Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

Sterk og stormfull åpning

Bergens Tidende, 29.01.2021

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass
Víkingur Ólafsson, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det starter veldig enkelt. Et lite klaverstykke i firetakt. Venstrehånden spiller regelmessige åttedeler. Høyrehånden legger regelmessige trioler ovenpå. Fire takter som gjentas og gjentas med ørsmå forandringer. 

Stykket heter «Opening» – åpning. Det åpnet i sin tid «Glassworks», Philip Glass’ klaververk fra 1982. På onsdag åpnet det den første live-konserten i manns minne med Bergen Filharmoniske Orkester. 

Og for en åpning det ble! For det var Víkingur Ólafsson som satt ved flygelet i Grieghallen. Og ingen spiller Philip Glass som han. 

Når Ólafsson puster liv i Glass’ endeløse, mekaniske repetisjoner, er det ingenting som er enkelt. Han endrer umerkelig betoninger og dynamikk og trekker forunderlige figurer og vakre bølgebevegelser ut av det spinkle materialet. Og plutselig er det som om hele musikkhistorien kommer til syne når disse enkle linjene fletter seg sammen. Du hører flyktige ekkoer av Schubert og Chopin, av Debussys arabesker, av Griegs Arietta. Og så er det plutselig slutt.

En sublim åpning av en konsert der Ólafsson, Edward Gardner og BFO – etter Philip Glass og 1900-tallets minimalisme – beveget seg bakover til 1700-tallet og trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. 

Smittevernsreglene hadde satt snevre rammer for denne konserten. Vi var bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. Og på scenen satt et begrenset antall BFO-musikere på god avstand av hverandre.

Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men nettopp nå under pandemiens strenge regime har det blitt anledning til å ta frem noen av 1700-tallets verk for små orkestre. 

På onsdag fikk vi således først høre en spenstig versjon av Bachs Konsert nr. 5 for klaver og strykere (BWV 1056) med Ólafsson solist – kraftfull, energisk i de raske yttersatsene og melankolsk dvelende i den sorgfylte, langsomme – og usigelig vakre – midtsatsen. 

Etterpå spilte Ólafsson sitt eget arrangement for klaver og strykere av midtsatsen fra Bachs Fiolinsonate nr. 5 (BWV 1018). Klaveret hadde hovedrollen her med store, blomstrende figurer, mens BFOs strykere trådte i bakgrunnen og spilte et spinkelt akkompagnement – som på et vis minnet om konsertens start med Philip Glass «Opening», der Ólafssons klaverstemme mot slutten ble akkompagnert av BFOs strykere i et noe søtladent arrangement skrevet av den tyske produceren Christian Badzura. 

Av hensyn til smittevernsreglene ble det ingen pause denne kvelden. Etter Bach gikk vi rett på Mozart – nå med blåsere på scenen. Først et kort stykke fra Mozarts Serenade nr. 12, en blåsermenuett skrevet etter alle den kanoniske kunstens regler med stemmer som imiterer hverandre og gjentas opp ned i spissfindige omvendinger. 

Og da var det tid for Mozarts Klaverkonsert nr. 24 (K 491), en av hans eneste konserter i moll – en mørk, turbulent komposisjon, spilt sterkt og stormfullt av BFO og med Víkingur Ólafsson som klarsynt stifinner gjennom det dramatiske, musikalske landskapet. 

Stående applaus. Og da stormen hadde lagt seg – et trøstende gjenhør med midtsatsen i Bachs klaverkonsert.

Et musikalsk mirakel

Bergens Tidende, 03.06.2019

J. S. Bach: Goldberg-variasjonene

Mahan Esfahani, cembalo

Festspillene

Troldsalen

Med Mahan Esfahani på reise gjennom Bachs Goldberg-variasjoner

Det er fredag kveld. Troldsalen er fullsatt. Det vanlige Steinway-flygelet er kjørt ut til siden og erstattet av en vakker cembalo. Iranske Mahan Esfahani kommer inn, setter seg ved de to manualene, og går i gang med Goldberg-variasjonene, Bachs monumentale «Arie med forskjellige forandringer» (BWV 988).

For en reise dette blir! En reise der hver av de tretti variasjonene åpner nye landskap, nye utsyn, en musikalsk ekspedisjon der det ligger overraskelser på lur bak hver eneste taktstrek.

Vi trodde vi kjente denne «arien», dette langsomme, todelte hovedtemaet. Men slik Esfahani spiller den, klinger alt plutselig merkelig og fremmed. For i motsetning til de fleste moderne Goldberg-fortolkere spiller han hver enkelt del helt strippet for ornamentikk og gjentar den så med blomstrende forsiringer.

Slik fortsetter det gjennom alle de tretti variasjonene: Alt er med, alle Bachs gjentakelser blir spilt. Og det er spesielt i gjentakelsene at Esfahani drysser sine frodige forsiringer ut over notene.

Han spiller seg gjennom verket med en nesten improviserende frihet. Og med en helt formidabel teknikk. De raske, hårreisende virtuose variasjonene som krever kryssende hender, fremstår i hans versjon med enestående klarhet.

Pianister som tar for seg slike passasjer på et vanlig flygel, får dem ofte til å høres matte og klossete ut. Når Esfahani spiller dem på cembaloens to manualer, klinger de slik de opprinnelig var tenkt: som to selvstendige linjer, to melodier som ubekymret vever sig inn og ut mellom hverandre.   

Teknikken, fingerferdigheten, den klare linjeføringen – alt dette er imponerende. Men det mest fantastiske ved Esfahanis tolkning av Goldberg-variasjonene er egentlig arbeidet hans med cembaloens egen lyd. Han bruker selve instrumentets klang til å karakterisere og skille de enkelte variasjonene fra hverandre.

Og hvis du trodde du visste hvordan en cembalo høres ut, må du tro om igjen. For Esfahani utnytter alle instrumentets innebygde mekanismer til å forme klangen. Han skaper en palett med uendelig mange farger. Han bruker oktavfordoblinger og luttregistre og alle mulige andre dempere og får instrumentet sitt til vekselvis å klinge som et orgel, som en harpe eller som et klokkespill.  

Halvannen time etter reisen startet, kommer vi tilbake til utgangspunktet. Etter de tretti variasjonene kommer temaet, den langsomme arien, igjen – nå som en oppsummering av alt vi har opplevd underveis. Musikken stanser, det blir en lang ettertenksom pause – og så spiller Esfahani den aller siste tonen. Reisen er forbi. Vi har vært vitne til et musikalsk mirakel.

En musikalsk renselsesprosess

Bergens Tidende, 28.10.2018

J. S. Bach: Goldbergvariasjoner

Christian Grøvlen, klaver

Tårnsalen, Lysverket

Sofia Gubaidulina: Sieben Worte

Joseph Haydn: Missa In Tempore Belli

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor, Ole Bull Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Domkirke

Gripende fremføring av stort, samtidsmusikalsk verk

Det er festival i byen i disse dagene – «Bergen kirkeautunnale»,  en festival for «kirkekunst og musikk». Det startet med en konsert sent onsdag kveld, øverst oppe i Lysverket, i Tårnsalen, der Christian Grøvlen satt ved flygelet og spilte Bachs Goldbergvariasjoner (BWV 988).

Kanskje et litt overraskende valg? Bach har jo skrevet veldig mye kirkemusikk, men nettopp Goldbergvariasjonene er intim musikk, musikk beregnet til å skulle spilles og høres i private, mer verdslige sammenhenger.

En «Clavier-øvelse», skriver Bach beskjedent på forsiden av notene – en øvelse «som består av en aria med ulike endringer». Men han skriver også at dette er musikk tilrettelagt for å «oppløfte sjelen».

Og da vi hørte Grøvlen spille temaet og de tretti variasjonene i Tårnsalen på onsdag, ga det faktisk veldig god mening at nettopp dette verket var valgt til å åpne den kirkemusikalske festivalen. For det var noe oppløftende, noe både andaktsfullt og inspirerende over tolkningen hans. Han utforsket Bachs «aria», betraktet det korte, syngende temaet og den spenstige bassgangen fra alle mulige sider og fikk variasjonene og forvandlingene til å fremstå som en lang, meditativ bevegelse. 

Det er litt av en oppgave å ta for seg dette timelange, ruvende verket og ikke minst å spille det utenat – slik Grøvlen gjorde. Det var enkelte steder underveis der fremføringen kanskje ble litt omtrentlig. Men retningen var hele tiden klar: Vi var på vei fremover, på musikalsk reise mot et fjernt mål. Og da Grøvlen til sist nådde frem – eller tilbake – til Bachs tema og spilte det om igjen, nå helt enkelt, uten forsiringer, merket vi at vi hadde vært gjennom en både musikalsk og åndelig renselsesprosess.

Dagen etter åpningskonserten i Tårnsalen forlot vi Bachs spirituelle 1700-talls barokk og gikk på torsdagskonsert i Domkirken for å høre Sofia Gubaidulinas «Sieben Worte» fra 1982 spilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Kjetil Almenning.

«Sieben Worte» er en samtidsmusikalsk fremstilling av Jesu sju ord på korset. Når komponister tidligere har arbeidet med dette stoffet, har de tonesatt, «satt musikk til» ordene. Gubaidulina går en annen vei. Verket hennes er ordløst, men ordene er på en måte likevel til stede. De er forvandlet, gjenskapt med musikalske midler ved hjelp av en cello og et trekkspill som så å si fremstiller ordenes innhold og deres følelsesmessige effekter.

I Domkirken torsdag kveld fikk de sju ordene en sterk, ekspressiv tolkning av cellisten Øyvind Gimse og trekkspilleren Geir Draugsvoll. Gimse tok i bruk alle celloens uttrykksmuligheter – det var naturlige og kunstige flageoletter, det var flimrende akkorder, det var buestrøk både over og under cellostolen. Vi ikke bare hørte de sju ordene, vi hørte også selve lyden av korsfestelsen, naglene som slås i, redselen, døden. Og ved Gimses side satt Draugsvoll og kommenterte hele forløpet med sitt uttrykksfulle trekkspill – snerrende, brumlende, besvergende, noen ganger bare tungt pustende. En dypt gripende fremføring av et stort verk.

I «Sieben Worte» hørte vi av og til, inn imellom de to solistenes utbrudd, noen vare, skimrende klanger fra BFOs strykere. Strykerne ble etter en kort pause supplert med andre instrumentgrupper. Det kom to kor og fire solister på scenen. Og så var det tid for Haydn, for en av de sene messene hans.

Missa In Tempore Belli heter den, en «messe i krigens tid». Også kalt «Paukemessen» på grunn av slagverkets fremskutte rolle i stykket. Det er kanskje ikke noen «stor» messe i musikalsk forstand. Men den er godt skrevet, et solid stykke musikalsk håndverk. Som vi fikk i en flott, stram fremføring av BFO og Bergen Domkor supplert med Ole Bull Kammerkor

under ledelse av Kjetil Almenning.

«Paukemessen» er først og fremst et verk der koret står i sentrum. Men det er også noen kortere soloinnsatser. Og en av grunnene til at messen virket så levende og sprek denne torsdag kvelden, var at Kjetil Almenning hadde fått med fire unge, velsyngende og veldig entusiastiske solister: sopranen Beate Mordal, alten Lydia Bryngelsson, tenoren Ole Morten Velde og bassen Halvor Festervoll Melien.

Kirkemusikkfestivalen fortsetter de neste dagene med konserter rundt om i byens kirker. Den slutter på mandag med Ole Paus og koret Bækkalokket i Domkirken.

Festspill-maraton og musikalsk galskap

Bergens Tidende, 29.05.2017

Det Norske Kammerorkester

Terje Tønnesen, kunstnerisk leder

Festspillene

Logen

En 40-årsfeiring med kraft og smell

Det er noen år siden det sist var musikalsk maraton på Festspillene. Men lørdag kveld var det på’an igjen: Musikk i Logen fra klokka 18 til godt over midnatt, tre konserter bare avbrutt av korte pauser. Og så mye må det nok til når Det Norske Kammerorkester feier 40-årsjubileum. For de tre konsertene demonstrerte ikke bare spennvidden i orkesterets repertoar, de viste også fram noen av de mangslungne eksperimenter og musikalske sammenhenger orkesteret har vært involvert i siden starten i 1977.

På den første konserten hørte vi tre sentrale strykerverk med stor tidsmessig spredning. Først Sjostakovitsjs Kammersymfoni (op.110a) – som egentlig er en transkripsjon for strykeorkester av hans selvbiografiske strykekvartett nr. 8 fra 1960. Kammerorkestret gikk rett til kjernen i verket, understreket musikkens opprivende karakter, men fikk også fram den underliggende følelsen av høytid og verdighet.

Fra Sjostakovitsjs angstfylte 1960-tall gikk turen tilbake til 1700-tallet, til Haydn og hans første cellokonsert. Kammerorkester la en lett, frisk ramme om den unge, persisk-østerrikske cellisten Kian Soltani som spilte den virtuose solostemmen med stor romantisk tone og imponerende musikalitet.

Og da var det tid for Grieg og «Holbergsuiten», det verket som mer enn noe annet er knyttet til nettopp dette orkestret. Innspillingen av suiten i 1979 ga Kammerorkestret sitt internasjonale gjennombrudd. Og som vi hørte i Logen på lørdag kan musikerne fremdeles få verket til å løfte seg med polert strykerklang og rytmisk spenst.

Kveldens andre konsert var organisert omkring temaet «galskap». Det startet med Telemanns «Burlesque de Quixotte», en suite som framstiller Don Quichottes gale fantasier med musikalske, lydmalende effekter. Vi fikk suiten i en frisk, begivenhetsrik framføring der Kammerorkestret for tilfellet var utvidet med Hemig Valebjørg som la fantasifulle slagverkeffekter omkring Quichottes ville drømmer.

Hva Bachs Konsert for to fioliner og strykere (BWV 1043) har å gjøre med temaet galskap, er litt vanskelig å se, men Kammerorkestrets robuste framføring med Terje Tønnesen og Daniel Bard som swingende, lekende solister ble uansett et av kveldens musikalske høydepunkter.

Galskap var det til gjengjeld til gagns i engelske Peter Maxwell Davies’ «Eight Songs for a Mad King», et stykke musikkteater fra 1969 om den gale engelske kongen George III og hans forsøk på å lære fuglene å synge. Galskap var det også helt konkret i omstendighetene omkring framførelsen. Tenoren Nils Harald Sødal som skulle framstille kong George, hadde dobbeltbooket slik at han tidligere på kvelden hadde forestilling i Kristiansand. Men han nådde fram til Logen i tide ved hjelp av helikopter og ga – sammen med dirigenten Christian Eggen og fire musikere – en imponerende virtuos og rørende framstilling av den vanvittige kongen og av Maxwell Davies’ vanvittig kompliserte musikk. 

Kveldens siste konsert startet med enda et musikalsk høydepunkt: en spenningsfylt, brennbar tolkning Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (op. 4) der Kammerorkestret så å si trakk lange linjer tilbake – eller fram – gjennom kveldens program til innledningen av første konsert med Sjostakovitsjs Kammersymfoni.

Siste punkt på programmet var et musikalsk eksperiment der pianisten Bugge Wesseltoft skulle gå i dialog med Kammerorkesteret omkring utdrag av Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988). Det er alltid risikofylt å forsøke å fusjonere jazz og klassisk partiturmusikk. Denne kvelden var ikke noe unntak. Kammerorkesteret spilte, utvidet med en gruppe treblåsere, noen enkle instrumenteringer av Bachs variasjoner. Innimellom improviserte Wesseltoft –sammen med bassisten Sigurd Hole og slagverkeren Hemig Valebjørg –litt nølende og ubesluttsomt over Bachs melodilinjer og akkordsekvenser. Alle satt liksom og ventet på hverandre – eller på at noe skulle skje. Noe egentlig samspill på tvers av musikalske tradisjoner og formater ble det aldri snakk om. 

På grensen til det uspillelige

Bergens Tidende, 16.10.2015 

Bach, Beethoven, Rzewski

Igor Levit, klaver

Sony Classical

Tre plater, tre verk, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen. Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk – Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975. Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»: Etter presentasjonen av det musikalske materialet – en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi – føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg. Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.

Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene. I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter. Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring. Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert. Levit har ro og overblikk. Og han får Bachs lange linjer til å synge.     

I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene. Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt. Og samtidig får han fram alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket. Framføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag. Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.

Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt. Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram. Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.

Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering. Og så blir allting veldig komplisert. I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk. Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker. Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner. Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa». Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet. 

Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate. Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige. Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem. Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk. Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.

Hyllest og avskjed

Bergens Tidende, 29.09.2015

«Meins Lebens Licht»

Nystedt – Bach

Det Norske Solistkor

Dirigent: Grete Pedersen

BIS

Kirkemusikalske komposisjoner av Bach og Nystedt

Med sine 26 sangere er Det Norske Solistkor et lite kor, et kammerkor. Musikalsk sett er det et meget stort kor, et kor av internasjonalt format. Det har eksistert i 65 år og har i hele denne perioden bare hatt to ledere: Knut Nystedt som grunnla det i 1950 og Grete Pedersen som avløste ham i 1990.  

Solistkoret har alltid beveget seg fritt omkring i det vokalmusikalske repertoaret, fra barokk og romantikk til norsk og internasjonal samtidsmusikk, og i de senere årene også med utflukter inn over det folkemusikalske feltet. Nystedt brukte i tillegg koret som et slags verksted der han eksperimenterte med egne komposisjoner.

Nystedt som døde siste år, ville fylt 100 år nå i september. I den anledningen hyller solistkoret og Grete Pedersen ham som dirigent og komponist med en plate der de framfører fem av hans kirkemusikalske komposisjoner og fletter dem sammen med to motetter av Bach, Nystedts store forbilde og inspirasjon. Platen er en hyllest. Og også en avskjed. Begge Bach-motettene – «O Jesu Christ, meins Lebens Licht» (BWV 118) og «Jesu, meine Freude» (BWV 227) – er blitt til i forbindelse med begravelser og har tekster som handler om befrielse fra det jordiske, om lidelse og om håp, temaer som også går igjen i tekstene til Nystedts komposisjoner. 

Solistkorets fremførelse av Bach-motettene er rett og slett imponerende. Det lille kammerkoret får Bachs kontrapunktiske stemmevev til å stå lysende klart og rent. Og klangen er nesten overjordisk vakker. Det unge kammerorkesteret Ensemble Allegria akkompagnerer og matcher korets klangideal. Musikerne spiller riktignok på moderne instrumenter, men klarer likevel å få musikken til å klinge autentisk, med slanke, vibratoløse strykere og syngende oboer. 

Solistkoret gjør også en fin innsats i Nystedt-komposisjonene. Mange av hans kirkemusikalske verk hadde karakter av bruksmusikk, men på denne platen trekker Grete Pedersen og Solistkoret fram en rekke større, mer komplekse verk og demonstrerer spennvidden i produksjonen hans. Her er tidlige, neoklassiske komposisjoner, her er modernistisk inspirerte eksperimenter med krasse dissonanser og voldsomme dynamiske utsving. Og hele tiden en høyspent lidenskap, uttrykt med musikalske midler, og sunget av et finstemt kor. 

Platen slutter poengtert med «Immortal Bach», Nystedts meditasjon over de åtte første taktene fra Bachs koral «Komm, süsser Tod» (BWV 478).

Den tapte pasjonen

Bergens Tidende, 04.04.2015 

Bach: Markuspasjonen

Domkirken

En rekonstruksjon av Bachs Markuspasjon

Miraklenes tid er ikke forbi. For ti år siden fant musikkhistorikerne et vokalverk av Bach gjemt bort i en kasse på et bibliotek i Weimar. Kanskje de også en dag finner Markuspasjonen? Han skrev den i Leipzig og fremførte den på Langfredag i 1731 og i 1744. Men etterpå forsvant notene. Og i dag kjenner vi bare teksten, ikke musikken.

Da Bach i sin tid satte musikk til teksten, gjenbrukte han kanskje noen tidligere verk. Musikkhistorikerne tror i alle fall det. Og dette er grunnen til at vi på Langfredag kunne sitte i Domkirken og høre Barokksolistene fremføre Markuspasjonen, ikke slik Bach opprinnelig skrev den, men som han kanskje kunne ha skrevet den – ifølge Malcolm Bruno som i mange år har forsøkt å konstruere en versjon med utgangspunkt i musikk fra Bachs Trauer-Ode (BWV 198).

Bjarte Eike og Barokksolistene sørget for at Brunos nyeste musikalske konstruksjon kom til å løfte seg og sveve. Med bare ett instrument på hver stemme skapte de et sart, gjennomsiktig satsbilde, klart og tydelig i de kontrapunktiske partiene og med swingende, lekende innfall i de raske satsene. De hadde valgt samme minimalistiske, kammermusikalske strategi når det gjelder det vokale uttrykket.  Fire unge, ekspressive sangere – Hanna Herfurtner (sopran), Ida Aldrian (alt), Anders Dahlin (tenor) og Håvard Stensvold (bass) – ga solostemmene karakter og fungerte samtidig som kor slik at koralene kom til å stå lysende og rent.

Men så var det Markus, evangelisten. Det er ingen som vet hvordan Bach i sin tid tonesatte evangelistens fortelling. Noen moderne rekonstruksjoner bruker resitativer skrevet av andre komponister. Malcolm Bruno går en annen vei. Han har valgt å la skuespilleren Svein Tindberg lese teksten. Og Tindberg, som på 1990-tallet vakte oppsikt med sin fremføring av hele Markusevangeliet som monolog, ga disse avsnittene liv og kropp. Han karakteriserte personer og situasjoner, han «spilte» dialogene og skapte med diskrete virkemidler et scenisk rom omkring fortellingen. Det var imponerende. Men det fungerte ikke sammen med musikken. Det ble aldri noe sammenhengende verk ut av dette.

I Bachs andre pasjoner er det sømløse musikalske overganger mellom den syngende evangelisten og kor og solister. I Brunos og Tindbergs versjon av Markuspasjonen er verket splittet. Lesningen av evangelieavsnittene oppleves som avbrudd i den musikalske fortellingen, og musikken som forstyrrende avbrudd i den tekstlige fortellingen.  

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Fremad til Bach

Bergens Tidende, 03.09.2014

Igor Levit

Bach

Partitas

Sony Classical

Igor Levit med finslipte nytolkninger av Bachs partitaer

Det gikk lenge rykter om den unge, russisk-tyske pianisten Igor Levit. Ennå før han hadde avlagt avsluttende eksamen på konservatoriet i Hannover, kunne man lese i Frankfurter Allgemeine Zeitung at han var en av dette århundres største pianister. Og da han platedebuterte siste år med Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd, ble det internasjonalt medieoppstuss og allmenn kritikerbegeistring. Nå kommer så andreplaten hans, også denne gang en dobbelt-cd. Nå er det Bach det gjelder, og – som det var tilfellet med Beethoven – velger Levit å gå direkte til den vanskeligste, den mest utfordrende delen av verkfortegnelsen, nærmere bestemt de seks partitaene (BWV 825-830) fra 1731, de første verkene Bach selv fikk trykt.

Bach kalte notetrykket for «Clavir-Übung» – klaver-øvelse. På tittelbladet tilbydde han kjente danseformer ispedd «andre galanterier» til underholdning og adspredelse. Men dette er ikke pedagogiske øvelser for musikkelever, langt fra. De gamle dansesatsene er gjennomkomponert etter alle kunstens regler, og «galanteriene» viser seg å være en overdådighet av nye satsformer der Bach briljerer med stadig nye stilarter og teknikker, med finurlige påfunn og overraskende vendinger. Hans «Clavir-Übung» er et storslått musikalsk prosjekt, beregnet til å presentere alle hans ferdigheter for et større tysk publikum.

Mange pianister begynner først å spille denne musikalske mastodonten når de har nådd en viss alder. Men Igor Levit går til saken i bevisstheten om at han allerede nå har noe å si, noe å tilføye. Foredraget hans er flytende og glassklart, med tydelig artikulasjon av enkeltstemmene og fin fornemmelse for tempo. I mange satser spiller han litt langsommere, litt mer dvelende enn vi er vant med. Andre ganger forhøyer han spenningen slik at for eksempel de avsluttende, virtuose gigue-satsene fyker forbi i rasende fart.

Levits Bach-tolkninger er en imponerende, teknisk prestasjon. Men de er mer enn det. Mye mer. Hva det er som virkelig løfter tolkningene, antyder Levit selv i tekstheftet med en referanse til Robert Schumann.

En gang i 1840 skrev Schumann til en venn at alle samtidens tyske romantikere musikalsk sett sto Bach langt nærmere enn Mozart. «Den dype kombinatorikken og alt det poetiske og humoristiske i den nyere musikken stammer først og fremst fra Bach», fastslo han. Igor Levit bruker dette brevet til å si noe om sitt eget forhold til Bach. For ham – som for Schumann – er Bach grunnleggeren, komponisten som allerede i barokkens tidlige 1700-tall åpner de musikalske mulighetene som 1800-tallets klaverkomposisjoner er basert på.

På de to platene fortolker Levit Bach i dette fremadrettede perspektivet. Selvsagt er det barokkens former og teknikker, vi hører. Men vi hører også at det ligger flyktige stemninger og vare følelser i disse satsene, en sår sensibilitet som vi er vant til å forbinde med langt senere klavermusikk. I Levits finslipte, meditative tolkninger forvandler Bachs barokksatser seg til små levende, uttrykksfulle karakterstykker. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 03.09.2014

Bach: Partitas no. 5 & 6

Glenn Gould

Columbia Masterworks

1957

Kanadiske Glenn Gould platedebuterte i 1956 med en innspilling av Bachs Goldbergvariasjoner. Resten er historie. Klassisk musikk fikk sin første, store bestseller, og Gould selv ble internasjonal superstar over natten. Året etter utga han to Bach-Partitaer, og siden ble det mye annet Bach, alt sammen spilt på moderne Steinway-flygel. I mange årtier fremover var det Goulds plater som var selve gullstandarden når det gjelder Bach. I dag, mer enn 30 år etter hans død, er det andre Bach-fortolkere som preger mediebildet. Men de gamle Gould-platene er ikke blitt uaktuelle av den grunn. Den sylspisse fraseringen, det gjennomsiktige, kontrapunktiske stemmevevet, de spenstige tempovalgene – alt er på plass. Goulds karakteristiske, særpregede spillestil fungerer fremdeles. 

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Klingende arkitektur

Bergens Tidende, 12.02.2014

Bach

Kåre Nordstoga, orgel

Dobbelt-cd

Lawo

Med Kåre Nordstoga som guide gjennom Bachs orgelverk

De siste årene før Bach døde, betalte han forleggeren Johann Georg Schübler for å trykke to verk. Et av dem var «Seks koraler av forskjellig art som skal spilles på et orgel med to klaviaturer og pedal». Den nye utgivelsen i Kåre Nordstogas Bach-serie på Lawo starter med disse såkalte Schübler-koralene. Opptaket er gjort i St. Martinikerk i Groningen på et orgel bygget i 1692, et ærverdig barokkinstrument med en klanglig rikdom og fleksibilitet som Nordstoga utnytter med stor effekt både i Schübler-koralene og i to andre sene Bach-verk.

Schübler-koralene bygger på kantatesatser fra Bachs første år i Leipzig. Sent i livet har han tatt dem opp igjen og bearbeidet dem for orgel. Han har flyttet om på stemmene, endret klangmønstrene og har skapt versjoner som bærer spor av de eldre kantatene, men likevel markerer noe nytt og annerledes. Etter Schübler-koralene følger Leipzig-koralene, en tilsvarende samling orgelarrangementer skrevet rett før Bachs død. Det siste verket i Lawo-utgivelsen er fem variasjoner over en av Martin Luthers salmer. Bach skrev dem i 1747 for å bli opptatt i «De musikalske vitenskapers selskap». Det er snakk om kanoniske variasjoner der identiske melodilinjer følger etter hverandre, forskyvet og regulert etter alle den strenge kontrapunktiske kunstens regler. Sprenglærd musikk. Men også vakker musikk.

Nordstoga guider oss sikkert og overbevisende gjennom disse verkene. Han fargelegger koralarrangementene med elegante – og av og til overraskende – registreringer. Han tegner opp de kontrapunktiske konstruksjonene med sikker hånd. Og skaper klingende arkitektur – vakkert, storslått og imponerende som korskirken i Groningen. 

Teori og eksperiment

Bergens Tidende, 05.02, 2014

Bach: St Matthew Passion

René Jacobs

Akademie für Alte Musik Berlin

RIAS Kammerchor

harmonia mundi

En svært god tolkning av Bachs Matteus-pasjonen

For å fremføre Bachs Matteus-pasjon (BWV 244) trenger man to kor og 6-8 solister, dessuten et orkester og en continuogruppe. Pluss god tid. Spilletiden er opp mot tre timer. Og så er det de musikalske problemene. Hvordan skal dette ruvende verket fremføres og tolkes? I løpet av de siste 50 årene har dirigenter og musikere fra tidligmusikkmiljøene presentert mange, innbyrdes forskjellige, svar på dette spørsmålet. Her kommer enda et, denne gangen fra flamske René Jacobs og hans faste samarbeidspartnere i Akademie für Alte Musik Berlin og RIAS Kammerchor.

På konsert er Bachs to kor vanligvis plassert ved siden av hverandre bak orkesteret. Og i tradisjonelle stereo-opptak hører man dem fordelt på høyre og venstre kanal. Men på den nye platen støtter Jacobs seg på den tyske musikkhistorikeren Konrad Küster som mener at da verket ble urfremført i Thomaskirche i Leipzig på slutten av 1720-tallet, hadde Bach ett kor plassert fremme i rommet sammen med orkestret og et mindre kor plassert på et, nå forsvunnet, galleri i den andre enden. Jacobs har satt seg fore å etterprøve denne teorien, ikke i en kirke, men i et platestudio. I opptaket er de to korene derfor ikke plassert langs en høyre/venstre-akse, de er plassert «i dybden» slik at romklangen signaliserer avstanden mellom dem. 

Det trenges nok et ganske avansert lydanlegg for å få det fulle utbyttet av dette eksperimentet. På mitt beskjedne stereoanlegg hører jeg bare en viss fjernhet i noen av satsene. Til gjengjeld er det ikke vanskelig å høre at dette – musikalsk sett – er en svært god tolkning av Matteus-pasjonen.

Jakobs følger opp en del av tidligmusikkekspertenes anvisninger. Berlinernes orkesterklang er luftig, og continuo-musikerne improviserer fritt og blomstrende som en jazzgruppe. Men Jacobs er ikke ortodoks. Han bruker for eksempel overraskende mange korsangere og satser mer på varm, mettet klang enn på kontrapunktisk klarhet. Han velger ofte temmelig langsomme tempi og får frem majestetisk ro og verdighet i de satsene der det store koret følger evangelietekstens fortelling. Og han legger også tyngde inn i de raskere avsnittene der det mindre koret uttrykker vrede eller uro over evangelietekstens budskap.  

I tillegg har Jacobs gode solister med i de viktigste rollene. Werner Güra synger evangelistens parti med fyldig, smidig tenor. Johannes Weisser i rollen som Jesus imponerer med sin unge, uttrykksfulle baryton. Og erfarne Bernarda Fink kaster glans over mange av verkets alt-soloer.

På 2000-tallet har Nikolaus Harnoncourt hittil vært enerådende på markedet for historisk informerte tolkninger av Matteus-pasjonen. Hans innspilling på Teldec (2001) er dramatisk og medrivende som en opera, og han har med seg Matthias Goerne i rollen som Jesus sammen med en stjernerekke av tidens store Bach-sangere. Den nye platen med Réne Jacobs og berlinerne kommer nok ikke til å fortrenge Harnoncourts versjon. Men den er en sterk konkurrent.

Sorg, avskjed og håp

Bergens Tidende, 22.11.2013

Verk av Bach, Hartmann og Mozart

Masaaki Suzuki, dirigent

KorVest, Norges KorForbunds Ungdomskor og Sangstudenter fra Griegakademiet

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med tidligmusikkeksperten Masaaki Suzuki

Siste plate i Masaaki Suzuki kritikerroste Bach-serie kom for et par uker siden. Hvor går veien videre nå for en musiker og dirigent som i flere tiår har vært forbundet med Bach og tidligmusikken? Hans konsert i går i Grieghallen forteller at han retter blikket fremover i musikkhistorien. Men han starter fremdeles med Bach, med motetten «Jesu, meine Freude» (BWV 227), et korverk som handler om å ta avskjed med det jordiske livet.

Suzuki satte sangerne for Kor Vest i sentrum bare støttet av et lite continuo-ensemble. Det ble en fin en avdempet Bach-tolkning med gjennomsiktige klanger og klar linjeføring, selv i den kompliserte dobbeltfugaen i sjette sats.

Herfra var det et voldsomt tidssprang frem til 1939 og tyske Karl Amadeus Hartmanns «Concerto funebre» for solofiolin og strykere. Men denne fritonale fiolinkonserten har en grunntone av fortvilelse og håp som minner om Bach-kantaten. BFOs konsertmester David Stewart spilte solostemmen og gikk gjennom et stort følelsesregister, fra den tyste, insisterende starten frem til den klagende, deklamerende slutten.

Etter pausen handlet det igjen om sorg og avskjed og håp, nå med Mozarts Requiem (KV 626). KorVest hadde følge av mange andre korsangere. Men selv om antallet sangere var mangedoblet, ble klangen aldri massiv. Suzuki tok med seg erfaringene fra tidligmusikken. Han valgte raske, elastiske tempi og satset på klarhet og skarpe kontraster i klangbildet. Koret gjorde fint rede for satsstrukturenog hadde av og til store, dramatiske utbrudd.

Foran orkestret hadde Suzuki en formidabel solistkvartett anført av Carolyn Sampsons strålende sopran. Thomas Walker sang tenorstemmen med operaaktig frasering og de to toppstemmene fikk solid støtte av Marianne Beate Kiellands mørke alt og Christian Immlers solide bass.

Tilbake til Bach

Bergens Tidende, 03.11.2013

Bach: Kantaten

Christine Schäfer

Berliner Barock Solisten

RIAS Kammerchor

Sony

Christiane Schäfers andre plate for Sony

Det er ikke bare Leif Ove Andsnes som er gått over til Sony. Etter at det store plateselskapet for et par år siden begynte å satse på klassisk musikk igjen, er det blitt underskrevet mange nye kontrakter. Blant annet har mange kjente, tyske kunstnere fått husly hos Sony. Sopranen Christiane Schäfer er en av dem.

Hennes første plate for Sony kom i 2011. Den het «Arias» – og, ja, det var arier på den. Men noen helt vanlig arieplate var det dog ikke snakk om. For mens andre sangere lager arieplater med highlights fra en enkelt komponist eller en avgrenset musikkhistorisk periode, valgte Schäfer å sette sammen en plate som musikkhistorisk sett spente fra barokk til senmodernisme, en plate som startet med Händel og sluttet med Messian og som underveis var innenom Verdi, Richard Strauss og Schönberg.

Schäfers «Arias» var en slags kunstnerisk selvangivelse. For hun er en sangerinne som det alltid har vært vanskelig å plassere i tradisjonelle båser. Siden debuten i 1990 har hun sunget alt mellom himmel og jord – kantater, oratorier, operaer, konsertstykker, lieder. Og hun har dekket alle musikkhistoriske perioder fra barokken og fremover. I tillegg har hun deltatt i multimediale eksperimenter, og hun har også drevet med musikalsk «gender bending», for eksempel ved å ta tradisjonelle, tunge maskuline roller på repertoaret.

Men så kommer hun nå med en plate som er den rake motsetning til «Arias», en plate som bare rommer musikk av en enkelt komponist – tre kantater av Bach. På en måte er Schäfer her gått tilbake til begynnelsen, ikke bare til barokken, den eldste musikken hun arbeider med, men også tilbake til Bach som hun tidligere har sunget, blant annet i Helmuth Rillings store kantateprosjekt, men som ikke har vært på repertoaret hennes i de senere årene.

På den nye platen blir Schäfer akkompagnert av de spenstige Berliner Barock Solisten – et kammerensemble sammensatt av musikere fra Berliner Philharmoniker. Berliner-ensemblet spiller i tillegg to instrumentalstykker av Bach innimellom de tre kantatene.

Platen starter med en liten overraskelse: Bach skrev opprinnelig kantaten «Ich habe genug» (BWV 82) for basstemme, men her får vi den altså sunget av en sopran. I manuskriptet åpner Bach riktignok for at kantaten ikke nødvendigvis skal synges av en bass, men likevel virker det som om en sopranstemme blir litt for lett og skrøpelig i dette relativt solide verket, noe som kanskje også henger sammen med at den vakre oboen som vanligvis gir solisten motspill gjennom hele kantaten, her er forsvunnet og erstattet av en fløyte som ikke har samme store uttrykksregister.

«Mein Herze schwimmt im Blut» (BWV 199) fungerer betydelig bedre. Kantaten som ble funnet i 1911 på Det kongelige Bibliotek i København, fremføres slik Bach opprinnelig skrev den – som en livlig dialog mellom sopran og obo båret av et enkelt strykerakkompagnement. Og her kommer Schäfers lyse, moderne stemme helt til sin rett med lange, bevegelige fraseringer og slanke toppnoter.

Platen slutter med «Ich bin vergnügt mit meinem Glücke» (BWV 84), enda en kantate med sopran og obo i vakkert samspill. Og som ekstra attraksjon kommer RIAS Kammerchor og synger den flotte avsluttende koral, «Ich leb indes in dir vergnüget».

Ubalansert

Bergens Tidende, 08.10.2013

J.S. Bach: Six Sonatas for Violin and Piano

Keith Jarrett, Michelle Makarski

ECM New Series

Samspillsproblemer i Bachs fiolinsonater

Keith Jarrett har etter hvert innspilt ganske mange plater med klassisk musikk. I 2000 utga han en imponerende, kritikerrost tolkning av Sjostakovitsjs 24 Preludier og fugaer, men ellers er det mest barokkmusikk som har interessert ham. Han har innspilt mye Bach, vanligvis på moderne flygel – som på denne nye platen der han og den amerikanske fiolinisten Michelle Makarski spiller Bachs seks fiolinsonater (BWV 1014-1019). Jarretts Bach er, som vanlig, nøktern, klart artikulert, med energi og fremdrift i de raske satsene og spilt med begrenset bruk av pedal. Makarski ligger langt tettere opp mot dagens tidligmusikk-ideal – med slank, vibratoløs tone og fleksibel, bevegelig frasering. Og det gir visse problemer i samspillet. Det er mange fine øyeblikk på platen, men også mange steder uten skikkelig balanse. I passasjer der fiolinen er i sentrum, virker flygelet mange ganger for bastant og dominerende. Og i de raske passasjene der Jarretts jazz-bakgrunn pleier å gi god uttelling, virker han ofte hamrende og insisterende.

Musikk fra Johanneskirken

Bergens Tidende, 08.10.2013

Ein Feste Burg

Mariko Takei

Euridice

Høstlige klanger og mektige utladninger

Orgelet i Johanneskirken ble bygd i 1893 av Schlag & Söhne, et av datidens førende tyske orgelfirmaer. Det ble delvis ødelagt i forbindelse med en uheldig ombygging i 1967, men ble restaurert i 1999 og fremstår i dag i en tilstand som trolig ligger ganske tett på den opprinnelige. Hvordan et slikt romantisk instrument klinger, hører vi på platen «Ein feste Burg» utgitt i Euridices serie med kirkemusikk innspilt på norske orgler. Ved orgelet sitter denne gang den japanske organisten Mariko Takei som har gjort bergenser av seg. At instrumentet er bygd med henblikk på det sene 1800-tallets kirkemusikk, demonstrerer Takei med en rekke flotte tolkninger. Hun får frem varme, høstlige farger i Max Regers fantasi over «Vår Gud han er så fast en borg» og trekker mektige energier ut av en orgelsonate signert Julius Reubke. Men hun viser også at dette orgelet egner seg til annet og mer enn romantisk kirkemusikk. Et av de fineste øyeblikkene på platen er overgangen fra Regers storslåtte koralfantasi til Bachs Fantasi i G-dur (BWV 572) som i Takeis tolkning fremstår med lys klang og klar struktur.

Ekstrem oppussing

Bergens Tidende, 29.05.2013

Konsert / Festspillene

Freiburger Barockorchester

Håkonshallen

Nytt lys på Bachs fiolinkonserter

Er ikke det meste sagt og gjort når det gjelder Bachs fiolinkonserter? Det er snakk om noen av hans mest populære verk. Alle de store fiolinistene, gamle som unge, har vært der og gitt sitt besyv med. Andrew Manze, Rachel Podger og mange andre av tidligmusikkens stjerner har selvsagt også tatt turen innom. Er det da mer å si? Noe å tilføye?

Etter å ha hørt det tyske tidligmusikkensemblet Freiburger Barockorchester spille konsertene i Håkonshallen i går, må svaret bli et rungende «ja!». For her var det mye som hørtes veldig nytt og annerledes ut. Mange ganger virket det som om musikerne hadde drevet med ekstrem oppussing. Avleiringene av 300 års fortolkningspraksis var slipt vekk. Orkesterklangen var til tider nesten gjennomsiktig, minimalistisk, samtidig med at utrykket dynamisk sett var spent helt ut mot ytterkantene, med feiende, swingende fremdrift i de raske satsene og tilbakelent sanselighet i de mer langsomme avsnittene.

At de to hovedsolistene, Petra Müllejans og Gottfried von der Goltz, også er orkestrets ledere gjør at solostemmene deres glider sømløst inn og ut av orkestersatsen. Samtidig er de som solister så forskjellige som natt og dag og setter hver især et tydelig, personlig stempel på de enkelte verkene – Müllejans kaster seg inn i a-moll konserten (BWV 1041) med lys, slank tone, hissig, stormfull, hele tiden balanserende på kanten av stupet, mens von der Goltz spiller E-dur konserten (BWV 1042) rolig, avbalansert, med mørk klangfull stemme.  Og når de sammen spiller dobbelkonserten i d-moll (BWV 1043), vever solostemmene seg sammen og gjør verket til en åpenhjertig dialog mellom to karakterfulle og temperamentsfulle samtalepartnere.

De tre fiolinkonsertene er noen av de eneste som er overlevert i deres opprinnelige skikkelse. Mange andre av de Bach-konserter vi hører i dag, er senere bearbeidninger basert på verk som han opprinnelig skrev for andre instrumenter. Et eksempel på dette fikk vi på konserten i Håkonshallen da Beatrix Hülsemann sluttet seg til Müllejans og von der Goltz i en konsert for tre fioliner i D-dur (BWV 1064R). Her er det snakk om en moderne rekonstruksjon av et verk som er overlevert i en versjon for tre cembaloer.  Om denne rekonstruksjonen er «historisk korrekt», er vanskelig å si, men den klang i alle fall helt «riktig». Mens fremføringer av den kjente versjonen for tre cembaloer ofte kan virke tung og uoverskuelig, sto den rekonstruerte fiolinversjonen lett og klart. Og ble spilt med enormt trøkk mens temperaturen i Håkonshallen steg mot tropiske høyder.

Bach var inspirert av sin italienske kollega Vivaldi da han skrev disse konsertene. Og som for å understreke denne forbindelsen, innledet orkesteret hver av de to avdelingene med et kort, sjarmerende Vivaldi-stykke før de gikk i gang med de tyngre Bach-verkene.    

Når cembaloen synger

Bergens Tidende, 05.03.2013

J.S. Bach: The English Suites

Ketil Haugsand

Simax

Fargerike, frodige Bach-tolkninger

Det er alltid litt av en musikalsk begivenhet når vår mann i Köln, cembaloprofessor Ketil Haugsand, utgir en ny plate. Sist tok han oss med til 1700-tallets Paris og presenterte cembalisten Jean Baptiste Forquerays fantasifulle musikk på to flotte plater. Nå er han plateaktuell igjen, og slik det var tilfellet med Forqueray-platene, rommer den nye utgivelsen både musikalske og musikkhistoriske funn.

Denne gang dreier det seg om Johann Sebastian Bach, nærmere bestemt om to plater med hans seks «engelske» suitene (BWV 806-811). Vi befinner oss altså fremdeles på 1700-tallet, i cembaloens storhetstid – men hvor? I Tyskland, i England, eller?

På de første håndskrevne kopiene ble disse seks verkene kalt suiter eller suiter med preludier. Men da musikkforlaget C. F. Peters utga dem i 1840, var de blitt til «Seks store suiter, kalt Engelske suiter» fordi, som forordet forteller, de var «komponert til en fornem engelskmann». I forordet kan vi også lese at «flere omstendigheter tyder på at de må være komponert mellom 1735 og 1744», altså temmelig sent i Bachs liv.

Kilder fra Bachs samtid tyder på at historien om engelskmannen kan være sann. Men suitene er nok ikke noe alderdomsverk slik man alltid har trodd. I Haugsands teksthefte argumenterer cembalisten og musikkhistorikeren Peter Wachtorn i alle fall for at de må være skrevet i årene omkring 1710, av en ung Bach som var oppglødd etter å ha fått kjennskap til ny italiensk og spesielt ny fransk cembalomusikk.

Men hvis denne «engelske» musikken i realiteten er «fransk» – «hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?» spør Ketil Haugsand. Og gir selv svaret med den mest fargerike og frodige versjonen av de seks suitene jeg minnes å ha hørt.   

Rytmisk driv, evnen til å få raske satser til å løfte seg og swinge – det er nærmest blitt Haugsands signatur som cembalist. Og fremadrettet trøkk er det helt bestemt på de to nye platene. Til de grader. Men det mest spennende er hvor fritt og fabulerende Haugsand spiller de langsommere satsene. Her er det som om han improviserer tolkningen frem på stedet, som om han lar seg føre av musikkens innfall, av dens plutselige vendinger og dreininger.

Når pulsen går ned, begynner Haugsands cembalo å synge. Bachs musikk blomstrer opp, folder seg ut. Den blir kjødelig, sanselig. Og gløder med intense, overdådige farger.