Musikalitet og engasjement

Bergens Tidende, 31.01.2007

Janine Jansen, fiolin

Riccardo Chailly med Gewandhausorchester

Decca

Mendelssohn og Bruch i det 21. århundre

Alle fiolinister har dem på repertoaret. Alle vet hvordan Mendelssohns og Bruchs fiolinkonserter skal spilles. Innspilninger som kobler dem er utallige som havets sand. Og så kommer Janine Jansen da og spiller dem slik du aldri har hørt dem før. Alt støv og spindelvev er blåst vekk. Dette er slik Mendelssohn og Bruch skal spilles i det 21. århundre. Ingen smektende, sentimentale linjer, ingen følsom romantikk. Bare sterk musikk, spilt med rå energi og voldsomt drive. Og med smittende musikalitet og engasjement. Vi som så Janine Jansen på Festspillene siste år, vet at hennes teknikk er formidabel, men også at den aldri er et mål i seg selv. På platen merker man nesten i hver frase hennes begeistring over å kunne bruke teknikken til å bringe nye eller glemte sider av disse gjennomterskede stykkene frem i lyset. Innspilningen er gjort i Leipzig. Og, ja, det er Mendelssohns gamle  Gewandhausorchester og dirigenten Riccardo Chailly som akkompagnerer henne. Hva mer kan man ønske seg?

Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.

Den verden vi lever i

Kommentar, Bergens Tidende, 28.01.2007

Selvsagt er populærkulturen med på å danne den verden vi lever i. Bare forskere og journalister synes fremdeles det er sensasjonelt.

Det var seminar på Norsk utenrikspolitisk institutt her om dagen. Om forholdet mellom populærkultur og politikk. En av innlederne, samfunnsviteren Ivar Neumann, var kommet frem til at vår forståelse av hvordan verden henger sammen, ikke kun preges av hva som står i de norske avisene, men også av tidens populærkultur, for eksempel av amerikanske tv-serier og internasjonale bestsellers av typen Harry Potter og slikt.

Dette var jammen et sterkt og kontroversiell synspunkt, gitt. Hovedstadens kulturjournalister fikk nesten hjertestans. Og i Klassekampen fant de saken så oppsiktsvekkende og så provoserende at de måtte bruke en hel dobbeltside til å presentere det sensasjonelle budskapet – at Harry Potter er «med på å danne den verden vi lever i» (24.1).

Man skal visst ha levd en særs beskyttet tilværelse for å bli overrasket over Neumanns forsiktige antydning av det kanskje kunne være en sammenheng mellom populærkultur og folks opplevelse av verden. Vi vanlige dødelige har i det minste skjønt sammenhengen for lengst. Hver kveld når vi zapper rundt fra kanal til kanal, forstår vi, uten vansker, at det ikke kun er innslagene på Dagsrevyen som handler om – og danner – den verden vi lever i. Hver kveld innser vi at det er sterk, indre forbindelse mellom hva som skjer på skjermen og alt hva som ellers skjer i verden.

Vi vet for eksempel at den beleste, fornuftige Josiah Bartlet i «Presidenten» er en ønskedrøm, en fiksjon som kun gir mening fordi George W. Bush er president i virkelighetens Hvite hus. Vi vet at de opprivende sykdomshistoriene i «House» blant annet, og kanskje mest av alt, handler om de problemene som virkelighetens moderne, markedsdrevne helsevesen skaper. Og vi vet at man ikke kan forstå de fiktive historiene i en serie som «24» hvis man ikke husker hva som skjedde i virkelighetens USA den 11. september 2001.

Og når vi slår av tv-en, merker vi hvordan tankemønstre og forståelsesformer fra alle disse fiktive universene blir hengende i bevisstheten. Hver gang vi har sett et nytt avsnitt av «24» og har fulgt agent Bauers heroiske kamp mot terrorister og masseødeleggelsesvåpen, er vi blitt en smule mer mottakelige for argumentene om at hans kolleger i den virkelige verden ikke alltid har tid til å følge det internasjonale samfunnets bløtaktige spilleregler og overholde Genèvekonvensjonene og respektere menneskerettighetene og slikt. Og når den eksentriske dr. House endelig vinner kampen mot hospitalets usympatiske, griske styreformann, er det rett før vi begynner å tro at de strukturelle problemene i Helse Bergen kunne løses bare man fikk skiftet ut ledelsen. 

At fiksjon – all fiksjon – ikke bare handler om verden, men også virker inn på forståelsen av den, er en gammel nyhet. Hele de siste hundre års kultur- og mediehistorie handler faktisk om dette, om sammenhengen mellom finkultur, populærkultur, ideologi og politikk. Om hvordan bøker, film og tv-serier har fortolket tidens problemer og formet folks forståelse av verden. Og om hvordan politikere fra alle ender av spektret alltid har forsøkt, og fremdeles forsøker, å utnytte – eller undertrykke – de forståelsespotensialene som ligger i de mest populære delene av kulturen.

De kinesiske myndighetene trenger for eksempel ikke å dra på NUPI-seminar for å forstå at populære tv-programmer spiller en viktig politisk rolle. Samme dag som Klassekampen brakte den sensasjonelle nyheten om at Harry Potter er med på å danne den verden vi lever i, offentliggjorde det statlige, kinesiske nyhetsbyrået Xinhua en rekke nye retningslinjer for driften av de nasjonale tv-kanalene. Den offisielle begrunnelsen er at man vil skape et «bedre tv-miljø», men ifølge kommentatorer og iakttakere er formålet først og fremst å forhindre at tv-seerne får en feil forståelse av den verden de lever i – opp mot den 17. partikongressen som skal holdes i Beijing til høsten.

At kinesisk tv ikke har lov å sende eksplisitt opposisjonelle meningsytringer i nyhets- og aktualitetsprogrammer, sier seg selv. Slik har det alltid vært. Det interessante ved de nye retningslinjene er at populære serier og underholdningsprogrammer nå også sensureres bort. I de neste åtte månedene er det forbudt å vise utenlandske tegnefilmer og «vulgære reality-shows» pluss tv-serier som handler om kriminalitet, rettssaker, sex, kjærlighetsforhold, utenomekteskapelige forbindelser og skilsmisser. Frem til partikongressen skal kinesisk tv kun vise «etisk inspirerende» programmer i beste sendetid. Hva slike programmer gjør ved den verden kineserne lever i, får vi helt sikkert vite til høsten.

Fra gitarmusikkens gullalder

Bergens Tidende, 24.01.2007

Juuso Nieminen
Guitar Recital

Terravox

Ny plate med verk av Guiliani og Sor

Den unge finske gitaristen Juuso Nieminen har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. I 2005 ga han ut en plate med verk av Joaquin Rodrigo og Manuell Maria Ponce – to av den moderne gitarlitteraturens store navn. På den nye platen vender han blikket bakut og presenterer verk fra gitarens gullalder i første halvdel av 1800-tallet. Her er svisker som Mauro Giulianis store, «heroiske» sonate (op. 150) og Fernando Sors virtuose Mozart-variationer (op. 9). Pluss kjente verk av de mindre mestrene Diabelli, Aguado og Paganini. Nieminen behersker instrumentet sitt og spiller disse gamle, besnærende verk med fin forståelse for både melodiføring og klang. Bare i de aller mest halsbrekkende passasjene er det av og til litt grums og uklarhet. Mer problematisk er det at repertoaret blir noe ensformig i lengden. For all del – dette er nydelig, sjarmerende musikk, lett å like, men en helt recital-plate blir nok i meste laget.

Beethoven Pluss

Bergens Tidende, 17.01.2007

Beethoven og Lasse Thoresen

Grieg Trio

Simax

Grieg Trio på jakt etter kontraster og forbindelser

Klart det er vanskelig å lansere nye plater med Beethovens klavertrioer på et marked der det i forveien finnes om lag 50 innspillinger. Her trengs det friske grep. Grieg Trio har forsøkt seg med «Beethoven pluss» – tre plater der de kobler Beethoven-trioene med verk av samtidskomponister under sloganet «kontraster og forbindelser». Prosjektet er interessant. Men risikoen ved en slik sammenkobling på tvers av tid og stil blir demonstrert til fulle på den siste platen i serien. Det starter med en traust, men temmelig fargeløs tolkning av Beethovens Erkehertug-trio, etterfulgt av Lasse Thoresens klavertrio «The Descent of Lumnious Waters» fra 2002. Og, jo da, Thoresens trio er et musikantisk verk, skrevet med fin fornemmelse for genrens krav, og entusiastisk fremført av Grieg Trio. Men bortsett fra at det altså er snakk om to klavertrioer, er det vanskelig å skjønne logikken i denne koblingen – som verken skaper forbindelser eller produktive kontraster.

Overganger

Bergens Tidende, 17.01.2007

Randi Stene, mezzosopran

Trondheim Symfoniorkester

Muhai Tang, dirigent

Simax

Randi Stene synger Zemlinsky og Schulhoff

Wieneren Alexander Zemlinsky og tsjekkeren Erwin Schulhoff døde begge i 1942, den ene i amerikansk eksil, den andre i en konsentrasjonsleir i Bayern. De ble mer eller mindre glemt etter krigen og er først kommet på repertoaret igjen i cd-alderen. På den nye platen presenterer Randi Stene og Trondheimsymfonikerne Zemlinskys Maeterlinck-sanger (op.13) og Schulhoffs to «symfonier for altstemme og orkester» (opp. 26 og 28). Det er flotte, dramatiske verk fra tiden like før og etter første verdenskrig, skrevet i overgangen mellom senromantikk og ekspresjonisme, med hint av Strauss hos Zemlinsky og en raffinert, Mahlersk klangbeherskelse hos Schulhoff. Orkestret spiller upåklagelig, og Randi Stene har fin sans for melankolien i disse sangene. Hennes mørke stemme legger seg inn i orkesterklangen nesten som et ekstra instrument, men blir av og til noe skinger og blafrende, spesielt i de voldsomme utblåsningene hos Zemlinsky.

Alvor og ærefrykt

Bergens Tidende, 13.01.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8.

Dirigent: Georg Mark

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO på farefull reise gjennom Bruckners musikalske landskap

Jo visst, det er et fryktinngytende verk, dette. Bruckners monumentale åttende symfoni. Når den er på programmet, er det ikke plass til annet. Spilletiden er halvannen time. De fire satsene har store, nesten umenneskelige proporsjoner og krever bredde og ro. Tempobetegnelsene forteller at dette er en symfoni som skal spilles moderato, langsomt og «feierlich» – alvorlig.

Kanskje det var alvoret i situasjonen og ærefrykten for den store oppgaven som var årsaken til at fremføringen torsdag kveld fikk en så nervøs start? Eller kanskje BFO rett og slett hadde hatt for kort prøvetid til å klare dette kolossale verket? Vanskelig å si. Men iallfall slet den glimrende dirigenten, Georg Mark, hardt med å få musikerne og musikken koordinert. Det var usikre innsatser i strykerne, grums i messingblåsere, og selv treblåserne, som til daglig er orkestrets sterkeste kort, hadde problemer i de to første satsene.

Men så, plutselig, roet alt seg. Musikerne fant sammen. Musikken begynte å ånde fritt. Og vi fikk en mirakuløs tolkning av den langsomme tredjesatsen, med lange, seige stigninger fra høydepunkt til høydepunkt på en imponerende musikalsk reise der landskapet hele tiden endret karakter, og der Mark og orkestret både skapte den rette fornemmelsen av himmelsk uendelighet og likevel klarte å bringe musikken ned på jorden igjen, legge den til hvile, fredfullt, eterisk.

Og da var alt lagt til rette for sistesatsen. Som ble spilt energisk og konsentrert, med fremdrift og voldsom spenningsoppbygning frem mot den sterke avslutningen der musikken endelig slår om fra moll til majestetisk, strålende C-dur.