Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.