En hilsen fra det hinsides

Bergens Tidende, 04.09.2012

Bruckner: Symphony No.8

Wiener Philharmoniker

Herbert von Karajan, dirigent

Deutsche Grammophon

Herbert von Karajans siste Bruckner-tolkning

«Mr. Karajan eier dette verket», skrev en anmelder i New York Times i februar 1989. Den østerrikske dirigentlegenden var i byen sammen med Wienerfilharmonikerne og de hadde Anton Bruckners 8. symfoni på programmet. Karajans tidligere fortolkninger av nettopp dette verket står på et nivå helt for seg selv, skrev anmelderen – som også var kjempefornøyd med den fremførelsen han hadde fått høre kvelden før.

Et par måneder senere døde Karajan, 81 år gammel. Og ut på høsten kom da – nesten som en hilsen fra det hinsides – en plate med ham og Wienerfilharmonikerne sammen i Bruckners åttende. Platemerket var Deutsche Grammophon og innspillingen var gjort året før i november.

Den gang, på slutten av 1980-tallet, hadde ledelsen i Deutsche Grammophon ennå ikke besluttet seg for å satse på cd-formatet. Karajans siste Bruckner-tolkning ble utgitt på vinyl, og det måtte to plater til for å få plass til alle de 83 minuttene av denne mastodonten av en symfoni. Senere er Karajans 1988-versjon blitt gjenutgitt flere ganger på cd. Og nå kommer den igjen, denne gang som et av fire nye tilskudd til serien «The Originals», serien der Deutsche Grammophon tar frem legendariske innspillinger fra de store arkivene og forsøker å gjenskape det opprinnelige lydbildet fra vinyl-tiden ved hjelp av ny teknologi.

I 1989 skrev anmelderen i New York Times at Karajan spilte Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres».  I dag, to årtier senere, er det neppe noen som har lyst til å uttale seg så bastant. Men det er likevel umulig ikke å bli imponert over platen. Wienerfilharmonikernes klang er varm og mørk med silkemyke strykere og strålende messing. Det er en nesten uutholdelig intensitet i fremførelsen, en sitrende, elektrisk strøm som løper gjennom hele verket frem mot det store klimakset i fjerde sats. Tolkningen er «feierlich» – høytidelig, festlig. Og bred, monumental, majestetisk – alle de kvalitetene man forbinder med den sene Karajan når han er på sin hjemmebane i det sentrale tysk-østerrikske repertoaret. Og samtidig klarer han å få frem de kammermusikalske momentene som også ligger i det store Bruckner-partituret. Pluss et vell av delikate detaljer som andre dirigenter ofte er tilbøyelige til å valse bortover.

Om dette ikke er Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres», så er det i alle fall Bruckners åttende slik den sene Karajan mente den burde høres. Og det er godt nok. Godt å ha fått den med i «The Originals».