Verdenspremiere

Bergens Tidende Morgen, 30.07.2002

Joseph Haydn

Cantates pour les Esterházy

Sunhae Im, sopran

VokalEnsemble Köln, Cappella Colonienis

Dirigent: Andreas Spering

Harmonia Mundi

Tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste

Fyrsten elsker pomp og prakt. Når han har navnedag, spiller slottets musikere et nytt verk til hans ære. Når han kommer hjem etter en liten tur til Frankfurt, blir han mottatt med en nyskrevet kantate. «O, hvilken lykke, hvilken herlig dag», synger sopransolisten. «Lenge leve vår Prins. Han forbløffer verden», synger koret. Mer forbløffende enn Fyrst Nicolaus og det eventyrlige hoffet på Esterházy, er dog musikken. Og den unge kapellmester som skrev den, den gang i begynnelsen av 1760-årene: Joseph Haydn.

Originalmanuskriptene til Frankfurt-kantaten og til to navnedagsverk ble funnet i Krakow for tjue år siden. Nu foreligger musikken på plate for første gang. Den er spilt inn av kompetente tyske musikere og sangere som går til oppgaven med liv og sjel under ledelse av cembalisten Andreas Spering.

Det er snakk om leilighetsmusikk. Men, vel å merke,  leilighetsmusikk skrevet av en ung, frekk komponist som vet hvordan man konstruerer flotte, effektive verk med overraskende virkninger og virtuose grep. Disse verkene var beregnet til å blåse sokkene av publikum. Og det klarer de fremdeles. I hvert fall slik Spering og hans kolleger spiller og synger dem: kontant, entusiastisk, med ungdommelig overskudd og trøkk. Og ut over disse tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste får man så oven i kjøpet en nydelig tolkning av hans 12. symfoni som han komponerte på Esterházy i de samme årene

Avskjed med Berlin

Bergens Tidende Morgen, 23.07.2002

Gustav Mahler

7. Symfoni

Berliner Filharmonikerne

Claudio Abbado

Deutsche Gramophon

Claudio Abbado og Berliner Filharmonikerne med stor Mahler-tolkning

Da Claudio Abbado i 1998 meddelte at han ville fratre som sjefsdirigent for Berliner filharmonikerne ved utgangen av 2001, var det mange som fryktet at han nå skulle miste grepet om dette vanskelige orkestret. De tok feil. Samarbeidet mellom Abbado og musikerne har neppe noensinne vært mer fruktbart og mer intenst enn nettopp i de siste fire årene av hans lange Berlin-periode. Noe som Deutsche Gramophon for tiden dokumenterer med en rekke plateutgivelser hvorav den foreløpig siste er dette live-opptak fra 2001: Mahlers 7. symfoni i en stor, avklart tolkning der verkets bærende strukturer fremstilles med samme innsikt og omhu som de avgjørende, betydningsmettede detaljene.

Tredjesatsens iskalde, sprengte scherzo er alltid et viktig omdreiningspunkt i dette merkelige byggverket, men i motsetning til mange andre dirigenter tillegger Abbado også serenadene, de to omgivende stykker «Nachtmusik», betydelig vekt slik at selve verkets avgjørende omslag i hans tolkning kommer til å ligge i overgangen mellom den siste serenaden og finalen – som en understrekning av Mahlers eget utsagn om at dette er stedet hvor dagen, lyset bryter frem og nattens skygger må vike.

Berlinerne følger oppmerksomt Abbado gjennom alle faser av denne lange musikalske meditasjon. Og spiller helt suverent. At dette er et uredigert konsertopptak, hører man først til aller sist. Når applausen braker løs.