Forstyrrelser, fornøyelser og forbindelser

Bergens Tidende, 07.06.2019

Verk av György Ligeti, Unsuk Chin og Gustav Mahler

Sara Hershkowitz

Sunwook Kim, piano

Ekaterina Gubanova, mezzosopran

Toby Spence, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

Flott og festlig avslutning på Festspillene i Bergen 2019

Avslutningskonserten startet med en forstyrrelse. Festspillsjef Beyer var i gang med å takke gud og hvermann, men ble plutselig avbrutt av støy og uro i salen. En oransje, veldig omfangsrik, Donald Trump-skikkelse banet seg vei ned gjennom publikum og maste seg – hvesende og spruttende – opp på scenen.

Det viste seg å være den amerikanske sopranen Sara Hershkowitz som kom på uanmeldt besøk. Hun kastet Beyer ut og dro orkesteret med seg inn i en rasende, ekvilibristisk versjon av «Mysteries of the Macabre» – en montasje av tre arier fra György Ligetis opera «Le grand macabre» – som for anledningen var spritet opp med dagsaktuelle referanser til amerikansk politikk.

Det var skrik og skrål, det var forrykende koloraturer, det var groteske innslag fra orkestermusikerne. Og midt i all ståheien klarte Hershkowitz å forvandle seg fra Donald Trump til baby med tåteflaske – og ende opp som vakker Miss America i Stars-and-Stripes badedrakt.

Et flott stykke musikkdramatikk, en imponerende start – som samtidig trakk forbindelser til Ligeti-eleven Unsuk Chin, årets festspillkomponist, hvis Klaverkonsert fra 1996-97 var neste punkt på programmet.

Det ligger inspirasjoner fra Ligetis polyrytmiske arbeider i Chins konsert, men også referanser til Olivier Messiaen og franske spektralkomponister. Dette er et verk som først og fremst skaper store, vakre klangbilder og sterke bevegelser. Det er bygget opp av små motivceller som via enkle regler transformeres til uforutsigbare, svært komplekse lag av lyd.

Kveldens imponerende solist, koreanske Sunwook Kim, som også har spilt inn denne konserten på plate, sa en gang at hvis man skal fremføre Chins verk helt korrekt, må man ha tjue fingrer. I noen deler er det umulig å spille alle noter nøyaktig slik de er skrevet, det dreier seg først og fremst om å fange bevegelsene, de vekslende fargene, klangen, lyset – sa han.

Det var nettopp slik verket fremtrådte i hans og BFOs blendende tolkning – som skimrende, flimrende klangskyer, med en frenetisk klaverstemme som noen ganger svevet bortover en gjennomsiktig orkestersats og andre ganger fungerte som hamrende tidsmarkør under den komplekse lyden av metalliske slaginstrumenter. 

Etter pausen tok Edward Gardner og BFO oss tilbake i tid, til begynnelsen av forrige århundre, med en solid fremføring av «Das Lied von der Erde» – Gustav Mahlers «sang-symfoni» basert på tyske oversettelser av seks kinesiske dikt.

Den engelske tenoren Toby Spence ble noe satt ut av den ekstremt krevende kaldstarten i «Trinklied», men sang seg opp og ga blant annet en fin tolkning av den beduggete dikteren i «Der Trunkene».

Alt-partiet ble sunget med stor tekstforståelse og uttrykksfull stemme av den unge, russiske mezzosopranen Ekaterina Gubanova. Spesielt rørende var tolkningen hennes av den siste sangen, «Der Abschied», som hun gjorde til et veldig melankolsk – og veldig Mahlersk – endepunkt på den lange reisen.

Og da var det punktum. En fin avskjed med Festspillene 2019.

Utenom det vanlige

Bergens Tidende, 08.03.2019

Transkripsjoner av Gustav Mahler og Robert Schumann samt et verk av Jean Sibelius
Tora Augestad, mezzosopran

Risto Joost, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester i kammerformat

Universitetsaulaen

Mezzosopranen Tora Augestad som strålende musikalsk midtpunkt

En torsdagskonsert spilt på en onsdag, ikke i Grieghallen, men i Universitetsaulaen. Og med bare en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. – Jo da, dette var en konsert litt utenom det vanlige. Og, musikalsk sett, en helt uvanlig vellykket konsert, med mezzosopranen Tora Augestad som strålende midtpunkt.

Første verk på programmet var «Der Einsame im Herbst» fra Gustav Mahlers orkestersyklus «Das Lied von der Erde», fremført i Arnold Schönbergs og Rainer Riehns transkripsjon for kammerorkester. Augestad viste seg her som en typeriktig Mahler-sanger og som en sterk tekstfortolker – med en mørk, varm mezzo-stemme som vevet seg inn i orkesterklangen og som vokste, hevet seg og kom til full utblomstring i diktets følelsesmessige høydepunkt, «Ja, gib mir Ruh’». 

Schönberg transkriberte og reduserte Mahlers verk for å eksponere og tydeliggjøre det fine stemmevevet som ligger innbakt i den massive orkestersatsen. Henrik Hellstenius er ute i et annet ærend når han velger å transkribere åtte sanger fra Robert Schumanns «Dichterliebe» og legger egne musikalske fragmenter innover dem. I forbindelse med urpremieren i 2015 snakket han blant annet om å «aktualisere» og «gjøre noe med» klassikerne for å få oss til å forstå dem bedre. 

Aktualisering var det iallfall i rikelig mon da Augestad og BFO-musikerne fremførte de åtte sangene – hun med håndmikrofon og tilbakelent sangstil på bakgrunn av en orkestersats med mye slagverk og walking bass i bunn. Her var det referanser til Brecht og mellomkrigstidens tyske chansons, her var det et moderne populærmusikalsk foredrag. Noen ganger var Schumanns melodier nærmest gått i oppløsning slik at bare enkelte tekststumper minnet om hva som egentlig var det musikalske utgangspunktet. Andre ganger grep musikken inn og fungerte som en slags «illustrasjoner» av poenger i Heines tekst.

Det er nok tvilsomt om vi skjønner Schumanns musikk og Heinrich Heines dikt bedre etter å ha hørt dem «rekomponert» av Hellstenius. Slik Augestad og BFO fremførte de åtte sangene i Aulaen, fremsto suiten hans snarere som et veldig nåtidig verk, en selvstendig, vakkert orkestrert montasje der samtidsmusikalske elementer lekent siterer og kommenterer musikalske elementer fra en svunnen tid.

Dirigenten, estiske Risto Joost, som førte orkestret sikkert og rolig gjennom transkripsjonene til Schönberg og Hellstenius, kom etter pausen tilbake og ga oss en fin, romantisk tolkning av Jean Sibelius’ populære «Pelleas & Melisande» (op. 46) fra 1905, en kort suite basert på scenemusikk til en finsk-svensk fremførelse av Maeterlincks teaterstykke. Og i det femte avsnittet fikk vi plutselig høre Tora Augestad igjen – nå med en enkel, neddempet versjon av Bertel Gripenbergs «De trenne blinda systrar», en liten folkevisepastisj som i moderne fremførelser vanligvis spilles av et engelskhorn.

Den store fortellingen

Bergens Tidende, 03.09.2016

Verk av Elgar, Mahler og Knut Vaage

Leonard Elschenbroich, cello

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fabelaktig, høyintensiv framføring av Mahlers femte symfoni

Konsertsesongen i Grieghallen startet med et avbud. Truls Mørk som skulle vært solist med BFO i Edward Elgars cellokonsert, var plutselig blitt syk. Men likevel ble det både Elgar og cellokonsert på torsdag – for Mørks unge, tyske kollega, Leonard Elschenbroich, var kommet til byen med kort varsel og kunne presentere Elgars svanesang i en frisk, kraftfull tolkning med varm, gylden tone og klar artikulasjon. At orkestret av og til strevde med å finne balansen i forhold til solisten, må sikkert tilskrives de uvanlige omstendighetene og kort prøvetid.

Til gjengjeld var det full kontroll og balanse mellom alle grupper og stemmer da Edward Gardner etter pausen førte orkesteret gjennom Gustav Mahlers mektige femte symfoni.

Musikkhistorikerne sier vanligvis at Mahler her i den femte symfonien forlater de musikalske fortellingene som hadde preget de fire foregående, at han nå begynner å arbeide mer abstrakt og satse på «rene» musikalske former. Men uansett – fortelling er det nå likevel i den femte. Til de grader. Det er bare å lese satsmarkeringene: «Sørgemarsj: Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», «Lidenskapelig, vill» og så videre.

Og slik Gardner tolket og organiserte BFOs framføring av den femte symfonien, var det nettopp dette det hele dreidde seg om – den store fortellingen, den lange handlingstråden, det enorme spennet som starter med sorg og gravferd og som etter mer enn en time med voldsomme turbulenser og konflikter forløses i en høystemt koral.

Store sammenstøt, brå kast, motsetninger – Gardner valgte hver gang det helt rette tempoet, det helt rette stemningsleiet. Og musikerne fulgte ham oppmerksomt og spilte seg gjennom stormene med høyspent intensitet. Førstetrompetens og førstehornistens store soloinnsatser satt perfekt og strykerne løftet den klagende, lengselsfulle adagiettoen og fikk den til å synge. En helt fabelaktig framføring av Mahlers femte, en framføring der det hele tiden ble satset stort, en framføring som vil bli husket.

Vi må ikke glemme at det også var et norsk verk på programmet denne kvelden, nemlig «Tjat», Knut Vaages lille, musikalske knallperle fra 2005. Verket ble opprinnelig skrevet til bruk som ekstranummer for BFO. Men på torsdag var det av gode grunner plassert aller forrest i programmet – der det fungerte som en humørfylt opptakt til en høyspent kveld.

Intens, bevegende avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.10.2015

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Sara Fulgoni, mezzosopran

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester & Kor

Edvard Grieg Kor

Bergen Guttekor & Pikekor

Grieghallen

Andrew Litton slutter som sjefdirigent med sublim Mahler-tolkning

Da Andrew Litton kom til Bergen i 2002, var han internasjonalt kjent for sine innspillinger av Mahlers symfonier med Dallas Symphony Orchestra. Og på den aller første konserten som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester hadde han selvsagt Mahler på programmet. Nå, på torsdag, på avslutningskonserten etter 12 år i Bergen, ble det Mahler igjen. Og det til gangs.

Det var bare ett verk på programmet – Mahlers tredje symfoni, symfonien som med en spilletid på opp mot to timer er en av de lengste i musikkhistorien. Og ikke bare er den lang, den er storslått og mangfoldig. Det er som om Mahler har komprimert og konsentrert all verdens musikk i dette ene verket. Den lange førstesatsen er en collage av høyt og lavt, av sørgemarsj og wienervals, av militærmusikk, trombonekonsert, folketoner og mye, mye mer. Og etterpå følger fem satser, like stappfulle av musikalsk stoff. En mezzosopran synger Nietzsches midnattsdikt. Det er damekor og barnekor. Det er trompet og skarptromme bak scenen. Det er store teatralske effekter og sarte, inderlige melodier. Det er musikalske begivenheter i hver takt.     

Under mangfoldigheten ligger – som i alle Mahlers første symfonier – et program. Mange dirigenter konsentrerer seg om dette og forsøker å binde musikken sammen, få den til å danne en sammenhengende fortelling. Litton gjør ikke det. Som Mahler-dirigent tilhører han den strukturalistiske skolen. I sin tolkning på torsdag fokuserte han på det som skjer her og nå, på de musikalske begivenhetene, på de musikalske poengene, på overgangene. Han gjorde rede for enkeltdelene, la dem på rekke og markerte deres posisjon i det lange forløpet. Han lot så å si kontrastene i stoffet spille seg helt ut. Og skapte ut av alle sammenstøt og konflikter og overganger et intenst, bevegende forløp. En sublim tolkning av et sublimt verk.

Litton har kanskje endret oppfattelse av Mahler i de 12 årene som har gått. Men at konserten på torsdag virket sterkere, mer overveldende enn de første gangene vi hørte ham spille Mahler her i byen, skyldes nok vel så mye at orkesteret har endret seg. I årene med Litton som sjef har BFO utviklet seg til å bli et orkester av internasjonalt format, et orkester som er i stand til å løse de helt store oppgavene og til å løfte et så monumentalt verk som Mahlers tredje symfoni.

Det ble spilt skarpt, presist og høyintensivt gjennom hele verket – med kraftsalver i messingblåserne, duse, pastorale klanger i hornene og kvasse utbrudd i treblåserne. Det er vanskelig å trekke fram enkeltheter i et verk der alle instrumentgrupper konstant er i ilden. Men strykernes nattstemninger i fjerdesatsen og deres brennende innledning i den langsomme sjettesatsen kan være eksempler på steder en kommer til å huske lenge.

I øvrig noterer vi at mezzosopranen Sara Fulgoni sto litt i skyggen av orkestret i fjerdesatsen. Og at barnekoret i samme sats var nettopp så «kjekke i uttrykket» som Mahler krever i partituret sitt.

Stor orkesterkveld

Bergens Tidende, 11.04.2015

Bo Skovhus, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et lite jubileum midt i BFO’s 250-årsjubileum

På torsdag dirigerte Andrew Litton sin konsert nr. 250 som sjef for Bergen Filharmoniske Orkester. Det lille ekstrajubileum midt i BFO’s eget 250-årsjubileum ble først feiret behørig med tale, blomster, applaus og touche. Og så var det konsert – med et program som trolig ikke var lagt med henblikk på nettopp Littons jubileum, men som likevel ga et fint bilde av hva han og orkesteret har fått til i løpet av de årene han har vært sjefsdirigent i Bergen.

Det startet – ikke med en av de vanlige, kjappe ouverturene, men med et kjempelangt verk for kjempeorkester signert Erich Wolfgang Korngold. Hans Sinfonietta fra 1911 er en senromantisk mastodont skrevet av en bråmoden 15-åring som simpelthen bare må demonstrere alt det fine han kan få til – imponerende instrumentasjon, smektende melodilinjer, store utblåsninger. Verket er formløst og retningsløst, men Litton fikk det likevel til å henge sammen. Han gikk partituret igjennom, saklig, rolig, med tydelig markering av alle overganger og brå stemningsskift. Og BFO fulgte opp anvisningene hans med flotte klangfarger og skarpe fraseringer. Bedre kan dette verket neppe spilles.

Etter pausen gjaldt det Gustav Mahler, fem av Wunderhorn-sangene hans, kraftfullt og myndig fremført av den danske barytonen Bo Skovhus. Og igjen var det imponerende orkesterinnsatser, både som akkompagnement bak Skovhus og i mellomspillene ­­– med kammermusikalske strykerklanger, delikate, krydrede farger i treblåserne og subtile markeringer av alle de finurlige, musikalske grepene Mahler har lagt inn i sine tonsettinger av de Wunderhorn-tekstene.  

Etter en snertende, elastisk versjon av Johann Strauss’ ouverture fra Flaggermusen, kom Bo Skovhus på scenen igjen og avsluttet konserten med tre av Franz Lehárs populære operettearier – som han sang med typeriktig, lys baryton og smellende, triumferende fraseringer i det høye registeret. Til stormende jubel og applaus.

Ekstranummer: En av de helt store operettesviskene – Emmerich Kálmáns «Komm, Zigan», fra Grevinne Mariza.

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 22.01.2014

Bruno Walter Conducts Mahler

Dutton

1938

Gustav Mahlers 9. symfoni er tilegnet Bruno Walter, assistenten som etterfulgte ham som sjef for Wienerfilharmonikerne, og som urfremførte symfonien i 1912. Mange år senere satte Walter og Wienerfilharmonikerne igjen symfonien på programmet. Og denne gangen var det lydteknikere i salen. Opptaket ble gjort under svært vanskelige forhold. Men gjengivelsen på moderne cd er forbløffende god. Og nærmere Mahlers opprinnelige visjon kommer vi neppe. Det er høytid og alvor over det 70 minutter lange konsertopptaket fra 16. januar 1938. De 2000 tilhørerne sitter stille og lytter med andakt. De vet at dette er en historisk begivenhet. Og de aner kanskje også at de overværer slutten på en musikkhistorisk epoke. To måneder senere ble Østerrike innlemmet i Nazityskland. 

Entusiasme

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mahler 9

Gustave Dudamel

Los Angeles Philharmonic

Deutsche Grammophon

Liveopptak fra Duhamels Mahlermaration

Venezuelanske Gustavo Dudamel skaper entusiasme hvor han enn befinner seg. Han begeistret verden med ungdomsorkestret Orquesta Sinfónica Simón Bolívar. Han blåste nytt liv i Göteborgsymfonikerne. Og siden 2009 har han vært tiljublet sjefsdirigent i Los Angeles – der han siste år sjøsatte enda et av sine store konsertprosjekter: Alle Mahlers symfonier spilt i løpet av to uker. Maratonsatsningen hadde store omkostninger for alle involverte. Men at en total fordypning i et musikalsk univers i løpet av en ganske kort periode også kan gi store gevinster, hører vi i denne versjonen av Mahlers niende, innspilt live på den siste konserten. Dudamel og orkestret gløder og brenner og får frem alle de store, harde kontrastene i verket. Musikken er «ubehjelpelig», «grov», «trossig» slik Mahler insisterte i partituret. Men den er også lyrisk, eterisk, opphøyd. Man sier vanligvis at den niende er en dødsmerket Mahlers avskjed med verden. I denne fremføringen hører vi det motsatte: en sanselig, musikalsk bekreftelse av det dennesidige.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

Krisemaksimering

Bergens Tidende, 01.10.2011

Verk av Alma og Gustav Mahler

Angelika Kirchschläger, mezzosopran

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Alma og Gustav Mahler på konfliktfylt stevnemøte i Grieghallen

Østerrikske Angelika Kirchschlager hadde fem sanger av Alma Mahler med på sin oppsiktsvekkende debutplate i 1997. Og har hatt dem på repertoaret siden. På torsdag hørte vi henne synge dem i Grieghallen, ikke med det originale klaverakkompagnementet, men i den finske dirigenten Jorma Panulas diskrete arrangement for kammerorkester. Fem sanger skrevet omkring 1900.

Hva om Alma Mahler hadde fått mulighet for å forfølge sine musikkinteresser i ekteskapet med Gustav Mahler. Var hun blitt en stor komponist? Vanskelig å si. Bare ganske få av hennes sanger er bevart. De fem som Kirchschläger sang på torsdag, beveger seg i et avdempet senromantisk landskap uten større harmoniske eller melodiske utsving. Man hører spor av Hugo Wolf og av Almas musikklærer, Alexander von Zemlinsky. Men også av operette og lettere musikk. Det er sanger som klinger veldig tidstypisk, veldig fin de siècle. Og som ble blendende framført av Kirchschlager, med lett, bevegelig stemme, wienerisch diksjon, og et uttrykk preget av bittersøt vemod og ungdommelig forventning. Absolutt interessant og hørverdig. Men litt som å skyte spurv med kanoner. Når Angelika Kirchschläger, en av tidens største mezzosopraner, endelig kommer til Bergen, hadde man gjerne hørt henne synge noe mer substansielt. 

På den annen side: Et større verk var det ikke rom for denne kvelden der resten av programmet var viet Gustav Mahlers halvannen time lange sjette symfoni med danske Thomas Dausgaard i spissen for et massivt forsterket BFO. Dausgaard er vel ikke en dirigent man umiddelbart forbinder med Mahler, så det var en viss spenning knyttet til framføringen. Og spenning ble det. For alle pengene. Allerede fra de første taktene var det klart at dette ville bli en tolkning med vekt på konflikt og kollisjon. Der Mahler skriver seg ut mot musikkens – og musikernes – grenser, forhøyer Dausgaard innsatsen, og driver konstant krisemaksimering. Her var det ingen forsøk på å glatte Mahler ut og forsone de indre musikalske motsetningene i verket. Det ble en veldig rå og røff versjon av den sjette der orkestrets grupper og solister ble presset fram i steil konfrontasjon mot hverandre. Ikke en framføring for sarte nerver. Men kanskje en tolkning som bedre enn mange andre fra de senere årene fikk fram den storslåtte galskapen i Mahlers musikalske prosjekt.      

Strikt og disiplinert

Bergens Tidende, 28.01.2011

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Lilli Paasikivi, mezzosopran

David Zinman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En av de beste Mahler-tolkningene i manns minne

Da David Zinman startet sine kritikerroste innspillinger av Mahlers symfonier med Tonhalle-Orchester Zürich i 2007, uttalte han i et intervju at han sterkt misliker tolkninger «der alt er tungt aksentuert og understreket med henblikk på maksimal effekt».

Ikke rart da at vi var spent på hvordan han og BFO ville takle Mahlers tredje symfoni i går kveld. For er det noen av Mahlers ni symfonier som inviterer til store, tunge og patosfylte uttrykk, er det vel nettopp denne. Med sine seks satser og en spilletid på over halvannen time er dette den lengste symfonien i verden. Den krever myriader av slagverk, dobbelt så mange messing- og treblåsere som vanlig, kraftig utvidete strykergrupper, posthorn bak scenen og klokkespill i det fjerne.

Likevel var det ikke noe uttrykksmessig overkill i Zinmans tolkning. Han startet første sats i et temmelig langsomt tempo, og tok BFO og oss gjennom dette forunderlige verket som sprenger alle tradisjonelle forestillinger om hva en symfoni bør være. Satsene er fragmenterte, fulle av fremmedelementer, høyt og lavt mellom hverandre. Men der andre dirigenter er tilbøyelige til å drukne konfliktene i store utladninger, presenterte Zinman dem, strikt og disiplinert. Han la hovedvekten på verkets indre struktur fremfor på den ytre dramatikken, og skapte på den måten, paradoksalt nok, mer sammenheng i verket enn vi er vant til.

Dette ble en av de største Mahler-tolkningene jeg har hørt BFO spille i Grieghallen. Tett, klar og bestemt med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser uten konsentrasjonssvikt. Den finske mezzosopranen Lilli Paasikivi hadde fine tolkninger av tekstene fra Nietzsche og «Des Knaben Wunderhorn» i fjerde og femte sats. Og fikk flott følge av Bergen Filharmoniske Kor og lokale jente- og guttekor instruert av Asbjørn Flåm, Maria Gamborg Helbekkmo og Håkon Matti Skrede.

En fornøyelse for øret

Bergens Tidende, 24.11.2010

Gustav Mahler: Symfoni nr. 6

Jukka-Pekka Saraste, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Oslofilharmonien fortsetter sin Mahler-syklus etter ti års pause

Det er ti år siden Oslofilharmonien sist spilte inn en Mahler-symfoni. Den gang var det nr. 7 i et live-opptak med Mariss Jansons – som visst ikke var helt fornøyd. I alle fall ble platen liggende hos Simax og kom først på markedet i januar i år. Mahlers sjette, «Den tragiske», med orkestrets nåværende sjefsdirigent, Jukka-Pekka Saraste, har ikke fått samme skjebne. Live-opptaket ble gjort i mars, og et halvt år etter sitter vi nå med platen. Som er en fornøyelse for øret. Det er intensitet i den innledende marsjen, en intensitet og et sug som fortsetter gjennom alle de fire satsene. Dette er en tolkning som har alle en live-innspillings fordeler med hensyn til nærvær og slagkraft og ingen av de ellers uunngåelige omkostningene. Her er ingen momentane uklarheter eller tretthet å spore. Oslofilharmonikerne spiller presist og klart og spesielt blåserne og slagverket har en stor dag.

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .  

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver

Spøk og alvor

Bergens Tidende, 13.11.2009

Verk av Messiaen, Mahler og Beethoven

Katarina Karneus, mezzosopran

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft

Olivier Messiaen var vanligvis ikke noen spøkefugl, men da han mot slutten av livet skrev et verk i anledning Mozart-jubileet i 1991, ga han det likevel tittelen «Un Sourire» – et smil. Og da BFO og den nye, faste gjestedirigenten Juanjo Mena fremførte dette tyste, delikate stykket i går kveld, forsto man hvorfor. For det var så mye letthet og munterhet i denne musikken at man kjente seg helt løftet.

Straks etterpå ble det alvor igjen. «Verden er blitt borte for meg» sang den svenske mezzosopranen Katarina Karneus som solist i Gustav Mahlers fem orkestersanger til tekster av Friedrich Rückert. Det er mye melankoli i disse romantiske sangene, mye klage over verdens flyktighet, over tap og fremmedhet – en melankoli og en sorg som Karneus fikk flott fram med sin kjølige, mørke stemme båret av BFOs kammermusikalske akkompagnement. 

Juanjo Mena hadde gjennom hele første avdeling et imponerende godt grep om orkesteret. Og etter pausen ble det tydelig at vi her har fått en gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft. Det var en ro og en styrke over Beethovens «Pastorale»-symfoni – som i hans tolkning ble en bred, stor fortelling, et storslått utviklingsforløp med konflikter, utviklinger, overganger og løsning.

Bredde og fortellende fremstilling. Men sine steder kanskje også vel mye bredde. Mena slekter sin lærer Sergiu Celibidache på når han for eksempel setter andresatsens andante an i et drepende langsomt tempo, eller når han senker tempoet i de raske satsene og nærmest opphever skillet mellom melodi og akkompagnement – slik at skillet mellom musikalsk forgrunn og bakgrunn forsvinner og alle stemmer plutselig får like vekt. Det ga noen problemer underveis, blant annet for treblåserne. Og det var steder der den muisikalske sammenhengen i satsene var nær ved å briste. Men det var også sterke, uvante opplevelser – plutselig hørte man nye sider av denne ellers så kjente symfonien, sider som tilsynelatende har ligget der hele tiden, men sjeldent er blitt dradd fram.

Storslått

Bergens Tidende, 25.09.2009

Verk av Francesconi og Mahler

Håkan Hardenberger, trompet

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Trompeter og stor orkesterklang

Det var trompetistenes kveld i Grieghallen i går. Det startet med «Hard Pace», en konsert for trompet og orkester av den italienske komponisten Luca Francesconi. Og etter pausen kom Mahlers femte symfoni – der førstesatsen nærmest er en liten glansfull konsert for trompet og orkester i seg selv.

Francesconi er en av de ledende italienske komponistene i generasjonen etter Berio og Nono. Han var i sin tid elev og assistent hos Berio og har som sin gamle lærer sans for musikalske montasjer der store orkesterklanger brytes med elementer fra andre tradisjoner. «Hard Pace» er skrevet til Håkan Hardenberger. Han urfremførte den i Roma i fjor, og det var også ham som var solist i Grieghallen i går. Og det spørs om andre enn nettopp denne store, svenske trompetvirtuosen kunne ha spilt dette verket. For her ligger trompeten helt ute i ytterkanten av registret og i konstant kamp med den kolossale lydmuren som oppstår når et stort symfoniorkesters klangressurser mobiliseres. Dette er ikke et verk for sarte sjeler og ikke et verk som vil bli spilt mye. Men det er storslått tenkt, og ble storslått spilt av Hardenberger med BFO som imponerende bakteppe.

All ære og respekt til Francesconi og Hardenberger. Men det var nå verket etter pausen vi var mest spent på. For etter å ha hørt Andrew Littons og BFOs underlige slappe og usammenhengende framføring av Mahlers fjerde i siste uke, lurte vi svært på hvordan det ville gå med den femte. Det gikk heldigvis godt. For John Storgårds hadde en tydelig mening om hvordan dette verket skal forstås, og han klarte å gjennomføre sin tolkning og skape intensitet og entusiasme og sammenheng gjennom alle fem satser. Spesielt imponerte han med sin markering av de store kontrastene som løper både internt i satsene og mellom dem. Også BFO imponerte. Det var riktignok en del grums underveis, spesielt i messingen og treblåserne. Men som helhet ga BFO en flott, medlevende tolkning av Mahlers storslåtte partitur.    

I forgjengernes skygge

Bergens Tidende, 02.04.2008

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9

Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI

Simon Rattle slipper ikke unna sammenligninger med Karajan og Abbado

Det er ikke enkelt å være Simon Rattle. Uansett hva han tar tak i som sjefsdirigent for Berlinerfilharmonikerne, blir han uunngåelig sammenlignet med sine to forgjengere i embetet, Herbert von Karajan og Claudio Abbado. Og sammenligningene faller aldri ut til hans fordel. Heller ikke denne gangen – der det dreier seg om Mahlers niende symfoni i et liveopptak fra oktober siste år. Det er ikke noen dårlig innspilling. Slett ikke. Her er hele tiden opulent orkesterklang, her er mange fine detaljer underveis, og her er en tung, sorgfull finale. Men her er også mange av de trekkene som skjemmer Rattles andre tolkninger sammen med Berlinerne: merkelige tempovalg, en tendens til å overdrive temposkift, en litt for demonstrativ understrekning av enkle, musikalske poenger. Claudio Abbados live-innspilling fra 2002 er fremdeles uten konkurranse.

De store konfliktene

Bergens Tidende, 19.09.2007

Gustav Mahler / Dmitrij Sjostakovitsj:

Kremerata Baltica

ECM New Series

Høyspent tolkning av Mahlers Adagio som er hele platen verdt

Stopp en hal! Hvordan kan strykerensemblet Kremerata Baltica spille adagioen fra Mahlers ufullendte, tiende symfoni? Er ikke den skrevet for fullt symfoniorkester? Vel, de spiller den i en transkripsjon for strykere. Det er gjort før – men formentlig aldri med et så høyspent, så ulidelig spennende resultat som her. Det er som om oversettelsen til strykeorkestrets lille format har fått Gidon Kremer og hans baltiske kammerater til å skjerpe alle de store konfliktene i Mahlers sene musikk. Og rykket den helt tett opp til Schönberg og de atonale verkene som fulgte etter Mahlers død.

Etterpå følger Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14. Og den er jo faktisk skrevet for strykerensemble – pluss to sangere. Den får en sterk, innforstått tolkning med fine innsatser av sopranen Yulia Korpacheva og bassen Fëdor Kuznetsov. Men det er Mahlers Adagio som bærer denne platen.

Vårrengjøring

Bergens Tidende, 28.03.2007

Schumann: Symphonies Nos 2 & 4

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester

Decca

Schumann-symfonier med lyse, klare farger

Det er blitt liv og røre i Leipzig etter at Riccardo Chailly for to år siden startet som dirigent for Gewandhausorchester. Fire plater er det blitt til så langt, og på den nyeste er begge parter så å si på hjemmebane: Schumanns symfoni nr. 2 og 4 er hentet fra orkestrets kjernerepertoar – samtidig som Mahler-eksperten Chailly har valgt å spille dem i Mahlers versjoner. Schumann er alltid blitt beskyldt for å skrive tung og klosset orkestermusikk. Men Mahler demonstrerte i sin tid at det er ikke mye som skal til for å få disse symfoniene til å blomstre. Han fjernet en del stemmefordoblinger og flyttet i et par tilfeller en stemme til et annet instrument, men de fleste av endringene hans dreidde seg om dynamikk – aksenter, crescendoer og diminuendoer ble tilføydd for å klargjøre og dramatisere musikken. Resultatet av vårrengjøringen kan man høre på denne livlige, friske platen der de to verkene fremstår med lyse, klare farger.