Storslått

Bergens Tidende, 25.09.2009

Verk av Francesconi og Mahler

Håkan Hardenberger, trompet

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Trompeter og stor orkesterklang

Det var trompetistenes kveld i Grieghallen i går. Det startet med «Hard Pace», en konsert for trompet og orkester av den italienske komponisten Luca Francesconi. Og etter pausen kom Mahlers femte symfoni – der førstesatsen nærmest er en liten glansfull konsert for trompet og orkester i seg selv.

Francesconi er en av de ledende italienske komponistene i generasjonen etter Berio og Nono. Han var i sin tid elev og assistent hos Berio og har som sin gamle lærer sans for musikalske montasjer der store orkesterklanger brytes med elementer fra andre tradisjoner. «Hard Pace» er skrevet til Håkan Hardenberger. Han urfremførte den i Roma i fjor, og det var også ham som var solist i Grieghallen i går. Og det spørs om andre enn nettopp denne store, svenske trompetvirtuosen kunne ha spilt dette verket. For her ligger trompeten helt ute i ytterkanten av registret og i konstant kamp med den kolossale lydmuren som oppstår når et stort symfoniorkesters klangressurser mobiliseres. Dette er ikke et verk for sarte sjeler og ikke et verk som vil bli spilt mye. Men det er storslått tenkt, og ble storslått spilt av Hardenberger med BFO som imponerende bakteppe.

All ære og respekt til Francesconi og Hardenberger. Men det var nå verket etter pausen vi var mest spent på. For etter å ha hørt Andrew Littons og BFOs underlige slappe og usammenhengende framføring av Mahlers fjerde i siste uke, lurte vi svært på hvordan det ville gå med den femte. Det gikk heldigvis godt. For John Storgårds hadde en tydelig mening om hvordan dette verket skal forstås, og han klarte å gjennomføre sin tolkning og skape intensitet og entusiasme og sammenheng gjennom alle fem satser. Spesielt imponerte han med sin markering av de store kontrastene som løper både internt i satsene og mellom dem. Også BFO imponerte. Det var riktignok en del grums underveis, spesielt i messingen og treblåserne. Men som helhet ga BFO en flott, medlevende tolkning av Mahlers storslåtte partitur.    

Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.