Enda en sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 13.11.2021

Verk av Sergej Prokofiev
Francesco Piemontesi, piano
Thomas Søndergård, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Vi var på sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Den offisielle sesongåpningen lå riktignok i starten av september. Men rett etterpå kom den lange streiken i kultursektoren – slik at det kom til å gå nesten to måneder før det igjen kunne bli orkesterkonsert i Grieghallen.

Men på torsdag skjedde det altså, den egentlige sesongåpningen. En pangåpning uten koronarestriksjoner – med fullsatt sal og scenen fylt til randen av musikere. Og på programmet: to enorme orkesterverk fra forrige århundre. 

Første verk var Sergei Prokofievs tredje klaverkonsert (1921) med den sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi som solist. Vi kjenner Piemontesi fra plateinnspillinger – og fra Rosendal-festivalen – som en fintmerkende fortolker av de store wienerklassikerne. På torsdag fikk vi høre ham som solist i et verk fra den helt andre enden av det musikalske spektret – en oppgave han løste med samme sikkerhet og forståelse som når han spiller Mozart eller Schubert.

Allerede fra begynnelsen av første sats der den rasende klaverstemmen bryter igjennom strykernes lyriske klangteppe, skjønte vi at Piemontesi er en brakende virtuos solist som har det tekniske overskuddet som må til for å trenge inn i Prokofievs eiendommelige musikalske univers. Og på den videre veien gjennom verket demonstrerte Piemontesi ikke bare formidabel pianistisk virtuositet, men også fin forståelse for Prokofievs skjeve melodikk og for den særegne musikalske ironien som hele tiden bryter igjennom og farger selv de mest ekvilibristiske passasjene. En pianistisk prestasjon helt utover det vanlige.

Den danske dirigenten Thomas Søndergård og BFO var gode, aktsomme  støttespillere for Piemontesi på veien gjennom klaverkonserten. Etter pausen var de alene på scenen med mer Prokofiev, nå med hans mørke, angstfylte sjette symfoni fra 1947.

BFO kjenner Prokofiev ut og inn. Andrew Litton, deres forrige sjefsdirigent, hadde ham alltid på programmet og sammen innspilte de etter hvert alle symfoniene hans på platemerket BIS – innspillinger som nettopp nå er gjenutgitt i en samleboks.

Littons Prokofiev-tolkninger sammen med BFO var alltid veldig «amerikanske» – dundrende, fargesprakende, med voldsomme effekter og dramatisk driv fremover mot de store orkesterklimaksene. Spørsmålet på denne ukes torsdagskonsert var om Thomas Søndergård ville velge en annerledes strategi i sin tolkning av den sjette symfonien.

Og, jo, det ble faktisk en noe annerledes Prokofiev denne kvelden. Fremføringen hadde riktignok store, sterke utladninger, ville dissonanser og nervøse melodiske rykninger. Men dette var også en fremføring der hovedvekten lå på de lange musikalske sammenhengene og på samspillet mellom de enkelte instrumentgruppene – en fremføring der musikken fikk lov å puste og der de mange uttrykksfulle detaljene som ligger innebygd i den massive orkesterklangen, fikk lov å glimte til.

Sommerkonsert med kraftig kost

Bergens Tidende, 14.08.2021

Verk av Bernstein, Dvořák og Prokofjev
Sandra Lied Haga, cello
James Gaffigan, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Plenen, Bergenhus festing

Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer igjen utendørs sommerkonserter – for første gang siden august 2019. I år foregår det på Bergenhus festing, på plenen bak Håkonshallen. Tre konserter – onsdag, torsdag og fredag kveld.

Pandemien setter fremdeles sitt preg på slike arrangementer: Plenen er delt opp i tre seksjoner, publikum er inndelt i kohorter. Du må bestille adgang på forhånd, du blir registrert ved inngangen og du må kunne fremvise gyldig koronasertifikat.

Men klarer du dette, får du anledning til å stå sammen med tusen andre publikummer og høre og se BFO – som det siste året vanligvis bare har spilt for maks 200 tilhørere i Grieghallen.

Jeg gikk og hørte konserten torsdag kveld. Her var alt som vi husker det fra de tidligere sommerkonsertene: Blandet vær og blandet musikalsk program. Orkesterklangen formidlet via et lydanlegg på full guffe. Og opptak av musikere og dirigent blåst opp på storskjerm bak orkesteret.

Dette er ikke et opplegg som inviterer til delikat, nyansert musikk. Her trenges det kraftig kost. Noe vi da også fikk – først med en bråkende, smellende fremføring av Leonard Bernsteins suite av symfoniske danser fra «West Side Story».

Det er aldri enkelt å blåse liv i disse stivbente, liksom-jazzy dansene, men dirigenten James Gaffigan gikk til saken med stor entusiasme og klarte – sammen med BFOs eminente messingblåsere og slagverkere – å få Bernsteins musikk til å løfte seg.

«West Side Story» er som kjent en musikalsk aktualisering av Shakespeares drama «Romeo og Julie». Som avslutning på konserten fikk vi høre en annen musikalsk fremstilling av samme tema: et utdrag av Sergej Prokofjevs musikk til balletten «Romeo og Julie», fremført av BFO med skarpe kontraster og fin balanse mellom ballettmusikkens tunge og lettere avsnitt.

Mellom Bernstein og Prokofjev hørte vi første sats av Antonín Dvořáks cellokonsert med Sandra Lied Haga som solist.

På festivalen i Rosendal i siste uke fungerte Hagas cello som det solide fundamentet i en lang rekke av Dvořáks kammermusikalske verk. På torsdag tok hun alle erfaringene med Dvořáks musikk med seg inn på Plenen og ga sammen med BFO en kraftfull, syngende tolkning av denne fullromantiske konserten.

Det var kaldt og blåsende på Plenen. Men det ble blussende varmt da Haga ga seg inn i Dvořáks cellokonsert – et kvarters sterk og nyansert musikk klemt inne mellom Bernstein og Prokofjev, et stykke musikk som var hele kvelden verdt.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Kraftfull musikk og store effekter

Bergens Tidende, 15.08.2015

Verk av Svendsen, Mendelssohn og Stravinskij

Sonoko Miriam Shimano Welde, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Bergen Filharmoniske Orkester inviterer til sesongåpning på Torgallmenningen

  

Lydanlegget var skrudd opp på maks. Musikerne ble vist på storskjerm. Publikum sto som sild i tønne foran scenen.

Nei, dette var ikke en rockekonsert på Koengen. Det var Bergen Filharmoniske Orkester som åpnet sesongen torsdag kveld med en gratis, utendørs konsert på Torgallmenningen. Og så var det oven i kjøpet strålende vær for en gangs skyld.

Det er ikke noen enkel sak å flytte den klassiske orkestermusikken ut fra Grieghallen. Akustikken på Torgallmenningen er i utgangspunktet ikke velegnet til noe slikt. Og lydanlegget dreper alle subtile, musikalske nyanser. I tillegg er det de sedvanlige problemene med at støyen fra fly, busser, mopeder og måser mikser seg inn i lydbildet og skaper uventede lydeffekter og brudd. At et par hunder i Rådhusgaten ikke liker musikk, er også noe en må regne med.

Men BFO og sjefsdirigent Andrew Litton hadde på et vis tatt høyde for alle disse komplikasjonene. I alle fall hadde de sammensatt et program med kraftige, kjøttfulle verk som var i stand til å slå gjennom alle forstyrrende omstendigheter.    

Det startet med Johan Svendsens «Karneval i Paris», en liten musikalsk knallperle, fremført med godt humør og rytmisk driv.  Så var det tid for kveldens solist, den 18-årige fiolinisten Sonoko Miriam Shimano Welde – fra Laksevåg, bør vi vel tilføye. Vi har hørt dette unge stortalentet spille kammermusikk på Festspillene de siste to årene. Men torsdag kveld gjaldt det da et av de store, krevende orkesterverkene: Felix Mendelssohns populære fiolinkonsert. Det er et verk som rommer så å si alt hva en forbinder med og forventer av en romantisk fiolinkonsert – sangbare temaer, store dramatiske utbrudd, lyriske passasjer og indre tematisk sammenheng. Sonoko Welde tilpasset tolkningen sin til de fysiske rammene på Torgallmenningen. Hun satset for fullt på de utadvendte sidene av Mendelssohns verk – med gnistrende virtuose passasjer og et gjennomgående kraftbetonet, fysisk spill i dialog og lekende konfrontasjon med det store orkesteret. En flott, overbevisende tolkning – av en ung musiker vi gleder oss til å høre igjen.   

Siste verk på programmet var «Sacre du printemps» eller «Vårofferet» – Igor Stravinskijs suite komponert i 1913 til en av Nijinskijs balletter. Den gang ble det oppstuss og skandale. I dag går det roligere for seg. Men Stravinskijs musikk gjør fremdeles noe med sitt publikum. Det ligger en rytmisk, drivende puls i verket hans, en suggestiv kraft som fanger og binder lytterne. I så måte var det et godt valg å sette «Vårofferet» opp til sist på en konsert der publikum hadde stått stille og forholdt seg rolig foran scenen i opp mot halvannen time.

BFO har nok spilt dette verket bedre før, mer nyansert, med bedre sans for de klanglige detaljene. Og når Andrew Litton slår seg skikkelig løs, kan det fort bli overkill. Men som kraftfull og effektfull avslutning på en utendørskonsert fungerte denne versjonen av «Vårofferet» utmerket.  Publikum fikk rørt seg. Og kvitterte med langvarig applaus. Ekstranummer: En sats fra Prokofievs «Skytiske Suite».

Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Kantet skjønnhet

Bergens Tidende, 09.04.2013

Prokofiev: Symphony No. 6

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Ny innspilling av Prokofjevs utskjelte 6. symfoni

Det sovjetiske kommunistpartiet likte ikke Prokofjevs 6. symfoni. Den er patologisk og frastøtende – fastslo sentralkomiteen i 1948 og beskyldte ham for «formalistiske perversjoner». At symfonien måtte irritere Stalins kulturkommissærer, skjønner man kanskje. Vanskeligere er det å skjønne hvorfor vi ikke hører den oftere i dag. For som Andrew Litton og BFO demonstrerer på denne nye, flotte platen, er den 6. et storslått, monumentalt verk, fylt av sterke kontraster og med en egen kantet skjønnhet. Alle grupper i BFO blir eksponert underveis og løser oppgavene sine med bravur. Den nærmeste konkurrenten på platemarkedet er Valery Gergievs liveinnspilling med London Symphony Orchestra fra 2006. Den har kanskje mer intensitet og dramatikk, men også for mange skjønnhetspletter. Og mens Gergiev er tilbøyelig til å bli litt rikelig detaljorientert, klarer Litton å fastholde de lange linjene i verket. BFO-platen rommer i tillegg to av Prokovjevs lettere, folkelige stykker, filmmusikken til Løytnant Kije og den sprelske suiten fra operaen om Kjærligheten til de tre appelsiner. 

Tyngde og oppdrift

Bergens Tidende, 17.02.2010

Sergei Prokofiev: Klaverkonserter nr. 2 & 3, klaversonate nr. 2

Freddy Kempf, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

En plate som setter en ny standard i Prokofiev-diskografien

Det starter stille og rolig. Strykerne kommer listende inn på kattepoter. Pianisten spiller noen brutte akkorder med venstre hånd og legger til en enkel, nølende melodi med oktaver i høyre hånd. En fløyte og en obo dukker opp og gjentar melodien. Enkelt, nesten litt romantisk. Men plutselig er det ikke fullt så enkelt og romantisk lenger. Det kommer rå, massive utbrudd i orkestret. Og klaverstemmen vokser og vokser og forvandler seg etter hvert til noe så voldsomt og så komplisert at musikken må noteres i tre systemer for å få plass på notearket. Slik fortsetter det. Fire larmende, halsbrekkende satser som slutter i en rasende tornado. 

Ikke rart at Prokofievs andre klaverkonsert sjokkerte det konservative russiske publikum ved premieren i 1913. Og ikke rart at det alltid har vært delte meninger om hvordan denne og de etterfølgende klaverkonsertene bør spilles. Mange velger å understreke den brutale, tordnende motorikken i Prokofievs musikk. Andrew Litton og BFO og den fremragende engelske pianisten Freddy Kempf presenterer en annen mulighet. De har nettopp utgitt en plate med den andre og tredje klaverkonserten, en plate som kommer til å bli en milepæl i Prokofiev-diskografien.

Kempf kjenner sin Prokofiev. Og han har både den teknikken og den fysiske kraften som må til for å klare alle de pianistiske utfordringene som Prokofiev har lagt inn i de to konsertene. Men i tillegg har Kempf også øre for lyriske nyanser og momenter som faktisk ligger i musikken, men som mange andre pianister er tilbøyelige til å valse flate når de bruker klaveret som slagverk. Det er hele tiden noe lett og funklende virtuost over Kempfs tolkninger, selv i de mest turbulente passasjene. Trolig må man helt tilbake til Martha Argerichs innspilling fra 1968 for å finne en tolkning av den tredje konserten som holder en så fin balanse mellom bastant tyngde og drømmende oppdrift.

BFO og Litton skaper en flott ramme om Kempf. Orkesterklangen er skarp og presis og nettopp så frisk og kjølig som man forventer hos Prokofiev. Og underveis er det mange flotte soloinnsatser i treblåsere og messing å glede seg over. I mars drar BFO og Litton på turne til Storbritannia der de blant annet skal spille Prokofievs tredje klaverkonsert med Freddy Kempf som solist. Det programmet kunne de gjerne ha presentert i Grieghallen før de dro.

Alban Gerhardts intense dager

Bergens Tidende, 23.09.2009

Prokofiev: Cellokonsert og Symfony-konsert

Alban Gerhardt, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Dette må bli en vinner på platemarkedet

Forholdet mellom Prokofievs konsert for cello og orkester (op. 58) og hans Symfonikonsert for cello og orkester (op.125) er ikke helt enkelt. Opusnumrene ligger ganske langt fra hverandre, men egentlig er det snakk om to versjoner av samme verk. Cellokonserten hadde premiere i 1938, den ble en fiasko, og partituret ble aldri utgitt. Ti år senere oppdaget Rostropovitsj den og begynte å spille en utgave med klaverakkompagnement. Han fikk etter hvert overtalt Prokofiev til å se på den igjen. Og med Rostropovitsj som cellokonsulent gikk Prokofiev da i gang med et større revisjonsarbeid. Resultatet ble Symfoni-koncerten som først fikk premiere etter Prokofievs død i 1953.

Symfoni-konserten er best kjent, både i konsertsalene og på platemarkedet, men nå kommer da denne Hyperion-platen med den spreke, tyske cellisten Alban Gerhardt og BFO og gir oss anledning til å høre og sammenligne de to verkene.

Platen er innspilt i Bergen i løpet av seks dager i september i fjor. Gerhardt forteller på bloggen sin om intense arbeidsdager med få pauser mens han og orkestret øvde og spilte inn en sats om gangen. Han hadde lært verkene for sent og måtte finpusse solostemmen under innspillingen og måtte i tillegg øve seg på neste dags oppgaver. Han spilte om lag åtte timer om dagen, skriver han – ikke lette celloøvelser, men «de mest intense og krevende ting jeg noensinne har måttet jobbe med». Da han kom hjem til Berlin igjen, hadde han tapt tre kilo.

Man kan nesten høre hans anstrengelser på platen. Man merker utfordringene som cellostemmen står overfor og hans arbeid med å løse dem. Og merker hvordan arbeidet bærer frukt. Det er en syngende intensitet i musikken fra celloens første høyspente entré henover den markerte orkestersatsen i opus 58 frem til den aller siste takten i opus 125.

Samtidig er det som om cellokonserten presser frem en omveltning av forholdet mellom de to verkene. De har selvsagt mye musikalsk stoff til felles, men den gamle cellokonserten klinger i Gerhardts versjon betydelig mer frisk og original enn den etterfølgende Symfony-konsert og får det yngre verket til å virke mer fargeløst og mer enkelt enn det kanskje egentlig er.

Andrew Litton og BFO gir Gerhardt en flott innramning i begge verkene. Dette er en type musikk som sjefsdirigenten selv liker veldig godt, og som orkestret spiller med rytmisk nerve, skarpe aksenter og presis klangbehandling. Dette må bli en vinner på platemarkedet.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.09.2009

Vilde Frang

Fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev

EMI Classics

Vilde Frang debuterer på det internasjonale platemarkedet

EMI har allerede Leif Ove Andsnes og Truls Mørk i stallen. I disse dagene lanserer de sin nye norske solist, fiolinisten Vilde Frang Bjærke – som for anledningen har mistet det andre etternavnet sitt. Hun trenger vel ingen nærmere presentasjon her til lands hvor vi har kunnet følge henne siden hun debuterte som 10-åring med Kringkastningsorkesteret. I dag er hun 23. Og har et omfattende musikalsk rulleblad. Hun vært solist med alle de norske symfoniorkestrene; hun har spilt med blant andre Gidon Kremer og Martha Argerich; hun har turnert med Anne-Sophie Mutter og har mottatt en lang rekke priser, nå sist Den Norske Solistprisen i 2008.

Hun debuterer på det internasjonale platemarkedet som solist i to av de store verkene fra forrige århundre: Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll fra 1904 etterfulgt av Prokofievs fiolinkonsert nr. 1 i D-dur fra 1917. Det er Westdeutscher Rundfunks symfoniorkester som akkompagnerer under ledelse av danske Thomas Søndergaard, KORKs nye sjefdirigent. 

Musikken er innspilt i Rhein-Sieg-Halle i Siegburg over tre dager i mars. Den er blitt mikset på stedet og har senere vært sendt på WDR. Det er altså ikke snakk om uredigerte opptak med publikum i salen. Likevel er det en lett nervøs, anstrengt live-stemning over framføringen av Sibelius-konserten – som om samspillet mellom solist og orkester ikke helt har funnet sin form. Vilde Frang spiller de utadvendte virtuose passasjene med god teknikk, men klarer ikke helt å få sammenheng i tolkningen av solostemmen. Og klangdannelsen er ikke overbevisende. Både i høyden og i de melankolske steder i dybden varer det ofte litt for lenge før tonen blir stabilisert.

I Prokofiev-konserten sitter derimot alt som det skal. Frang går inn i musikken med en spiss, skarp tone og spiller de kantede, brutte melodilinjene med høyt humør og rytmisk overskudd. Og følger uanstrengt Prokofiev på hans mange heseblesende utflukter og overraskende omveier uten å miste det store overblikket over dette motsetningsfylte verket. 

Til slutt, som en slags ekstranumre, får vi tre korte humoresker for fiolin og orkester av Sibelius spilt med romantisk varme. Og en god porsjon sjarm.

Det skal bli spennende å følge Vilde Frang på veien videre ut i verden. Vi ønsker lykke til.

En helt annen verden

Bergens Tidende, 11.01.2008

Verk av Odd Grüner-Hegge, Prokofiev og Tsjaikovskij

Alban Gerhardt, cello

Dirigent: Alan Buribayev

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et møte med den eventyrlige tyske cellisten Alban Gerhardt

Når det gjelder Prokofievs «Sinfonia Concertante», er det vanskelig å komme utenom Rostropovitsj. Verket er dedikert til ham. Han var dypt involvert i tilblivelsen. Og med sine høyspent dramatiske fremførelser bestemte han hvordan generasjoner av cellister etter ham kom til å tolke verket.

Og så kommer da unge, tyske Alban Gerhardt inn i Grieghallen, setter seg ned med celloen sin og åpner et helt nytt verk, en helt annen verden. For i hans tolkning var det ikke mye høystemt patos å høre. Han spilte verket slik tittelen egentlig tilsier – som en underholdende, konserterende symfoni der han noen ganger var en av gutta og lot cellostemmen smelte inn i orkesterklangen, og andre ganger slo til med musikalske overraskelser og frekke grep, med et ungdommelig rytmisk trøkk og en helt eventyrlig teknikk. Det er lenge siden det har vært så mye elektrisitet i Grieghallen. 

Det ble klappsalver. Det ble ekstranummer – den krevende førstesatsen fra Bachs sjette solosuite. Det ble pause. Og etter pausen, da BFO gikk i gang med Tsjaikovskijs første symfoni – hvem satt da på bakerste rekke i celloseksjonen og spilte med som menig orkestermedlem? Alban Gerhardt. For en musiker! For en spilleglede!

At det ble en flott avslutning på kvelden, skyldes nok ikke bare at Alban Gerhardt var med. Alan Buribayev, kveldens glimrende dirigent, hadde godt grep om både partitur og orkester. Og BFO spilte Tsjaikovskijs symfoni nettopp slik den bør spilles – frisk og spenstig. Hvis det fortsetter slik, blir det en spennende vårsesong.

Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!

Overskudd

Bergens Tidende, 07.03.2007

Konsert

Steffen Horn, klaver

2L

Flott, pianistisk musikk på ny plate med Steffen Horn

Det var musikk av Debussy, Chopin og Prokofiev på de to oppsiktsvekkende platene som den unge norsk-tsjekkiske pianisten Steffen Horn ga ut i 2004. Nå er han plateaktuell igjen, igjen på platemerket 2L, og igjen med et program stappfullt av flott, pianistisk musikk. Det starter med en sonate av tsjekkiske Jan Ladislav Dusik, en wienerklassisk komponist som ifølge oppslagsverkene er blitt urettferdig oversett – noe man må si seg enig i etter å ha hørt Horn spille dette sjarmerende, nærmest tidlig-romantiske verket. På resten av platen beveger Horn seg på mer kjente stier – med en håndfull Rachmaninov-preludier, Griegs Lyriske stykker, op. 65, og til sist Prokofievs første klaversonate. Det er tydelig at han føler seg tiltrukket av stort anlagte, krevende verk. Men så har han da også både det tekniske overskuddet og – ikke minst – den formsansen og musikalske klarheten som må til for å få slike verk til å leve. At det er snakk om en live innspilling, merker man nesten ikke. Bare på det velfortjente bifallet.

På reise fra Bergen til Verona

Bergens Tidende, 21.02.2007

Edward Grieg: Peer Gynt Suites

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Edward Grieg: Olav Trygvason and Orchestral Songs

Bergen filharmoniske orkester og kor, Kor Vest og Voci Nobili

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Sergei Prokofiev: Romeo and Juliet, suites 1-3

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Andrew Litton

BIS

BFO markerer seg på platemarkedet med tre nye innspillinger

I 2005 ga BFO og Ole Kristian Ruud ut en plate med all Griegs scenemusikk til Peer Gynt. Frisk og levende musikk, spilt av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til å blåse nytt liv i de gamle sviskene – skrev jeg den gangen. Det samme kunne man si om de to seneste utgivelsene i BFO og Ruuds Grieg-serie på platemerket BIS – en plate med de to Peer Gynt-suitene og litt til, og en plate med Olav Trygvason-fragmentet og en håndfull orkestersanger. Begge utgivelsene inneholder verk som ikke spilles ofte, og som det er interessant å høre i en skikkelig innspilling. Men det er likevel tolkningene av de mest kjente verkene som bærer disse platene – og som imponerer. I nesten hver eneste sats fra suitene og hver eneste orkestersang er det noe nytt å fundere over, en uventet frasering, et overraskende tempovalg, en uvant karakterisering. Legg til at orkesterklangen hele tiden er romantisk varm og egal, og at det både medvirker gode sangere og entusiastiske kor på Olav Trygvason-platen – der spesielt sopranen Marita Solberg glimrer med en flott tolkning av orkestersangene. At nettopp Olav Trygvason-fragmentet likevel ikke overbeviser musikalsk sett, er verken BFOs eller sangernes skyld.

Enten man liker det eller ikke: BFO er uunngåelig forbundet med Griegs navn og vil formentlig alltid bli vurdert på sine tolkninger av nettopp hans musikk. Men at orkestret faktisk også kan annet og mer enn å forvalte og oppdatere Grieg-arven, demonstrerer Andrew Litton med den tredje BFO-platen i denne omgang – en glimrende innspilling av Prokofievs tre suiter bygget på musikken hans til balletten Romeo og Julie. Musikalsk sett ligger Prokofievs Verona uendelig langt fra Grieg og Bergen. Her er det klar og skarp orkesterklang, kantede melodilinjer, ironisk vrengende effekter, skeive rytmer og voldsomme dynamiske kontraster. Men BFO har fin sans for denne musikken. Den nye innspillingen kan utmerket konkurrere med de beste av de eldre platene. Og i tillegg har Litton sørget for å ha noe ekstra å by på: Han har brutt opp de tre suitene og stokket om på satsene slik at resultatet blir et musikalsk forløp som følger handlingen i den opprinnelige balletten. Det er visst ikke gjort før.

Et enkelt hjertesukk til sist: Det meste av musikken på disse tre platene med BFO er korte stykker eller suiter basert på scenemusikk, incidental music, «tilfeldig musikk». Kommer det montro ikke snart en plate der musikerne får anledning til å vise hva de virkelig duger til – en plate med noen skikkelig lange, musikalsk sammenhengende verk?

Pangstart

Bergens Tidende, 03.09.2005

Griegakademiets sangklasse og jazzstudenter

Verk av Strauss, Mozart, Ravel og Prokofiev

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende og innholdsrik konsert for de nye studentene

Det var musikalsk start for byens nye studenter i går. Pangstart – kan man visst rolig si. For det startet med en smellende utgave av Richard Strauss’ Don Juan. Og det sluttet med en eksplosiv tolkning av fem stykker fra Prokofievs Romeo og Julie-suiter. Røfft, tøfft og fargestrålende – med Bergen Filharmoniske Orkester i flott form og med Andrew Litton som energisk, pedagogisk guide på dirigentpulten og som avslappet, uhøytidelig konferansier kvelden igjennom.  Musikkformidling på  høyt nivå.

For oss vanlige konsertgjengere var kvelden spesielt interessant fordi det var anledning til å høre studenter fra Griegakademiets sangklasse og fra jazzlinjen som solister. Programmet fortalte ikke hva de het – hvilket er synd -- men vi kommer helt sikkert til å høre mer til dem, for her var det talent og sjarm i bøtter og spann. De klassiske sangerne fremførte smakebiter fra Mozarts Tryllefløyten og Figaros Bryllup – og demonstrerte både musikalsk og scenisk nærvær. Jazzlinjen var representert med en klavertrio og en sangerinne. Vi merket oss en god, minimalistisk tolkning av Joni Mitchells ”All I Want” med fin klaversolo, mens et noe overstyrt lydanlegg tok en del av nyansene i Broadway-nummeret ”Aggravatin’ Papa”.

Det var også et ikke annonsert stykke musikk denne kvelden: Litton satte seg ved flygelet og spilte, akkompagnert av et tydelig beveget orkester, andre satsen fra Ravels klaverkonsert -- til minne om orkestrets soloklarinettist Lars Kristian Brynildsen som gikk ut av tiden den 17. august.

Å sette seg selv på spill

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Verker av Sjostakovitsj, Prokofiev og Grieg

Håkon Austbø, klaver

Alexander Vedernikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håkon Austbø slutter Festspillene med intens og dramatisk Grieg-tolkning

Festspillenes russiske spor ble ført til ende på avslutningskonserten med to russiske symfonier på programmet. Og med en russisk dirigent i spissen for BFO.

Først punkt på programmet var Sjostakovitsjs 6. symfoni der dirigenten Alexander Vedernikov la den langsomme førstesatsen bredt opp, men valgte å underspille musikkens mørke og angstfylte sider. Til gjengjeld hadde han flott grep om den forserte munterheten i de to raske, avsluttende satsene.

Prokofievs første symfoni er egentlig en musikalsk spøk, en lett, elegant lek med wienerklassiske former. Vedernikovs sans for det raske og lette ga her spesielt fin uttelling i den korte, ironiske tredjesatsen der Prokofiev nærmest dekonstruerer den tradisjonelle gavotteformen og skaper en slags kubistisk collage av stumpene.

En av trådene gjennom årets Festspill har vært de historiserende, rekonstruerende fremførelser – Norringtons tolkninger av Beethoven. Eller Bengt Forsbergs gjenoppdagelse av Percy Graingers klavermusikk. Og da er det vel passende at også avslutningskonsertens faste verk, Griegs klaverkonsert, får et historisk ettersyn, at vi denne gangen fikk høre originalversjonen fra 1868 som nesten aldri har vært spilt i nyere tid.

Man skal visst være Grieg-filolog for å få med seg alle de nyansene som skiller denne versjonen fra den vi pleier å høre. Et første inntrykk er at originalversjonen forekommer renere i klangen, klarere i fargerne. At den også virket mer rå og spent i uttrykket, skyldes nok især Håkon Austbø som ga solostemmen en intensitet og nerve man sjelden opplever.

Austbø er en ekstremt lyttende pianist, åpen overfor alt som skjer i orkestret omkring ham. Og villig til å risikere noe, sette seg selv og musikken på spill, i spill. Det er som om ingenting er avgjort på forhånd når han setter fingrene i tangentene. Han spiller med høye innsatser – med og mot orkestret. Det er en risikofylt strategi, men slikt blir det stor musikk av. I dette tilfelle en av de mest intense og dramatiske Grieg-tolkninger vi har hørt på lenge.

Modernitetens konflikter

Bergens Tidende Morgen, 29.09.2001

Verk av Prokofiev, Tsjaikovskij og Bartók

Solist: Sebastian Dörfler, cello

Dirigent: Mario Venzago

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Triumferende tolkning av Bartóks Mandarin. Sebastian Dörfler som solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner

Sett i musikkhistoriens bakspeil har alt funnet sin rette plass, verkene ligger nydelig på rekke og rad, stilarter og skoler følger logisk etter hverandre i geledd, det er orden i sysakene. Men da musikken i sin tid ble skapt, hvordan var det da? Da var det kaos og konflikt, da var det verk som pekte i alle retninger, da var ingenting avklart. Ennå.

I 1917 satt Sergej Prokofiev i St.Petersburg og prøvde ut hvordan det var å komponere uten å ha et klaver å støtte seg til; i 1918 jobbet Bartók Béla i Budapest med å sette musikk til en pantomime. Prokofiev endte opp med sin første symfoni, Bartók med «Den forunderlige mandarin». Når de to verkene støter sammen i en konsertsal i Bergen i dag, er det vanskelig å fatte at de er skrevet innen for samme år, i samme del av verden. Ja, at de faktisk tilhører samme musikkhistorie.

For det er voldsomme, uforsonlige kontraster mellom disse to verkene, kontraster som ble spilt maksimalt ut på torsdag i Grieghallen. Det startet med Prokofiev-symfonien, en penneprøve i klassiserende stil, kort og knapp i formen, luftig i klangen. Avviklet lett og elegant av BFO og den fine sveitsiske dirigenten Mario Venzago, med rytmisk svev og sirlig omhu for detaljen, i en tolkning som hadde dandyens tørre, ironiske tone, men som også nøkternt demonstrerte hvor foruroligende tett Prokofiev her er på den mest banale delen av underholdningsbransjen.

Og så, etter pausen, trumfkortet: Bartóks Mandarin som med en gang går direkte inn i sentrum av det tidlige 20. århundres forestillingsverden. At Bartók var ekspressionist i disse årene, tett på Schönberg og Wienerskolen, det ble helt tydelig i BFO og Venzagos flotte, triumferende tolkning. Her var det brå kast og store utladninger, men også klarhet, nitid redegjørelse for alle tråder i den innfløkte teksturen og for alle skeive taktslag i den komplekse rytmikken. Og underveis ble det da også demonstrert at vel var Bartók en sentraleuropeisk modernist, men han var like fullt seg selv, en komponist fra modernitetens utkant - som kanskje nettopp derfor formådde, bedre enn noen annen komponist i tiden, å spille inn mot sentrum og artikulere modernitetens mest vanskelige tanke- og følelsesmessige konflikter.

Før pausen var Sebastian Dörfler solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner. Vi kjenner Dörfler som en fin førstecellist i BFO, som en glimrende kammermusiker, og som et sympatisk, kulturpolitisk engasjert menneske. På torsdag spilte han Rokokko-variasjonene med lys, elegant tone, bra teknikk og mye musikalitet. Allikevel overbeviste han ikke som solist. Det var noe andpustent over tolkningen hans, fraser som ikke ble helt foldet ut, en del ru pletter i intonasjonen, men først og fremst hadde han vanskelig ved å sette autoritet bak musikken, brenne igjennom akkompagnementet og få solostemmen opp å sveve over orkesteret.

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms

Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.

Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.

Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Opera for øyet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1996

Sergei Prokofiev: Kærligheden til de tre appelsiner

Flemming Flindt, regissør

Graham Bond, dirigent

Den Kongelige Danske Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Forunderlig, fargesprakende dansk oppsetning av Prokofiev

Det dreier seg om komisk opera. Det meste av historien kjenner vi fra Asbjørnsen og Moes eventyr om Tyrihans og sitronene. I Grieghallen torsdag kom historien tilbake etter å ha tatt omveien over italiensk 1700-tall, Prokofiev og Kongens København. Nå heter den: Kærligheden til de tre Appelsiner.

Hva handler den om? Noe med en ung prins som blir forhekset og etter utallige forviklinger får prinsessen sin til slutt. Det er nesten umulig å gjenfortelle. Men handlingen er nå en gang det minste.  Prokofiev har skapt et barnslig univers der alt kan skje, og der dypt engasjerte representanter for publikum bestandig blander seg opp i begivenhetene. Og når Den Kongelige Danske Opera oppfører Prokofiev i koreografen Flemming Flindts regi har det hele fått en ekstra vri i retning av det eventyrlige, det fortryllende. Her dreier det seg mest av alt om bilder, om farger, bevegelse, fysisk uttrykk.

Scenografen Jo Vanek har skapt et tverrsnitt av alle eksotiske eventyr: drakter i enkle klare farger med gull som gjennomgående element, scenebilder som gir assosiasjoner i retning av Gustav Klimts Wien ved fin de siècle og Poul Gernes' postmoderne København ved fin de millénaire. Og Flindt styrer med sikker hånd det store ensemblet i stadig bevegelse gjennom dette fargesprakende universet. Som koreograf er han ofte blitt kritisert for å lage opulente forestillinger uten dypere mening, men nettopp i Prokofiev kommer hans billedskapende kraft til sin rett. Det er flott, det er funklende, en opera for øyet. Morsomt, på en gang barnslig naivt og voksent ironisk. Slik Prokofiev krevde det. Og litt til.

Ved torsdagens oppførelse i Grieghallen fungerte det meste. I en slik grad at man i starten nesten glemte musikken. Men etterhvert begynte man å høre: Bergen Filharmoniske Orkester som solid bunn i orkestergraven under Graham Bonds effektive taktstokk, og på scenen et praktfullt kor som både kunne spille komedie og gi fullt trøkk når det krevdes. Dessuten en rekke gode enkeltprestasjoner, f.eks. Djiina Mai-Mai som eterisk prinsesse, Mikael Melbye som fornem hoffmann, og ikke minst Lone Koppel i cameo appearance som den onde heksen, forkledd som Elisabeth Taylor på a bad hair day.

Mest av alt imponerte dog de to sentrale figurene: Gert Henning Jensen som narren Truffaldino, syngende av full hals mitt i de mest nervepirrende, fysisk krevende akrobatiske spring. Og John Laursen som en følsom liten prins: et stort mimisk talent med et forunderlig fleksibelt uttrykk i stadig bevegelse et sted på skalaen mellom Harry Langdons melankoli og Little Nemos rørende uskyld.