Bach: Markuspasjonen
Domkirken
En rekonstruksjon av Bachs Markuspasjon
Miraklenes tid er ikke
forbi. For ti år siden fant musikkhistorikerne et vokalverk av Bach gjemt bort i
en kasse på et bibliotek i Weimar. Kanskje de også en dag finner Markuspasjonen?
Han skrev den i Leipzig og fremførte den på Langfredag i 1731 og i 1744. Men etterpå
forsvant notene. Og i dag kjenner vi bare teksten, ikke musikken.
Da Bach i sin tid satte
musikk til teksten, gjenbrukte han kanskje noen tidligere verk.
Musikkhistorikerne tror i alle fall det. Og dette er grunnen til at vi på
Langfredag kunne sitte i Domkirken og høre Barokksolistene fremføre
Markuspasjonen, ikke slik Bach opprinnelig skrev den, men som han kanskje kunne
ha skrevet den – ifølge Malcolm Bruno som i mange år har forsøkt å konstruere
en versjon med utgangspunkt i musikk fra Bachs Trauer-Ode (BWV 198).
Bjarte Eike og Barokksolistene
sørget for at Brunos nyeste musikalske konstruksjon kom til å løfte seg og sveve.
Med bare ett instrument på hver stemme skapte de et sart, gjennomsiktig
satsbilde, klart og tydelig i de kontrapunktiske partiene og med swingende,
lekende innfall i de raske satsene. De hadde valgt samme minimalistiske, kammermusikalske
strategi når det gjelder det vokale uttrykket.
Fire unge, ekspressive sangere – Hanna Herfurtner (sopran), Ida Aldrian
(alt), Anders Dahlin (tenor) og Håvard Stensvold (bass) – ga solostemmene
karakter og fungerte samtidig som kor slik at koralene kom til å stå lysende og
rent.
Men så var det Markus,
evangelisten. Det er ingen som vet hvordan Bach i sin tid tonesatte evangelistens
fortelling. Noen moderne rekonstruksjoner bruker resitativer skrevet av andre
komponister. Malcolm Bruno går en annen vei. Han har valgt å la skuespilleren Svein
Tindberg lese teksten. Og Tindberg, som på 1990-tallet vakte oppsikt med sin
fremføring av hele Markusevangeliet som monolog, ga disse avsnittene liv og
kropp. Han karakteriserte personer og situasjoner, han «spilte» dialogene og
skapte med diskrete virkemidler et scenisk rom omkring fortellingen. Det var
imponerende. Men det fungerte ikke sammen med musikken. Det ble aldri noe
sammenhengende verk ut av dette.
I Bachs andre pasjoner er
det sømløse musikalske overganger mellom den syngende evangelisten og kor og
solister. I Brunos og Tindbergs versjon av Markuspasjonen er verket splittet. Lesningen
av evangelieavsnittene oppleves som avbrudd i den musikalske fortellingen, og
musikken som forstyrrende avbrudd i den tekstlige fortellingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar