Selvsagt er populærkulturen med på å danne den verden vi lever i. Bare forskere og journalister synes fremdeles det er sensasjonelt.
Det var seminar på Norsk utenrikspolitisk institutt her om dagen. Om forholdet mellom populærkultur og politikk. En av innlederne, samfunnsviteren Ivar Neumann, var kommet frem til at vår forståelse av hvordan verden henger sammen, ikke kun preges av hva som står i de norske avisene, men også av tidens populærkultur, for eksempel av amerikanske tv-serier og internasjonale bestsellers av typen Harry Potter og slikt.
Dette var jammen et sterkt og kontroversiell synspunkt, gitt. Hovedstadens kulturjournalister fikk nesten hjertestans. Og i Klassekampen fant de saken så oppsiktsvekkende og så provoserende at de måtte bruke en hel dobbeltside til å presentere det sensasjonelle budskapet – at Harry Potter er «med på å danne den verden vi lever i» (24.1).
Man skal visst ha levd en særs beskyttet tilværelse for å
bli overrasket over Neumanns forsiktige antydning av det kanskje kunne være en
sammenheng mellom populærkultur og folks opplevelse av verden. Vi vanlige
dødelige har i det minste skjønt sammenhengen for lengst. Hver kveld når vi
zapper rundt fra kanal til kanal, forstår vi, uten vansker, at det ikke kun er
innslagene på Dagsrevyen som handler om – og danner – den verden vi lever i.
Hver kveld innser vi at det er sterk, indre forbindelse mellom hva som skjer på
skjermen og alt hva som ellers skjer i verden.
Vi vet for eksempel at den beleste, fornuftige Josiah
Bartlet i «Presidenten» er en ønskedrøm, en fiksjon som kun gir mening fordi
George W. Bush er president i virkelighetens Hvite hus. Vi vet at de opprivende
sykdomshistoriene i «House» blant annet, og kanskje mest av alt, handler om de
problemene som virkelighetens moderne, markedsdrevne helsevesen skaper. Og vi
vet at man ikke kan forstå de fiktive historiene i en serie som «24» hvis man
ikke husker hva som skjedde i virkelighetens USA den 11. september 2001.
Og når vi slår av tv-en, merker vi hvordan tankemønstre og
forståelsesformer fra alle disse fiktive universene blir hengende i
bevisstheten. Hver gang vi har sett et nytt avsnitt av «24» og har fulgt agent
Bauers heroiske kamp mot terrorister og masseødeleggelsesvåpen, er vi blitt en
smule mer mottakelige for argumentene om at hans kolleger i den virkelige
verden ikke alltid har tid til å følge det internasjonale samfunnets bløtaktige
spilleregler og overholde Genèvekonvensjonene og respektere menneskerettighetene
og slikt. Og når den eksentriske dr. House endelig vinner kampen mot
hospitalets usympatiske, griske styreformann, er det rett før vi begynner å tro
at de strukturelle problemene i Helse Bergen kunne løses bare man fikk skiftet
ut ledelsen.
At fiksjon – all fiksjon – ikke bare handler om verden, men
også virker inn på forståelsen av den, er en gammel nyhet. Hele de siste hundre
års kultur- og mediehistorie handler faktisk om dette, om sammenhengen mellom
finkultur, populærkultur, ideologi og politikk. Om hvordan bøker, film og
tv-serier har fortolket tidens problemer og formet folks forståelse av verden.
Og om hvordan politikere fra alle ender av spektret alltid har forsøkt, og
fremdeles forsøker, å utnytte – eller undertrykke – de forståelsespotensialene
som ligger i de mest populære delene av kulturen.
De kinesiske myndighetene trenger for eksempel ikke å dra på
NUPI-seminar for å forstå at populære tv-programmer spiller en viktig politisk
rolle. Samme dag som Klassekampen brakte den sensasjonelle nyheten om at Harry
Potter er med på å danne den verden vi lever i, offentliggjorde det statlige,
kinesiske nyhetsbyrået Xinhua en rekke nye retningslinjer for driften av de
nasjonale tv-kanalene. Den offisielle begrunnelsen er at man vil skape et
«bedre tv-miljø», men ifølge kommentatorer og iakttakere er formålet først og
fremst å forhindre at tv-seerne får en feil forståelse av den verden de lever i
– opp mot den 17. partikongressen som skal holdes i Beijing til høsten.
At kinesisk tv ikke har lov å sende eksplisitt
opposisjonelle meningsytringer i nyhets- og aktualitetsprogrammer, sier seg
selv. Slik har det alltid vært. Det interessante ved de nye retningslinjene er
at populære serier og underholdningsprogrammer nå også sensureres bort. I de
neste åtte månedene er det forbudt å vise utenlandske tegnefilmer og «vulgære
reality-shows» pluss tv-serier som handler om kriminalitet, rettssaker, sex,
kjærlighetsforhold, utenomekteskapelige forbindelser og skilsmisser. Frem til
partikongressen skal kinesisk tv kun vise «etisk inspirerende» programmer i
beste sendetid. Hva slike programmer gjør ved den verden kineserne lever i, får
vi helt sikkert vite til høsten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar