På reise fra Bergen til Verona

Bergens Tidende, 21.02.2007

Edward Grieg: Peer Gynt Suites

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Edward Grieg: Olav Trygvason and Orchestral Songs

Bergen filharmoniske orkester og kor, Kor Vest og Voci Nobili

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Sergei Prokofiev: Romeo and Juliet, suites 1-3

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Andrew Litton

BIS

BFO markerer seg på platemarkedet med tre nye innspillinger

I 2005 ga BFO og Ole Kristian Ruud ut en plate med all Griegs scenemusikk til Peer Gynt. Frisk og levende musikk, spilt av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til å blåse nytt liv i de gamle sviskene – skrev jeg den gangen. Det samme kunne man si om de to seneste utgivelsene i BFO og Ruuds Grieg-serie på platemerket BIS – en plate med de to Peer Gynt-suitene og litt til, og en plate med Olav Trygvason-fragmentet og en håndfull orkestersanger. Begge utgivelsene inneholder verk som ikke spilles ofte, og som det er interessant å høre i en skikkelig innspilling. Men det er likevel tolkningene av de mest kjente verkene som bærer disse platene – og som imponerer. I nesten hver eneste sats fra suitene og hver eneste orkestersang er det noe nytt å fundere over, en uventet frasering, et overraskende tempovalg, en uvant karakterisering. Legg til at orkesterklangen hele tiden er romantisk varm og egal, og at det både medvirker gode sangere og entusiastiske kor på Olav Trygvason-platen – der spesielt sopranen Marita Solberg glimrer med en flott tolkning av orkestersangene. At nettopp Olav Trygvason-fragmentet likevel ikke overbeviser musikalsk sett, er verken BFOs eller sangernes skyld.

Enten man liker det eller ikke: BFO er uunngåelig forbundet med Griegs navn og vil formentlig alltid bli vurdert på sine tolkninger av nettopp hans musikk. Men at orkestret faktisk også kan annet og mer enn å forvalte og oppdatere Grieg-arven, demonstrerer Andrew Litton med den tredje BFO-platen i denne omgang – en glimrende innspilling av Prokofievs tre suiter bygget på musikken hans til balletten Romeo og Julie. Musikalsk sett ligger Prokofievs Verona uendelig langt fra Grieg og Bergen. Her er det klar og skarp orkesterklang, kantede melodilinjer, ironisk vrengende effekter, skeive rytmer og voldsomme dynamiske kontraster. Men BFO har fin sans for denne musikken. Den nye innspillingen kan utmerket konkurrere med de beste av de eldre platene. Og i tillegg har Litton sørget for å ha noe ekstra å by på: Han har brutt opp de tre suitene og stokket om på satsene slik at resultatet blir et musikalsk forløp som følger handlingen i den opprinnelige balletten. Det er visst ikke gjort før.

Et enkelt hjertesukk til sist: Det meste av musikken på disse tre platene med BFO er korte stykker eller suiter basert på scenemusikk, incidental music, «tilfeldig musikk». Kommer det montro ikke snart en plate der musikerne får anledning til å vise hva de virkelig duger til – en plate med noen skikkelig lange, musikalsk sammenhengende verk?