllejans og Gottfried von der Goltz, også er orkestrets ledere gjør at solostemmene deres glider sømløst inn og ut av orkestersatsen. Samtidig er de som solister så forskjellige som natt og dag og setter hver især et tydelig, personlig stempel på de enkelte verkene – Müllejans kaster seg inn i a-moll konserten (BWV 1041) med lys, slank tone, hissig, stormfull, hele tiden balanserende på kanten av stupet, mens von der Goltz spiller E-dur konserten (BWV 1042) rolig, avbalansert, med mørk klangfull stemme.  Og når de sammen spiller dobbelkonserten i d-moll (BWV 1043), vever solostemmene seg sammen og gjør verket til en åpenhjertig dialog mellom to karakterfulle og temperamentsfulle samtalepartnere.

De tre fiolinkonsertene er noen av de eneste som er overlevert i deres opprinnelige skikkelse. Mange andre av de Bach-konserter vi hører i dag, er senere bearbeidninger basert på verk som han opprinnelig skrev for andre instrumenter. Et eksempel på dette fikk vi på konserten i Håkonshallen da Beatrix Hülsemann sluttet seg til Müllejans og von der Goltz i en konsert for tre fioliner i D-dur (BWV 1064R). Her er det snakk om en moderne rekonstruksjon av et verk som er overlevert i en versjon for tre cembaloer.  Om denne rekonstruksjonen er «historisk korrekt», er vanskelig å si, men den klang i alle fall helt «riktig». Mens fremføringer av den kjente versjonen for tre cembaloer ofte kan virke tung og uoverskuelig, sto den rekonstruerte fiolinversjonen lett og klart. Og ble spilt med enormt trøkk mens temperaturen i Håkonshallen steg mot tropiske høyder.

Bach var inspirert av sin italienske kollega Vivaldi da han skrev disse konsertene. Og som for å understreke denne forbindelsen, innledet orkesteret hver av de to avdelingene med et kort, sjarmerende Vivaldi-stykke før de gikk i gang med de tyngre Bach-verkene.