Orkestermusikkens elitedivisjon

Bergens Tidende, 03.09.2021

Bruckner: Symphony No. 3

Bergen Philharmonic Orchestra
Thomas Dausgaard
BIS

Anton Bruckner redigerte og reviderte alle sine ni symfonier. Men ingen av dem finnes i så mange reviderte versjoner som den tredje. Han skrev den i 1873, den måtte igjennom tre revisjoner før den ble uroppført i 1877, og i 1888 kom det enda en versjon.

Originalversjonen fra 1873 er bare overlevert i to kopier. Den var lenge glemt., men i 1977 – da verden virkelig hadde fått ørene opp for Bruckners særegne musikalske univers – ble den omsider trykt.

Det er denne opprinnelige versjonen som Bergen Filharmoniske Orkester nå har spilt inn på plate sammen med den danske dirigenten Thomas Dausgaard – som også dirigerte BFO i siste års utgivelse av Bruckners sjette symfoni. 

Originalversjonen av den tredje symfonien er den lengste av alle Bruckners symfonier, en musikalsk mastodont som sjeldent er blitt innspilt. At BFO nå utgir den, er i seg selv en begivenhet. Men innspilningen er ikke bare en interessant musikkhistorisk dokumentasjon av et glemt eller oversett Bruckner-verk. Dette er en fremragende fremføring som kan måle seg med de beste Bruckner-innspilningene på markedet.

I samtiden sa folk at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Det var ikke vennlig ment. Men det er noe riktig i dette. Alle symfoniene hans bygger på en slags musikalsk urfortelling: Vi starter i et storslått landskap og beveger oss fra en mystisk-tragisk situasjon til et stort gjennombrudd der en lysende åpenbaring leder oss det siste stykke av veien frem mot en heroisk, triumferende finale.

Dausgaard og BFO legger den tredje symfoniens fortelling frem i store, overskuelige seksjoner og lange spenningsbølger. I sammenligning med andre Bruckner-dirigenter velger Dausgaard relativt raske tempi. Det gir tolkningen en høyspent, sitrende fremdrift, men han disponerer samtidig kreftene slik at musikerne får tid til å bremse opp, roe seg ned og – ikke minst – at de har muskler nok til at orkestret kan legge inn all den massive tyngden og alle de eksplosive utladningene vi forventer av en Bruckner-symfoni.

Når Dausgaard tidligere har dirigert Bruckner med BFO i Grieghallen, har vi av og til snakket om hans nesten kammermusikalske tilgang til dette voldsomme stoffet. Denne tilgangen opplever vi igjen på platen hvor han hele tiden – selv i de kraftigste utladningene – sørger for at det kompliserte Brucknerske stemmevevet står lysende klart, skarpt og detaljert.

Det er selvsagt BFOs musikere som har ansvaret for at denne musikalske strategien, denne symfoniske gjennomlysningen lykkes. Strykerne etablerer fundamentet med varm, senromantisk klang, mens de store, avgjørende begivenhetene håndteres av messing- og treblåsere og av hornene – i eminent samspill.

Bruckners symfonier er på et vis en musikalsk prøvestein. Et orkester som klarer å gi overbevisende tolkninger av disse kolossale verkene, spiller i orkestermusikkens elitedivisjon. BFO befinner seg der oppe nå.  

Magi, eventyr og dramatikk

Bergens Tidende, 18.01.2020

Verk av Beethoven og Bruckner

Elisabeth Leonskaja, piano

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester feirer Beethovens 250-års jubileum

Det var magi i luften torsdag kveld da Bergen Filharmoniske Orkester startet den store feiringen av Beethovens 250-års jubileum.

På dirigentkrakken sto danske Thomas Dausgaard, ved flygelet satt russisk-østerrikske Elisabeth Leonskaja, og på programmet sto den tredje klaverkonserten – det verket der Beethoven for første gang løfter sjangeren «klaverkonsert» ut av Wiens intime salonger og gir den de helt store, symfoniske dimensjoner.

Og hvis du lurte på hvorfor musikkjournalistene alltid snakker om den «legendariske» pianisten Leonskaja, ja, da fikk du svaret med en gang da hun gjorde sin entre efter orkestrets innledning: tre stigende skala-løp og en første utforsking av hovedtemaet – spilt majestetisk, kraftfull, dramatisk.

Her – og gjennom alle verkets tre satser – demonstrerte Leonskaja nettopp de kvalitetene vi forbinder med den «legendariske» russiske klavertradisjonen: Formidabel teknikk, klarhet, overblikk – og i tillegg en fysisk, sanselig forming og fremstilling av det musikalske stoffet. Den Beethoven vi hører når Leonskaja spiller, er en sterk, muskuløs, blodrik skikkelse.

Etterpå ble det applaus og utallige fremkallelser. Og til sist kom da Leonskaja inn igjen, satte seg til flygelet og spilte en forrykende tredje sats fra «Der Sturm», Beethovens klaversonate nr. 17.

Gjennom hele klaverkonserten formidlet Thomas Dausgaard oppmerksomt og lydhørt mellom Leonskaja og BFO – som for anledningen var redusert til det lille wienerklassiske formatet.

Etter pausen var scenegulvet fylt helt opp, alle strykeseksjonene var utvidet, det var fem horn og en hel rekke ekstra messingblåsere. For nå gjaldt det Anton Bruckner, hans fjerde symfoni.  

Da Dausgaard var i Bergen i 2017, dirigerte han BFO i et tilsvarende program: en klaverkonsert av Beethoven etterfulgt av en Bruckner-symfoni. Den gang var det som om Beethovens gjennomsiktige orkesterklang påvirket hans Bruckner-tolkning og ga klangbildet en nesten kammermusikalsk karakter.

Slik var det ikke torsdag kveld. Her var det virkelig snakk om to musikalske verdener med store avstander imellom. Bruckner-klangen var massiv – med svulmende linjer i strykerne, med massive utblåsninger i horn og messing og med buldrende pauker.

Symfonien kalles «Den romantiske» – fordi Bruckner i sin tid konstruerte den over en slags program som beskriver soloppgang i en middelalderby, ryttere som drar på jakt, hornsignaler, fuglekvitter og så videre.

Dausgaard er en fremragende dirigent i et slikt materiale. Han viser frem musikkens underliggende struktur, han anskueliggjør drivkreftene i verket og han får frem den helt rette balansen mellom orkestrets ulike seksjoner.

Torsdag kveld skapte han sammen med orkesterets musikere en lang, spenningsfylt fortelling, et storslått, romantisk eventyr.

En hilsen fra det hinsides

Bergens Tidende, 04.09.2012

Bruckner: Symphony No.8

Wiener Philharmoniker

Herbert von Karajan, dirigent

Deutsche Grammophon

Herbert von Karajans siste Bruckner-tolkning

«Mr. Karajan eier dette verket», skrev en anmelder i New York Times i februar 1989. Den østerrikske dirigentlegenden var i byen sammen med Wienerfilharmonikerne og de hadde Anton Bruckners 8. symfoni på programmet. Karajans tidligere fortolkninger av nettopp dette verket står på et nivå helt for seg selv, skrev anmelderen – som også var kjempefornøyd med den fremførelsen han hadde fått høre kvelden før.

Et par måneder senere døde Karajan, 81 år gammel. Og ut på høsten kom da – nesten som en hilsen fra det hinsides – en plate med ham og Wienerfilharmonikerne sammen i Bruckners åttende. Platemerket var Deutsche Grammophon og innspillingen var gjort året før i november.

Den gang, på slutten av 1980-tallet, hadde ledelsen i Deutsche Grammophon ennå ikke besluttet seg for å satse på cd-formatet. Karajans siste Bruckner-tolkning ble utgitt på vinyl, og det måtte to plater til for å få plass til alle de 83 minuttene av denne mastodonten av en symfoni. Senere er Karajans 1988-versjon blitt gjenutgitt flere ganger på cd. Og nå kommer den igjen, denne gang som et av fire nye tilskudd til serien «The Originals», serien der Deutsche Grammophon tar frem legendariske innspillinger fra de store arkivene og forsøker å gjenskape det opprinnelige lydbildet fra vinyl-tiden ved hjelp av ny teknologi.

I 1989 skrev anmelderen i New York Times at Karajan spilte Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres».  I dag, to årtier senere, er det neppe noen som har lyst til å uttale seg så bastant. Men det er likevel umulig ikke å bli imponert over platen. Wienerfilharmonikernes klang er varm og mørk med silkemyke strykere og strålende messing. Det er en nesten uutholdelig intensitet i fremførelsen, en sitrende, elektrisk strøm som løper gjennom hele verket frem mot det store klimakset i fjerde sats. Tolkningen er «feierlich» – høytidelig, festlig. Og bred, monumental, majestetisk – alle de kvalitetene man forbinder med den sene Karajan når han er på sin hjemmebane i det sentrale tysk-østerrikske repertoaret. Og samtidig klarer han å få frem de kammermusikalske momentene som også ligger i det store Bruckner-partituret. Pluss et vell av delikate detaljer som andre dirigenter ofte er tilbøyelige til å valse bortover.

Om dette ikke er Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres», så er det i alle fall Bruckners åttende slik den sene Karajan mente den burde høres. Og det er godt nok. Godt å ha fått den med i «The Originals».

Dirigenten bak mediefiguren

Bergens Tidende, 24.08.2011

Bruckner, Sibelius, Nielsen

Gustavo Dudamel, dirigent

Göteborgs Symfoniker

Deutsche Grammophon

Tre nye plater dokumenterer Gustavo Dudamels samarbeid med Göteborgs Symfoniker

Venezuelanske Gustavo Dudamel ble internasjonalt kjent via Orquesta Sinfónica Simón Bolívar, det fantastiske ungdomsorkestret som han ledet fra 1999. I 2004 vant han den tyske Mahler-konkurransen for unge dirigenter. Og så begynte det å gå fort. Han fikk kontrakt med Deutsche Grammophon i 2005, ble sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker i 2007. Og ble sjefdirigent for Los Angeles Philharmonic i 2009 – samme år som han kom på Time Magazines liste over de100 mest innflytelsesrike personene i verden.

Dudamel er en dirigent av den typen mediene elsker – entusiastisk, karismatisk, en kontroversiell figur som får publikum til å juble og kritikerne til å dele seg, en kunstner som alltid genererer store presseoppslag. I tillegg er han ung, han fylte 30 i år. I Göteborg og Los Angeles er han blitt dyrket som en rockestjerne. Hans hår, hans solbriller, hans biler har av og til fått mer pressedekning enn hans evner som dirigent.

I Los Angeles snakket man i starten om «Dudamania». Den har lagt seg etter hvert. Slik at det er blitt mulig å danne seg et klarere bilde av dirigenten bak mediefiguren. Hittil har DG bare utgitt Dudamels innspillinger med Simón Bolívar orkesteret. Men nå kommer platene med hans to nye orkestre. Første sending er denne boksen med liveopptak fra de tidlige årene i Göteborg. Tre cd’er med symfonier av Bruckner, Nielsen og Sibelius.

Repertoaret er litt rart. Det er ikke mye som binder disse verkene og disse komponistene sammen. På den annen side er det orkestermusikk som Göteborgerne har et nært forhold til, og samtidig er det musikk som Dudamel ikke – eller bare sjeldent – har spilt før og som han derfor har måttet læse seg opp på. Kanskje er det nettopp dette, spenningen mellom musikernes erfaringer og Dudamels nye, friske blikk på stoffet som gir gode resultater. For gode resultater er det iallfall på disse platene.

Best lykkes han med de to Nielsen-symfoniene, nr. 4 (den «Uutslukkelige») og nr. 5 – naturligvis, hadde jeg nær sagt. For Nielsens rastløse musikk med de store spenningene og brå melodiske kast passer godt til Dudamels hissige, latinske temperament. Det er energi og drama i tolkningene hans med smell i slagverket og skarpe kontraster. Og samtidig gir Göteborgerne musikken den nødvendige finish – hør for eksempel treblåsernes flotte, delikate klang i andresatsen av den «Uutslukkelige».

Også tolkningen av Sibelius og symfoni nr. 2 er god, sine steder klinger musikken nesten overraskende frisk og ny. Derimot er framførelsen av Bruckners ufullendte 9. symfoni nokså problematisk. At Dudamel tar et par uortodokse tempovalg er ikke mer enn hva man kunne forvente. Verre er det at han ikke klarer å få Bruckners byggverk til å reise seg skikkelig. Det er store, lange spenningsbuer i framførelsen, men likevel virker den grå og matt.

Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.

Et uavklart spørsmål

Bergens Tidende, 09.05.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 4

Dirigent: Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nervøs Bruckner-tolkning fra Simon Rattle og berlinerne

I april var det Brahms’ Ein Deutsches Requiem. Nå er det Bruckners 4. symfoni. Jo da, Simon Rattle jobber hardt for å overbevise verden om at han er en verdig arvtager for Claudio Abbado som dirigent for berlinerfilharmonikerne. Men det spørs om Bruckner-platen er egnet til å overbevise kritikerne hans. For visst er det mange sublime øyeblikk her. Gyllen orkesterklang, slørede, duse horn i det fjerne. For ikke å snakke om store, himmelrystende utblåsninger. Men tatt som helhet virker tolkningen nervøs, oppjaget, uten den roen og tyngden som Bruckner krever. Hvem har skylden når noe ikke lykkes, dirigenten eller orkestret? Et gammel, velkjent spørsmål. Som det alltid er vanskelig å besvare. La oss nøyes med å slå fast at dette ikke er noen optimal Bruckner-plate. Og at det fremdeles er uavklart om Rattle er den rette mannen til å forvalte berlinernes sentrale repertoar.

Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.

Alvor og ærefrykt

Bergens Tidende, 13.01.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8.

Dirigent: Georg Mark

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO på farefull reise gjennom Bruckners musikalske landskap

Jo visst, det er et fryktinngytende verk, dette. Bruckners monumentale åttende symfoni. Når den er på programmet, er det ikke plass til annet. Spilletiden er halvannen time. De fire satsene har store, nesten umenneskelige proporsjoner og krever bredde og ro. Tempobetegnelsene forteller at dette er en symfoni som skal spilles moderato, langsomt og «feierlich» – alvorlig.

Kanskje det var alvoret i situasjonen og ærefrykten for den store oppgaven som var årsaken til at fremføringen torsdag kveld fikk en så nervøs start? Eller kanskje BFO rett og slett hadde hatt for kort prøvetid til å klare dette kolossale verket? Vanskelig å si. Men iallfall slet den glimrende dirigenten, Georg Mark, hardt med å få musikerne og musikken koordinert. Det var usikre innsatser i strykerne, grums i messingblåsere, og selv treblåserne, som til daglig er orkestrets sterkeste kort, hadde problemer i de to første satsene.

Men så, plutselig, roet alt seg. Musikerne fant sammen. Musikken begynte å ånde fritt. Og vi fikk en mirakuløs tolkning av den langsomme tredjesatsen, med lange, seige stigninger fra høydepunkt til høydepunkt på en imponerende musikalsk reise der landskapet hele tiden endret karakter, og der Mark og orkestret både skapte den rette fornemmelsen av himmelsk uendelighet og likevel klarte å bringe musikken ned på jorden igjen, legge den til hvile, fredfullt, eterisk.

Og da var alt lagt til rette for sistesatsen. Som ble spilt energisk og konsentrert, med fremdrift og voldsom spenningsoppbygning frem mot den sterke avslutningen der musikken endelig slår om fra moll til majestetisk, strålende C-dur.

Tid og tålmodighet

Bergens Tidende Morgen, 17.09.2002

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Dirigent: Riccardo Chailly

Concertgebouworkest

Decca

Stor Bruckner-tolkning fra Riccardo Chailly og Concertgebouworkest

Hans Pfitzner sa en gang spydig at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Hver gang Riccardo Chailly dirigerer Bruckner, dementerer han denne myten. En Bruckner-symfoni er et unikt, egenartet musikalsk univers, demonstrerer han. Hver gang. Senest med denne innspilningen av Bruckners åttende, en plate som har vært tre år underveis, men som det bestemt har vært verdt å vente på.

Verkets dimensjoner er enorme. Men Chailly er en tålmodig mann. Han tar seg den tiden det må ta hvis man skal gjøre seg håp om å få overblikk over dette merkelige universet. Han setter det rette grunntempoet fra starten. Og underveis får han Concertgebouworkest til å balansere de fire satsene opp mot hverandre slik at den store, overordnede planen virker logisk og innlysende.

Det er klarhet som er nøkkelordet her: Det er klarhet i den innbyrdes avveiningen av satsene. Det er klarhet i den indre stemmeføringen. Og, ikke minst, det er en kjølig klarhet i den gyllne, høstlige klangen som Chailly og orkestret i felleskap maner frem i Concertgebouws legendariske Store Sal. Og så har han, i motsetning til mange andre Bruckner-dirigenter, tålmodighet nok til å holde musikerne tilbake og først la dem slå til med den fulle, gigantiske styrken i aller siste sats.

I 2005 drar Chailly til Leipzig og starter som sjefsdirigent for det tradisjonsrike Gewandhaus-orkestret. Det er bare å ønske ham og Leipzig lykke til. Men rekker han å gjøre sin Bruckner-serie ferdig sammen med Concertgebouworkest? Vi får håpe det.

Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden. 

Bevegelse

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Verk av Bach og Bruckner

Bergen Filharmoniske Orkester

Georg Mark, dirigent

Åsta Jørgensen, fiolin

Ingela Øien og Trine Knutsen, fløyte

Grieghallen

Stor kveld i Grieghallen. Fremragende oppførelse av Bruckners fjerde symfoni.

«Bewegt» står det i tre ut av fire satsbetegnelser i Bruckners fjerde symfoni. Musikken er beveget, i bevegelse. Men egentlig skal den ingen steder hen, den er allerede ved målet. Hvor den klassiske symfonien er dynamisk fremadrettet, en prosess, en reise, dér er Bruckners symfonier landskap, musikalske felt der store strukturer ligger og kan ses. Deryck Cooke skrev en gang at en Bruckner-symfoni er som en mektig middelalderlig katedral: for å oppleve den på den rette måten, må man stanse på reisen, gå inn i en annen tid, spasere rundt om bygningen, se den fra mange forskjellige synsvinkler.

Den fremragende oppførelsen av Bruckners fjerde symfoni torsdag kveld ble en fin illustrasjon av dette synspunktet. For i dirigenten Georg Marks myndige tolkning var det ikke alene klar redegjørelse for alle de store blokkene og alle de indre sammenhengene i dette mektige byggverket, det var også den helt nødvendige roen på turen rundt om katedralen. Mark har sansen for den særlige bevegelsen i Bruckners verk, evnen til hver gang å velge nettopp det tempoet som får musikken til å leve og ånde, elastisk i de hurtige satsene, seigt flytende i de langsomme. Og i tillegg hadde han autoritet og styrke til å samle og fokusere alle krefter og drive orkestret frem til en prestasjon langt hinsides det som er vanlig standard på torsdagskvelder i Grieghallen: Her var det tett og egal strykerklang, tutti-passasjer med saft og kraft, knivskarpe nedtoninger og oppblendinger. Og hele tiden: bevegelse.

En stor kveld. Som startet med Bachs fjerde Brandenburg-konsert. Satsbildet var noe urolig og uklart i begynnelsen av første sats, tilsynelatende på grunn av divergerende oppfattelser av tempoet. Men etterhvert ble det ro over feltet, musikken samlet seg og vi fikk en nydelig tolkning med Ingela Øiens gjennomartikulerte fløytestemme som det naturlige sentrum.