Sommerkonsert med kraftig kost

Bergens Tidende, 14.08.2021

Verk av Bernstein, Dvořák og Prokofjev
Sandra Lied Haga, cello
James Gaffigan, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Plenen, Bergenhus festing

Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer igjen utendørs sommerkonserter – for første gang siden august 2019. I år foregår det på Bergenhus festing, på plenen bak Håkonshallen. Tre konserter – onsdag, torsdag og fredag kveld.

Pandemien setter fremdeles sitt preg på slike arrangementer: Plenen er delt opp i tre seksjoner, publikum er inndelt i kohorter. Du må bestille adgang på forhånd, du blir registrert ved inngangen og du må kunne fremvise gyldig koronasertifikat.

Men klarer du dette, får du anledning til å stå sammen med tusen andre publikummer og høre og se BFO – som det siste året vanligvis bare har spilt for maks 200 tilhørere i Grieghallen.

Jeg gikk og hørte konserten torsdag kveld. Her var alt som vi husker det fra de tidligere sommerkonsertene: Blandet vær og blandet musikalsk program. Orkesterklangen formidlet via et lydanlegg på full guffe. Og opptak av musikere og dirigent blåst opp på storskjerm bak orkesteret.

Dette er ikke et opplegg som inviterer til delikat, nyansert musikk. Her trenges det kraftig kost. Noe vi da også fikk – først med en bråkende, smellende fremføring av Leonard Bernsteins suite av symfoniske danser fra «West Side Story».

Det er aldri enkelt å blåse liv i disse stivbente, liksom-jazzy dansene, men dirigenten James Gaffigan gikk til saken med stor entusiasme og klarte – sammen med BFOs eminente messingblåsere og slagverkere – å få Bernsteins musikk til å løfte seg.

«West Side Story» er som kjent en musikalsk aktualisering av Shakespeares drama «Romeo og Julie». Som avslutning på konserten fikk vi høre en annen musikalsk fremstilling av samme tema: et utdrag av Sergej Prokofjevs musikk til balletten «Romeo og Julie», fremført av BFO med skarpe kontraster og fin balanse mellom ballettmusikkens tunge og lettere avsnitt.

Mellom Bernstein og Prokofjev hørte vi første sats av Antonín Dvořáks cellokonsert med Sandra Lied Haga som solist.

På festivalen i Rosendal i siste uke fungerte Hagas cello som det solide fundamentet i en lang rekke av Dvořáks kammermusikalske verk. På torsdag tok hun alle erfaringene med Dvořáks musikk med seg inn på Plenen og ga sammen med BFO en kraftfull, syngende tolkning av denne fullromantiske konserten.

Det var kaldt og blåsende på Plenen. Men det ble blussende varmt da Haga ga seg inn i Dvořáks cellokonsert – et kvarters sterk og nyansert musikk klemt inne mellom Bernstein og Prokofjev, et stykke musikk som var hele kvelden verdt.

Musikalsk nasjonalisme i Rosendal

Bergens Tidende, 09.08.2021

Rosendal Kammermusikfestival
Leif Ove Andsnes, KonstKnekt, Per Arne Glorvigen, Zlata Chochieva, Josef Špaček m.fl.
Baroniet Rosendal

«Det er veldig godt å se dere» … sa Leif Ove Andsnes torsdag kveld da han ønsket publikum velkommen til Rosendal Kammermusikkfestival 2021. Gleden var gjensidig.

Siste år måtte han avlyse festivalen fordi reiserestriksjoner og smittevern gjorde det umulig å bringe musikere og publikum sammen i Rosendal.

Men i år lyktes det altså. Og godt var det, godt å være på festival igjen — nesten som før pandemien, men ikke helt: For også i år var det utenlandske musikere som ikke kom seg til Norge grunn av reiserestriksjoner — noe som førte til endringer i det opprinnelige programmet. Det var også sterke begrensninger på hvor mange tilhørere som fikk lov å være til stede i Baroniets store konsertsal. Og i tillegg var alle konsertene temmelig korte og ble avviklet uten pauser.

Men uansett: det var herlig — og ganske emosjonelt — å være her igjen og få være med på fire intense dager med levende kammermusikk fra morgen til kveld.

Festivalens motto var «Fra mitt hjemland» — for i år hadde Andsnes satt seg fore å presentere musikk som dyrker det nasjonale særpreget, spesielt musikk som søker å bygge opp en nasjonal musikalsk identitet ved å føre elementer fra hjemstavnens folkemusikk inn i kunstmusikken.

Mottoet «Fra mitt hjemland» er hentet fra et verk av den tjekkiske komponisten Bêdrich Smetana, og det var nettopp nasjonalromantisk musikk fra det sene 1800-tallets Østeuropa som dominerte på festivalprogrammet — med Smetanas landsmand, Antonín Dvořák, som hovedperson og med sideblikk til for eksempel vår egen Edvard Grieg og — noe uventet — til den moderne argentinske tangomesteren Astor Piazzola.

Man kunne kanskje bli litt nervøs over denne fokuseringen på det nasjonale, spesielt med tanke på den voldsomme dyrkingen av nasjonale identiteter som pågår i tidens autoritære østeuropeiske regimer. Knut Olav Åmås fra Stiftelsen Fritt Ord som holdt festivalens åpningstale, advarte i alle fall om nasjonalismens destruktive sider, blant annet med henvisning til mellomkrigstiden og til nazistenes bruk — eller misbruk — av nasjonale uttrykk i musikk og bildekunst.

Men det var faktisk ingen grunn til bekymring. Det meste av den musikken som ble spilt på konsertene i Rosendal, var av det ytterst fredelige slaget — ingen aggressiv nasjonalisme her, men en fint avstemt blanding av underholdende musikk og store, krevende verk, alle med innslag av ulike folkemusikalske elementer.

Åpningskonserten var et godt eksempel i så måte. Det unge kammerensemblet KonstKnekt innledet med en spenstig fremføring av Dvořáks slaviske danser. Og til avslutning ble det mer Dvořák, nå hans klaverkvintett nr. 2 (op. 81) — flott spilt av Andsnes sammen med Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Her var den folkemusikalske fargeleggingen kanskje mest tydelig i den vakre, melankolske andresatsen som er basert på en «dumka», et gammelt slavisk melodimønster.

Og innimellom disse to stykker Dvořák var vi en tur i Argentina og hørte Piazzolas «Le grand Tango» med Per Arne Glorvigens bandeneon og Øivind Gimses cello i lekende, improviserende samspill akkompagnert av musikere fra KonstKnekt.

Det ble spilt mye god og spennende musikk de neste dagene — så mye at det ikke er mulig å nevne alt. Men fra fredagens konserter kommer vi i alle fall til å huske russiske Zlata Chochievas forrykende fremføring av Béla Bartóks eneste klaversonate (Sz. 80), et verk der klaveret nærmest fungerer som slagverk og brukes til å gjenskape komplekse, rytmiske mønstre fra ungarsk og rumensk folkemusikk.

Og fra fredag kveld: Leif Ove Andsnes alene ved flygelet med Dvořáks «Poetiske tonebilder» (op. 85) — tretten musikalske meditasjoner og fantasier over romantiske situasjoner og stemninger. Verket blir sjeldent spilt, men slik Andsnes fremførte det — med store uttrykksmessige kontraster fra det mest sårbare og vare til det mest eksplosivt kraftfulle —  ja, da rykket dette oversette verket helt frem i den musikkhistoriske forgrunnen.


Leif Ove Andsnes alene på scenen i Rosendal med kraftfull fremføring av Dvoráks «Poetiske tonebilder». Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

Lørdag ble det enda mer Dvořák og enda mer nasjonalistisk farget musikk, men nå inspirert av amerikanske folketoner. Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello) fant sammen igjen og ga oss en stormfull tolkning av den «amerikanske» strykekvartetten (nr. 12) der Dvořák leker med former og temaer vi kjenner igjen fra Midtvestens square dances og hoe downs. 

I tillegg ble det en liten norsk avdeling der vi blant annet fikk høre Johan Dalene i en suveren tolkning av Griegs Fiolinsonate nr. 2 akkompagnert av Andsnes.

Senere på dagen guidet Per Arne Glorvigen publikum gjennom Piazzolas musikalske Buenos Aires. Og sent lørdag kveld fikk vi da endelig høre det verket som hadde gitt festivalen sitt motto: Smetanas «Fra hjemlandet» — fyrig fremført av den unge, tjekkiske fiolinisten Josef Špaček sammen med Zlata Chochieva på klaver.


Festivalens tittelverk – Smetanas «Fra hjemlandet» – fyrig fremført av fiolinisten Josef Špaček og pianisten Zlata Chochieva. Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival