Bevegende bilder og rørende scener

Bergens Tidende, 02.06.2017

Händel: Messias

Netia Jones regi, design, video

Bjarte Eike, dirigent

Michael McCarthy, assisterende musikalsk leder

Barokksolistene

Edvard Grieg Kor

Cathedra

Bergen Nasjonale Opera

Festspillene

Den Nasjonale Scene

 Händels Messias i magisk, vakker oppsetning

Enda en fulltreffer fra Bergen Nasjonale Opera! På tirsdag gjaldt det Britten og Peter Grimes i Grieghallen. I disse dagene presenterer BNO en magisk, vakker oppsetning av Händels Messias på Den Nasjonale Scene.

Sist vi hørte Messias under Festspillene, var på avslutningskonserten i 2009. Den gang ble den satt opp slik det var vanlig på 1800-tallet – i en forkortet versjon framført med stort orkester og et mastodontkor sammensatt av profesjonelle og amatører.

I den versjonen av Messias som BNO nå presenterer, er alt diametralt motsatt. Her er ingen massiv klang, her går vi tilbake til kildene, tilbake til 1700-tallets musikalske oppførelsespraksis og til den opprinnelige oratorieteksten. I orkestergraven sitter Bjarte Eike og de spreke Barokksolistene, på scenen står fire solister og et lite kor med seksten sangere. Og det er den «komplette» versjonen som framføres, Messias slik Händel tilrettela tekst og musikk i det håndskrevne materialet fra 1741.  

Det er videokunstneren Netia Jones som forvandler denne teksten og musikken til nåtidig, scenisk magi. Det er riktignok ingen fortelling eller «handling» i Händels Messias. Teksten er en montasje av skriftsteder fra King James’ Bible. Men Jones trekker bevegende bilder og rørende scener ut av disse skriftstedene. Hun bygger opp slående, visuelle rom ved hjelp av svart-hvite projeksjoner; hun regisserer og koreograferer korets bevegelser; hun former oratoriet som et drama om sorg og håp, trøst og lindring. Vi ser en menighet i en kirke, vi ser en mor med et sykt barn, vi ser fattige mennesker samlet omkring et suppekjøkken. En gammel svovelpredikant formaner synderne iblant oss. En engel går gjennom rommet og sprer forsoning.

Scenebildet er vakkert, bevegende, oppløftende. Slik også musikken er det. Bjarte Eike og Barokksolistene legger lette klanger og rytmisk spenstige melodilinjer rundt sangerne. Edvard Grieg Kor og de amerikanske kollegene i Cathedra får Händels satser til å lyse klart og rent samtidig med at de beveger seg omkring i rommet og skaper forunderlige sceniske begivenheter.

De fire solistene spiller hver sin «rolle» i det billeduniverset Netia Jones har bygget opp. Kateryna Kasper som fremstiller den trøstende engel, synger sopranpartiet med stor, strålende stemme og flotte forsiringer, mens mezzosopranen Renata Pokupic ikke var helt komfortabel i rollen som den urolige, sørgende moderen på premieren. Pierre Derhet ledet menigheten i rollen som prest og hadde gode innsatser i tenorpartiene.

Forestillingens store vokalsensasjon er Callum Thorpe. Han synger basspartiet med rungende, malmfull stemme og sikker formsans. Og han har et formidabelt scenisk nærvær i rollen som den tordnende svovelpredikant. Callum Thorpe – husk dette navnet! En fabelaktig sanger. Som vi kommer til å høre mer til.

Den tapte pasjonen

Bergens Tidende, 04.04.2015 

Bach: Markuspasjonen

Domkirken

En rekonstruksjon av Bachs Markuspasjon

Miraklenes tid er ikke forbi. For ti år siden fant musikkhistorikerne et vokalverk av Bach gjemt bort i en kasse på et bibliotek i Weimar. Kanskje de også en dag finner Markuspasjonen? Han skrev den i Leipzig og fremførte den på Langfredag i 1731 og i 1744. Men etterpå forsvant notene. Og i dag kjenner vi bare teksten, ikke musikken.

Da Bach i sin tid satte musikk til teksten, gjenbrukte han kanskje noen tidligere verk. Musikkhistorikerne tror i alle fall det. Og dette er grunnen til at vi på Langfredag kunne sitte i Domkirken og høre Barokksolistene fremføre Markuspasjonen, ikke slik Bach opprinnelig skrev den, men som han kanskje kunne ha skrevet den – ifølge Malcolm Bruno som i mange år har forsøkt å konstruere en versjon med utgangspunkt i musikk fra Bachs Trauer-Ode (BWV 198).

Bjarte Eike og Barokksolistene sørget for at Brunos nyeste musikalske konstruksjon kom til å løfte seg og sveve. Med bare ett instrument på hver stemme skapte de et sart, gjennomsiktig satsbilde, klart og tydelig i de kontrapunktiske partiene og med swingende, lekende innfall i de raske satsene. De hadde valgt samme minimalistiske, kammermusikalske strategi når det gjelder det vokale uttrykket.  Fire unge, ekspressive sangere – Hanna Herfurtner (sopran), Ida Aldrian (alt), Anders Dahlin (tenor) og Håvard Stensvold (bass) – ga solostemmene karakter og fungerte samtidig som kor slik at koralene kom til å stå lysende og rent.

Men så var det Markus, evangelisten. Det er ingen som vet hvordan Bach i sin tid tonesatte evangelistens fortelling. Noen moderne rekonstruksjoner bruker resitativer skrevet av andre komponister. Malcolm Bruno går en annen vei. Han har valgt å la skuespilleren Svein Tindberg lese teksten. Og Tindberg, som på 1990-tallet vakte oppsikt med sin fremføring av hele Markusevangeliet som monolog, ga disse avsnittene liv og kropp. Han karakteriserte personer og situasjoner, han «spilte» dialogene og skapte med diskrete virkemidler et scenisk rom omkring fortellingen. Det var imponerende. Men det fungerte ikke sammen med musikken. Det ble aldri noe sammenhengende verk ut av dette.

I Bachs andre pasjoner er det sømløse musikalske overganger mellom den syngende evangelisten og kor og solister. I Brunos og Tindbergs versjon av Markuspasjonen er verket splittet. Lesningen av evangelieavsnittene oppleves som avbrudd i den musikalske fortellingen, og musikken som forstyrrende avbrudd i den tekstlige fortellingen.  

Musikkens melankoli

Bergens Tidende, 20.11.2013

The Image of Melancholy

Bjarte Eike

Barokksolistene

BIS

Når barometeret står på blues og tristesse

Bjarte Eike er jo egentlig barokkfiolinist, men en barokkfiolinist som er vanskelig å fastholde i den musikkhistoriske båsen. Som leder av Barokksolistene har han presset den gamle partiturmusikken mot grensene. Han har understreket tidligmusikkens lekende, improviserende momenter og fått gamle verk til å klinge som string swing. Og han har vært drivkraft i utallige prosjekter der tidligmusikken krysser over og blander seg med andre former og genrer, med folkemusikk, med elektroniske klanger.

Det er trøkk på Bjarte Eike. Og så skruer han plutselig tempoet ned, finner en annen, saktere puls og utgir en plate der han og Barokksolistene i felleskap dyrker musikkens melankoli.

Det er tradisjon for slikt i den eldre musikkhistorien – vemodige, tårefylte sanger fra renessansen, religiøse klagesanger fra barokken og så videre. På platen «The Image of Melancholy» får vi for eksempel John Dowlands uoppslitelige «Flow, my tears», en serie stykker av Dowlands kollega Anthony Holborne, en Klag-Lied av Buxtehude og mye mer. Og inn i mellom demonstrerer Eike og musikerne hans at vi kan finne samme stemningsleie i norske bånsuller og en svensk brudemarsj.

Det er langsom musikk. Og barometeret står konstant på blues og tristesse. Men Eike og Barokksolistene klarer å gi hvert nummer en egen vri, en selvstendig identitet. Sopranen Berit Norbakken Solset synger de gamle sangene vemodig og ukunstlet. Og bratsjisten Milos Valent smeller til med en slovakisk folkesang som kanskje er melankolsk, men som høres svært humørfylt ut.

Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».